Min teknologiske interesse og oppvåkning
Jeg er veldig opptatt av teknologi. Og særlig nå som kunstig intelligens har blitt en del av hverdagen, har jeg fulgt med mer og mer – både på hva AI kan gjøre, og på den globale politikken rundt teknologien. Mye av det vi ser i verdenspolitikken, koker ned til kampen om teknologisk kontroll.
Hvorfor jeg stiller spørsmål ved Vesten
Jeg har alltid vært overbevist om at Kina har vanvittige muskler i det teknologiske kappløpet. Det beviste de for meg da jeg kjøpte min første Huawei-telefon. Jeg hadde aldri hatt en så god, rask og funksjonell mobil før – og den var mye billigere enn konkurrentene. Jeg elsket Huawei. For ikke å snakke om det fantastiske Leica-kameraet. Derfor føltes det urettferdig og synd da Trump, i sin første presidentperiode, stengte Huawei ute fra Google og 5G. En fantastisk teknologi ble tatt det vestlige markedet.
Jeg har sympati for Huawei. Jeg synes det var feigt at Kina ble utestengt – de lager god teknologi, har enorme ressurser og kapasitet, og sitter faktisk på grønn teknologi som kan bidra til en mer bærekraftig fremtid. Jeg tror Kina ønsker å bidra på dette området, selv om det ikke kommer frem slik i vestlige medier.
Samtidig så jeg Trumps bekymring. Huawei hadde oppnådd en ledende posisjon og benyttet mikrobrikker fra Taiwan – komponenter de plutselig ble nektet tilgang til. De ble effektivt stengt ute fra markedet. Trump mente denne teknologien kunne bli brukt til overvåking – ikke bare av USA, men av hele verden. Denne frykten er forståelig, men det handler like mye om å hindre Kinas utvikling.
Balanse fremfor dominans
Ofte synes jeg svartmalingen av Kina kan gå litt langt. Problemet er Vestens frykt for Kina. Ikke fordi Kina truer oss direkte, men fordi de har fremgang som er vanskelig å konkurrere mot. Verken Kina eller USA bør ha eneveldig makt – det handler om å finne likevekt.
Selv om jeg er positiv til Kina på mange områder, så er det klart at Kina er en ettpartistat med et autoritært system, og at de utøver kontroll over eget folk – noe som ikke er i tråd med det vi forbinder med frihet. Med all denne nye teknologien og manglende kontroll på reglene, er det dessuten vanskelig å si hvem som kontrollerer folket — også i Vesten. Mange vil hevde at vi er styrt av algoritmer, som igjen ikke er i tråd med det vi forbinder med frihet. Vi må derfor skille mellom teknologi og verdier. Vi kan ikke ignorere Kinas makt. De er altfor store, altfor mektige og altfor viktige. Vi må tenke realistisk og samarbeide – også med dem vi ikke nødvendigvis er enige med – hvis vi ønsker stabilitet og fred i verden.
Trump versus Biden: To ulike verdenssyn
Når det gjelder Trump sin strategi versus Biden-administrasjonen, synes jeg faktisk Trump sin fremgansmåte er mer diplomatisk. For selv om Trump kan være høylytt, arrogant og krevende, er han også den som viser mest vilje til å samarbeide med de andre stormaktene. Biden splitter verden i blokker, mens Trump ser etter avtaler og forhandlingsmuligheter. Det ser vi også i måten de to håndterer Europa på. Under Biden har Ukraina-krigen blitt brukt som et strategisk verktøy for å samle Europa tettere til USA, og samtidig skyve det lenger fra Kina og Russland.
Denne blokktenkningen bygger på en ideologisk inndeling av verden – demokrati mot autokrati – og gjør det vanskeligere for europeiske land å manøvrere fritt etter egne interesser. Trump søker bilaterale avtaler. Han gir land rom til å handle med både USA og Kina – så lenge det lønner seg. Det kan være en fordel for nasjoner som ønsker større kontroll over egne ressurser, økonomi og strategiske valg. Det handler ikke nødvendigvis om å støtte Kina, men om å få tilbake en viss selvstendighet.
