Publisert

Nå deffer vi!

Kanskje et litt sært blogginnlegg, men å deffe betyr å definere. Det vil altså si at jeg deffer for at musklene mine skal synes!

(Bildet over er over ti år gammelt, så får vi se hva vi klarer å få til nå😅)

10-ukers diett

Jeg har startet en 10-ukers diett, som har gått fint frem til nå, men fra i morgen av, blir den nok veldig krevende. Det går sakte nedover og det er fordi det er de aller siste kiloene, som jeg ikke gadd å kvitte meg med i fjor etter graviditeten. Jeg gikk ned kun til utgangspunktet jeg hadde, før jeg ble gravid. Da hadde jeg ikke six-pack. Den siste uken har kroppen holdt veldig godt igjen, og det er ikke uvanlig at man kanskje går litt opp igjen midt i dietten. Dette slipper til slutt, så jeg vet jeg bare må være tålmodig. På disse 10 ukene skal jeg faktisk ned kun ca. 3 kg. Nå har jeg tre uker og 1,5 kg igjen. De siste kiloene er de aller hardeste.

Begynner å jogge igjen

Før jogget jeg to ganger om dagen. Det gjorde jeg i mange år. Så ble kroppen litt sliten til slutt, og begynte å holde mye vann. Derfor sluttet jeg med løpingen og gikk faktisk ned en del. Nå skal jeg prøve å jogge hver dag i 20-40 minutter, men kun i to uker. Det er for å gi kroppen et lite sjokk på slutten og sette litt boost på forbrenningen. Jeg fikk astma i 2020, og har faktisk ikke jogget siden det. Det var veldig krevende å løpe etter at jeg ble syk en lang periode og utviklet astma. Mange vet kanskje ikke det, men mens jeg tok mastergrad i medievitenskap på Universitetet, så studerte jeg samtidig Fitness og kostveiledning på Norges Idrettshøgskole. Det å trene styrke og eksperimentere med kostholdet, er noe jeg alltid har elsket.

Formen for 10 år siden. Nå ligger jeg ca. 2 kg fra denne formen, men det er de hardeste siste kiloene.

Min plan

Treningen min går akkurat som normalt. Jeg trener året rundt og har gjort det i 18 år. I ukedagene trener jeg i mitt eget gym hjemme, mens i helgene trener jeg på treningssenter. Det er for å kunne bruke litt mer avansert utstyr. Treningsprogrammet mitt ser slik ut:

Mandag: fri

Tirsdag: mage

Onsdag: fri

Torsdag: skuldre

Fredag: biceps og triceps

Lørdag: bein

Søndag: rygg og bryst

Kostholdet mitt har alltid vært lavkarb. Jeg spiser vanligvis torsk, biff, kylling, tunfisk, egg og salat. Det er stort sett dette det går i. Forskjellen nå på min diett er at jeg teller kalorier. Hver annen uke kutter jeg 200 kalorier. I morgen skal jeg på det laveste. For å håndtere lavt kaloriinntak, kjører jeg spisedag hver lørdag. Da unner jeg meg brød, ris, burger og boller. Det rare er at jeg aldri får lyst på sjokolade eller chips. Jeg spiser som regel en pakke nudler til frokost, et par sjokoladeboller til lunsj og så får jeg mest lyst på skikkelig middag. Da er det typ lasagne, fiskegrateng og biff-stroganoff med potetmos som frister. Favoritten er en saftig burger med bacon på Burger King. Men altså sjokolade og søtsaker frister lite.

Når jeg ikke er på diett, så spiser jeg faktisk sjelden usunt. Jeg blir bare trøtt av det. Eneste grunnen nå, er fordi musklene trenger karb og det er viktig å sette forbrenningen kraftig opp en gang i uken, etter mange dager med lavt kaloriinntak.