Akkurat nå er det mange som ikke ønsker å være på side med USA på grunn av Trump, men realiteten er at Europa ikke har muskler nok til å stå på egne bein. Nå står Europa i en skvis. Trump kjører «America first», og Europa vet ikke hvem de skal lene seg på lenger. Derfor skjelver EU. De vet at mange av de europeiske landene vil ønske mer kontroll over egne ressurser, og mer valgfrihet på grunn av de store globale omveltningene. Den økonomiske nedgangen som har blitt påført Europa, gjør at mange land nå vender ryggen til EUs strategi.
EUs manglende handlekraft og teknologiske etterslep
EU har forsøkt å regulere teknologiutviklingen, særlig gjennom GDPR. Det er veldig positivt – personvern er viktig, og det er bra at noen forsøker å beskytte individet. Men samtidig klarer ikke EU å holde tempoet oppe med teknologisk utvikling. Reglene er trege, og mens verden løper fremover, står Europa ofte igjen og tviholder på prosesser og strukturer.
Verre er det kanskje at EU ikke har sin egen teknologi som kan konkurrere med USA og Kina. Vestens økonomi er også avhengige av Kina blant annet gjennom produksjon og effektivitet. Ingen kommer unna at både USA og Europa er totalt avhengige av å samarbeide med Kina.
Dessverre har EU spilt kortene sine dårlig. I stedet for å være en bro mellom øst og vest, har de i stor grad valgt å stille seg bak Biden-administrasjonens blokkstrategi og verdibasert politikk som skaper mer splittelse enn samarbeid. Det gjør Europa mindre fleksibelt, mer avhengig, og fanget i egne strukturer og regler. Europa har fått flere uvenner globalt sett, og nå står de alene. Ganske så sjanseløse…
Rettigheter, virkelighet og samarbeid
Jeg tror på teknologi og samarbeid, og jeg tror på fremtiden! Vesten snakker mye om demokrati og verdier, men man kan ikke kjempe for demokratiet ved å krige. NATO og Vesten har bidratt til en rekke kriger i verden, blant annet i Libya, Afghanistan, Serbia og Irak. Nå bidrar de også med våpenleveranser mot det palestinske folk. Man kan si mye dårlig om Kina, men faktum er at de ikke har direkte angrepet ett eneste land, mens NATO har herjet hardt i mange titalls land de siste 40 årene.
Dette handler ikke om å velge side. Det handler om å forstå hva slags verden vi ønsker å bygge. Og jeg mener oppriktig at det er mulig å samarbeide – også med dem vi ikke alltid er enige med. Balanse, ikke dominans, er det eneste som kan sikre en fredelig fremtid for oss alle.
Fremtidens teknologi er avgjørende
I skrivende stund er det et heftig kappløp som pågår mellom USA og Kina. Begge prøver å bygge noe som kan konkurrere med mikrobrikke-produksjonen i Taiwan. I USA bygges det to slike fabrikker i Arizona (Taiwan Semiconductor Manufacturing Company). Samsung bygger også en gigantisk mikrobrikke-fabrikk i Texas. De skal etter planen ferdigstilles i 2026. Samtidig jobber Kina på spreng med samme teknologi. Kina bygger en rekke mikrobrikke-fabrikker over hele landet, støttet av massive statlige investeringer.
Enn så lenge er det ingen som våger å røre Taiwan. Verdens teknologi er avhengige av mikrobrikkene som produseres der. Så lenge FN ikke har anerkjent Taiwan som egen stat, er øya teknisk sett under Kina, selv om Taiwan har fullt selvstyre. Det forklarer hvorfor det er intense spenninger om Taiwan. Dersom Kina føler at USA hindrer dem for mye i å utvikle sin egen teknologi, kan det bli stygt. Akkurat slik det skjedde med Huawei.
Jeg håper teknologien kan komme hele verden til gode, men da må verden lære å samarbeide. Som sagt — det beste er at verden er i balanse. Når en makt blir for stor, blir det uro og spenninger. Jeg har troen på at vi er på vei mot en mer balansert verden. At vi finner måter å samarbeide på, som gjør at vi slipper å bruke våpen og ta uskyldige menneskers liv.
Fortsetter vi slik vi har gjort, med å splitte folk med verdibasert og ideologisk politikk, så tror jeg jammen teknologien har blitt smartere enn menneskeheten. Jeg velger å tro på mennesket, men da må vi alle kjempe for det motsatte av krig — nemlig menneskelighet. Våpen er ikke veien til fred, og det har det heller aldri vært.