Målet

Målet mitt er alltid six-pack, men jeg har ikke vært på en sånn type diett som dette siden 2017. Faktisk var den ikke så streng da heller. Det er egentlig ti år siden sist jeg kjørte strengt. Det blir spennende å se hvor langt jeg kommer frem til uke 38. I slutten av uke 39 reiser vi på ferie. Da blir det tilbake til vanlig kosthold. Jeg kan jo si at jeg gruer meg litt til disse tre kommende ukene, men så blir jeg veldig lykkelig når jeg faktisk kan se musklene mine titte skikkelig frem. Så er et annet mål å få på denne kjolen igjen. Den er ikke behagelig å ha på lenger.

Jul hos svigers på Island 2019

Nu kjør vi 💪

Publisert

Nå trenger jeg en hvilestund

De siste ukene har vært så intense og stressende at det går ut over konsentrasjon og hukommelse. Jeg trenger mer ferie.

Må passe på helsen

Det har vært tilbake til 100% jobb, styremøter, stor barnebursdag, utstilling i Ski Kunstforening (hvor jeg er styreleder), studioarbeid, en mann som har vært mye vekke for å spille golf + to barn å holde i sjakk. Rett og slett så mye at jeg ikke har hatt noe som helst alenetid på mange uker. Nå er jeg helt tom. Kroppen og hodet er på høygir og jeg er nødt til å finne tid til å senke skuldrene, være alene og kjenne pusten. Det er fem uker igjen til vi skal på strandferie. Sommerferien varte kun to uker og gikk mest ut på å treffe familie og venner som vi har savnet, og ville se igjen. Det ble ikke så mye avslapping på stranda. Været var heller ikke det beste. Men det kunne vært verre. Vi var superheldige som fikk en helg på Norefjell SPA helgen før skolestart. Da fikk jeg virkelig slappet av i noen timer. Men så begynte styret på alvor. Første skoledag og pang, pang, pang…

Helg på Norefjell før livet gikk rett i høygir.
Lorren sin første dag som tredjeklassing.

Ferie i Jordan om fem uker

I forrige bloggpost klaget jeg på økonomien og rentene. Jeg var veldig redd for at jeg måtte avbestille hotellet jeg forhåndsbooket i Jordan. Heldigvis har vi klart å endelig bestille flybilletter. Fy søren så tungt og vanskelig det er å spare. Men nå blir det ferie snart! Vi er veldig glade i å feriere i Midtøsten og har vært mange steder. Snart begynner vi å gå tom for reisemål i disse traktene. Vi besøker alltid nye land når vi reiser på strandferie. Det må være lov å drikke vin og landet må være trygt. Så langt har vi besøkt Dubai, Abu Dhabi, Oman og Bahrain. Jeg har også vært i Egypt og Tyrkia, men det har ikke de andre i familien. Egypt og Tyrkia er også mye mer masete enn de andre nevnte landene (også avhengig av sted og tidspunkt).

Nå går altså turen til Jordan og siden vi har leiebil får vi muligheten til å besøke palestinske områder og Israel. Vi skal selvfølgelig også til Petra. Land i Midtøsten som fortsatt ikke er besøkt (og som er aktuelle) er Kuwait og Qatar. Saudi-Arabia kan kanskje vurderes i fremtiden, hvis det blir lov til å ta et glass vin på hotellet. I dag er det ulovlig, men på sikt er det mulig at reglene mykes opp, med tanke på at den nye kronprinsen er veldig opptatt av å øke turismen og åpne landet mer opp.

Hotellet vårt ved Dødehavet og Petra.

Hvorfor Midtøsten?

Mange lurer på hvorfor vi trives i disse landene. Menneskerettighetene og kvinnesynet er bånn i bøtta. Likevel er det her vi føler at vi slapper best av. Det er ikke overfylt med turister og det er heller ingen skandinaviske fylla-folk som bråker i gatene. Vi opplever også at hoteller og spisesteder er veldig barnevennlige. Selv om det ikke er trygt å bo i disse landene for homofile, lettkledde eller de som vil klemme og kysse offentlig, så føler vi oss tryggere her enn i mange andre europeiske land. Nettopp fordi det er altfor strenge regler i Midtøsten så opplever man ikke ran, tyveri og fylla. Det er også veldig høy standard og alt er rent.

Bilde fra hotellet vi bodde på i Oman januar 2020.
Rolig og deilig sted.

Så lenge vi kler oss anstendig, kun går i bikini på privat strand, drikker alkohol på hotellet og ikke kysser offentlig, så er alt i skjønneste orden. Vi har aldri opplevd at noen er uvennlige mot oss. Tvert i mot. Det er stor gjestfrihet og glede for at vi kommer som turister. Jeg håper at jeg en dag også får se Iran og Libanon. Dette er vakre land, men litt risikabelt å reise til med små barn. Jeg tror også at turisme kan være sunt for strenge regimer. Det kan være med på å endre holdninger på sikt. Neste år blir jeg 40 år. Da kan det være turen går mer øst i Asia. Jeg vil aller helst til Lhasa i Tibet, men det anbefales ikke for små barn på grunn av høyden (4200 moh). Kanskje det blir Vietnam i stedet?

Senk skuldrene

Jeg senker skuldrene bare av å drømme meg bort i alle disse landene. I kveld skal jeg prøve å slappe av. Legge meg i badekaret og bare lukke øynene. Mannen min har lagt den minste og nå er det eldstejenta sin tur. Forhåpentligvis blir det et rolig bad etter hvert. Klokken er allerede snart halv ni, så nå må jeg avslutte. Jeg satser på at neste gang jeg blogger her, så har jeg landet litt etter alt. Styrer man på for lenge uten stopp, kan man møte veggen. Det har aldri skjedd, men man må passe på. Nå er tiden inne for å si nei og tenke mest på seg selv en liten stund — helt til batteriene er fulladet igjen.

Under her er litt bilder fra det som har pågått de siste ukene.

Vi snakkes ❤️

Lorren feiret bursdagen sin i Det Gule Huset til Ski Kunstforening. Det var 17 barn og mange voksne. De hadde kunst-workshop.
Utstilling i Ski Kunstforening helgen etter bursdag og workshop for barn igjen.
Min tante sin begravelse 🖤
Publisert

Dette året er verre enn korona

I dag startet ferien, og den skal jeg vie til barna, mannen og min egen trivsel. Hvis jeg får det til…

Tøft år, men får jeg feriero?

Jeg har mange jern i ilden. Med 100% jobb og et par verv, er det ikke så enkelt å føle at man har det ekstra overskuddet som småbarnsmor når man endelig får fri. Fy søren så tøft det siste året har vært — men faktisk mest på grunn av rentene og prisene. Den ferien som startet i dag — den trenger jeg! Men blir det egentlig bra med de omstendighetene vi har rundt oss? Jeg har kuttet ut mange økologiske produkter og spiser mindre sunt og variert, fordi det har blitt så sinnsykt dyrt etter at Vesten bestemte seg for å gå inn i en økonomisk knipe, for å «redde» et land (som jeg ikke tror de vil lykkes med). For vi ser ingen tegn til fredsforhandlinger enn så lenge. Heller ingen seier. Det skal kriges lenge — til det verken er mer ammunisjon (USA går visst tom) eller penger igjen hos folket. God strategi…😢 Dette er faktisk verre en koronatiden, spør du meg…

Har prøvd å finne glede i ny summer-look. Kjøpte hår og sminke til halv pris 😅

Neste rentehopp?

Nå må jeg tenke på noe mer lystbetont. Jeg har i det minste kjøpt meg ny sminke og ny hår–extension for å føle meg litt fin. Et forsøk på å komme meg ut av følelsen av å være sliten mamma. Og dette svarte rente-beltet som strammer folket inn, hakk etter hakk — det er deprimerende. Ja, jeg blir faktisk veldig deprimert. Folk koser seg ikke mer. De går ikke ut og unner seg ikke en kaffe og kake lenger. Helt vanlige folk med vanlige lønninger gruer seg bare til neste renteheving i frykt for å bli økonomisk skakkjørt. Og snart blir strømmen dyr igjen. Hvor kutter man da? Mat, aktiviteter for barn, bilen man trenger eller klær til barna? Hvis renten og strømmen blir en større kostnad nå, så må jeg begynne å kutte på nettopp slike grunnleggende ting. Mange tusener har gjort det allerede.

Får jeg egentlig ferien jeg trenger?

Denne ferien skal jeg altså ikke tenke på det. Jeg skal nyte tiden med familie. Men kommer det til å funke når vi alle ønsker å gjøre noe annet enn å være hjemme? Kose oss med litt andre aktiviteter. Kommer ikke alle disse gledene med en ekkel bismak? For du skal jo helst komme deg ut, spise med hele familien og kanskje parkere bilen et overpriset sted. Lade eller fylle tanken. Og oppleve noe annerledes enn hjemme i stua — et sted hvor de gjerne tar betalt for inngang eller hvor barna trenger tursko, utstyr eller noe slikt?

Drittlei

Denne situasjonen er jeg drittlei av. Og selv om mange har det mye verre enn oss og jeg ikke har så veldig mye å klage på (sånn egentlig, siden jeg ikke må selge hus eller sulter), så er det fortsatt tungt — nettopp fordi jeg trenger en ferie veldig sårt nå. Jeg trenger å koble ut og ikke bekymre meg for kostnader. Barna trenger foreldre som tar ferie! Det tror jeg ikke jeg får til i år, dessverre. Og jeg tror jeg er en av mange!

God sommer, folkens. La oss håpe det blir fred og ro i verden snart, så familier og barn kan ha mindre bekymringer.

Publisert

Har Støre misforstått Pride?

Jeg ble litt provosert over statsminister Jonas Gahr Støre som gikk foran i Pride-paraden i dag. Overskriften i NRK var sitat fra Støre: «Det viser at hele byen stiller opp for en utsatt minoritet».

Pride er mangfold

Jeg skjønner ikke helt hvilken minoritet Støre snakker om. Pride for meg handler om stolthet over å være akkurat den man er — uansett kjønn, seksuell orientering, etnisitet, religion, sosial klasse eller funksjonsevne. Og til sammen er vi jo faktisk en majoritet. Er det noen som tilhører en minoritet, så er det Støre selv med sin posisjon, formue og makt. Og han må jo selvsagt få gå i parade, men har han misforstått noe? Vi går ikke i parade for en utsatt minoritet, men fordi vi omfavner mangfold. Vi er folk flest, men vet Støre hvem «folk flest» er?

Biologisk kvinne?

Jeg har studert kjønnsforskning. Det er nå 20 år siden. Jeg gjorde nylig et intervju med Universitetet i Oslo i anledning 20-årsjubileum for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Naturlig nok er jeg en forkjemper for mangfold, men synes samtidig det er noen tendenser som utvikler seg litt dårlig. For eksempel er jeg ikke begeistret for avskrivningen av biologisk kjønn. Man kan ikke benekte kvinnen som biologisk kjønn og gi betegnelsen til hvem som skulle ønske seg å være kvinne. Å være biologisk kvinne innebærer en rekke omstendigheter som kun gjelder oss som gruppe. For eksempel våre hormoner, helse og mulighet for å bringe frem mennesker. Dette er tre av mange faktorer som skiller oss fra andre som ikke har de samme biologiske forutsetningene. Vi som er kvinner trenger å få lov til å være det vi faktisk er, og kreve rettferdighet på grunnlag av nettopp det som skiller oss fra alle som ikke er biologiske kvinner. Vi må skille mellom biologisk og sosialt kjønn.

Prostitusjon er voldtekt

En annen ting jeg ser tendenser til er at man skal legalisere kjøp av sex. Dette er helt hårreisende i mine øyne. De seneste årene har menneskerettighetsorganisasjoner som FRI – Foreningen for seksualitetsmangfold og Amnesty gått inn for å legalisere prostitusjon. I dag har vi en sexkjøpslov som fungerer (at det ikke er lov å kjøpe sex, men kvinner blir ikke straffet for salg). Å ønske det lovlig å kjøpe sextjenester, er ubegripelig. Når sex er til salgs, er det ikke frivillig, men økonomisk betinget. Dermed er tjenesten basert på økonomisk avhengighet – ikke lyst og tiltrekning. Hadde jeg hatt sex med noen uten lyst og tiltrekning, men bare fordi jeg trengte penger til å klare meg, så ville jeg definitivt ikke kalt det for sex – men voldtekt.

Pride er stolthet

Jeg går i Pride, fordi jeg setter pris på alt som er menneskelig og naturlig. Normene i samfunnet er trange og det å oppnå rettferdighet for folk flest, er noe vi fortsatt må kjempe hardt for. Mennesker går daglig rundt og skjuler hvem de er. Å være urfolk, ha funksjonsnedsettelse, elske samme kjønn, tro på en religion eller være fattig er noe man bør skjule så mye man kan – fordi det ikke passer inn i normativiteten. Det som er fantastisk med Pride, er at den viser at normativiteten faktisk er i minoritet. Folk flest passer ikke inn i et A4-format. Derfor tror jeg Støre virkelig har misforstått, fordi han tilhører nettopp normen – de som følger et ideelt sett av regler og lover. Men normalitet og de som passer inn i den, det er de aller færreste. Pride med sine 90.000 tilhengere i dag, har ikke stilt opp bare for noen minoritet. De har stilt opp for FOLK FLEST og retten til å være seg selv.

Happy Pride 🌈

Publisert

Har vi glemt bærekraftsmålene?

Plutselig er den økonomiske situasjonen i Vesten forverret, og verden har blitt utrygg. Bør vi ikke samarbeide mer på verdensbasis, hvis verden virkelig er i sin største krise noensinne? Det er en logisk brist…

Nå skulle verden bli bedre

Jeg husker første gang jeg ble presentert for bærekraftsmålene på jobb. Det var i 2017. Nå var det om å gjøre å sette inn kruttet på alt vi kunne gjøre for en mer bærekraftig verden. Og det hastet visst veldig. Jeg jobbet som markedsansvarlig for Berg-Hansen på den tiden. Nå skulle reisene være så klimavennlige som mulig. Vi skulle i hvert fall legge til rette for det.

Verden i større krise

Det har gått seks år og jeg jobber nå i Utviklingsfondet. Vi jobber med nettopp klimatilpasning — som vil si å tilpasse matproduksjonen til et endret klima, i klimasårbare områder. Klimasårbare områder er ofte rurale (øde) områder med mye tørke og flom. Her lever det mange fattige mennesker som er avhengige av det de selv dyrker. Etter at krigen i Ukraina startet, har situasjonen blitt mye verre for folk i fattige deler av verden. Verden har gått inn i en matvarekrise og det er kornmangel.

Er trusler veien å gå?

Land som Kina hvor det er mye forurensning og mindre etiske forhold, er land vi burde samarbeidet med, slik at vi kunne fått til et globalt samarbeid for en bedre og mer bærekraftig verden. Kina har teknologi og økonomi til å gjøre en forandring. De viser også vilje til forandring. Men i stedet for å samarbeide, ruster vi opp og sanksjonerer. Vesten skaper mer press og truer. Er dette virkelig veien å gå?

Hvor blir det av samarbeidet?

Slik jeg ser det har strategien vært å svekke, mer enn å styrke globale relasjoner. Kina har knyttet sterkere bånd til land som Vesten kvier seg til å samarbeide med. Kina har til og med skapt historisk samarbeid mellom Iran og Saudi-Arabia, som ingen trodde var mulig. Sanksjonene mot Øst ser ikke ut til å fungere. Tvert imot, landene i Øst står sterkere sammen enn noen gang og det går pent fremover. Det er jo ikke tilfellet for Europa. Bærekraftsmål nummer 16 og 17 handler om fred, rettferdighet og samarbeid for å nå målene. Gjelder bærekraftsmålene kun for Vesten?

Er demokrati ment kun for Vesten?

Jeg synes ikke strategien til Vesten fungerer. Jeg synes heller vi står ved kollaps. Var det meningen? Det er en logisk brist her. Det er jo nå det virker som bærekraftsmålene er så utrolig viktige, men Vesten ser ut til å ha glemt sine egne mål. De gjør bare vondt verre og jeg ser ingen tegn til at det er vilje til dialog og samarbeid. I stedet ser jeg et kompromissløst Vesten som setter verdiene sine foran menneskers liv og sikkerhet. De snakker om demokrati, men for hvem? Sine egne? Ønsker man demokrati i et globalt perspektiv, er det vel kun dialog og samarbeid som fungerer?

Jeg kan ikke si at jeg er så veldig begeistret for bærekraftsprosjektet. Opprustning og straff er ikke veien til en bærekraftig og rettferdig verden. Men kanskje har de noe annet på agendaen? Noe skurrer og alt jeg vet, er at verden absolutt ikke har blitt noe bedre sted siden 2017. Tvert imot.

Publisert

Livet kan snu brått!

Natt til 17. mai ble vi vekket midt på natten. Jeg trodde det var russen og ble forbanna, men det viste seg å være liv i fare.

Overtent hus og vinden blåste mot oss

Det var naboen som vekket oss. Det brenner! Mannen min vekket hele huset. Vi hadde to barn som sov pluss svigerforeldre fra Island på besøk. Jeg fikk sjokk da jeg så ut av vinduet. Nabohuset stod i full brann og vinden var kraftig. Den blåste mot oss. Jeg skjønte at vi måtte evakuere og det var bare minutter før politiet kom på døren og ba oss komme oss ut. Jeg fikk filmet litt, før vi måtte evakuere eget hjem. Jeg har videoer der jeg snakker om naboene og deres nye 10 uker gamle valp. Disse videoene har jeg ikke publisert noen steder, for jeg var i panikk, fordi jeg trodde de hadde brent inne. Det tok heldigvis ikke lang tid før det kunne bekreftes at alle var berget ut. Det var to barn også i huset. Nå var det vinden som gjorde situasjonen kritisk. Ville det spre seg til oss?

Fra vinduet vårt

Seks brannbiler jobbet på spreng!

Det var en stund jeg var overbevist om at huset vårt ville ta fyr. Tanken om å løpe inn og hente de tre pytonslangene mine, slo meg flere ganger. Det var kraftig vind og det virket som brannen bare ble verre. Men brannvesenet var fantastiske. De var seks brannbiler og spylte husene som var i fare med skum, og klarte å holde flammene borte. Til slutt fikk de kontroll og brannen ble slukket. De holdt fortsatt på med brannslukking, da jeg kjørte datteren vår til 17. mai-toget. Vinden hadde vært så sterk at det ble funnet rester av brannen flere hundre meter fra åstedet. Vi fikk også litt av en jobb med å vaske etter brannen. Det luktet røyk i huset i to døgn. Vi hostet mye og Arnthor, mannen min, begynte å blø fra nesa. Men vi er takknemlige. Alle overlevde. Dette kunne blitt en mye større tragedie. Bare tanken på hva som kunne ha skjedd, har satt et voldsomt støkk i meg. Takk Gud, for at kona i huset våknet i tide, da hun ble vekket av knitring. De fikk vekket alle i huset og kom seg ut. De vet enda ikke hva som forårsaket brannen, men det startet trolig på terrassen.

Seks brannbiler jobbet på spreng.
Ufattelig 😢

Ingen søvn natt til 17.mai

Jeg fikk så vidt en times søvn, før jeg måtte på med bunader på meg og min eldste datter. Jeg lot døtrene få sove så lenge de kunne, men det ble nesten ingen søvn på oss. Minstejenta på ett år fikk sove et par timer ekstra med pappa og svigerforeldrene. Men eldstejenta måtte rekke å få på Rogalands-bunad og møte klassen for å gå i toget. Jeg er helt imponert av hvordan hun holdt ut hele 17. mai med godt humør.

Dødslitne, men bærer drakter med stolthet ❤️ Min drakt er over 100 år gammel fra Moravia.
Besteforeldre og barnebarn ❤️
Pyntet og klar ❤️

Jeg sovnet tidlig den kvelden og følte meg ikke ordentlig uthvilt før søndag morgen, fire dager etterpå. Denne natten var en påminnelse om hvor fort livet kan snu, eller ta slutt. Vi har faktisk ikke ladet telefonene våre på natten etter hendelsen. Jeg tenker på denne natten hver gang jeg tenner et lys (noe jeg gjør ofte). I dag var jeg i barnebursdag hvor det ble tent bursdagslys på kaken. Jeg ble ekstra oppmerksom på at ingen måtte komme for nær. Slike opplevelser setter spor og jeg tror nok det blir for resten av livet.

Ta vare på dere selv ❤️

Publisert

Michelin og kjærlighet

Nylig var jeg og mannen på Britannia i Trondheim. Dette var min julegave som gikk over alle forventninger ❤️

Britannia

Turen gikk altså til Trondheim, fordi mannen aldri hadde vært der. Ikke så rart siden han er fra Island. Jeg derimot, har vært i Trondheim mange ganger. Vi dro uten barn og hadde svigerforeldrene mine på besøk fra Island til å passe barna. Målet for turen var å blusse opp kjærligheten. Det som var annerledes med denne turen til Trondheim, var både hotellet og maten. Vi bodde på Britannia og her spiste vi på Michelin-restauranten som heter Speilsalen. Britannia kan ikke sammenlignes med noen hoteller i Oslo. Jeg har besøkt de beste, og Britannia er noe helt for seg selv.

Dorull med egen klistrelapp.

Dette var hotell med stor H, og det forventet jeg ikke i Trondheim. Service var helt topp og alle detaljer var på plass. Hotellet skiller seg klart ut fra andre hoteller. Eksempler er TV i speilet, lys som slo seg automatisk på da jeg gikk inn på badet, og eget klistremerke med logo på dorullen. Ting jeg ikke har sett andre steder. Men mest imponerende var restauranten på hotellet.

Bassenget på Britannia

Speilsalen

Jeg må jo bare innrømme at det var veldig tilfeldig at vi havnet i Speilsalen denne lørdagskvelden. Jeg har vært på flere Michelin-restauranter i Oslo i forbindelse med mitt kredittkort hos Amex. Vi har spist mye gratis luksusmat og Michelin-restauranter er ikke nødvendigvis alltid så veldig dyre. Men Speilsalen er annerledes. Her får du en lang meny med retter over tre akter, som de kaller det, akkurat som i en opera eller et teater. Vi brukte rundt tre timer på disse rettene. De ble presentert av kokkene selv og vi var ekstra heldige, fordi vi satt der de faktisk preparerte maten. Vi fikk dermed en god dialog og masse kunnskap gjennom både kokker, servitører og vår egen sommelier. De var helt fenomenale og jeg har aldri følt meg så godt behandlet som jeg gjorde denne kvelden. Her var de ute etter at vi hadde det bra og hygget oss. De passet også ekstra godt på at vi ikke skulle søle på klærne, ved å plassere serviettene på fangene våre 😅

Preparerer maten vi skal spise ❤️

Smakene overgikk alt

Det er ikke ofte jeg opplever mat på dette nivået. Hver eneste rett så ut som et kunstverk i tillegg til at det smakte hinsides alt annet jeg har smakt i livet. Konsistensen, følelsen i munnen, luktene, samspillet mellom smakene — ja, alt var som en himmelsk drøm. Jeg forstår godt at det er et marked for dette. Det er ikke mat for å overleve, men det er kunst. Jeg jobber med tema som bærekraftig matproduksjon i min jobb, og det kan fort føles feil å bruke mange tusenlapper på en slik meny. Men slike matretter er som sagt ikke mat for å overleve eller bli mett. Dette er mat i en annen betydning og på et helt annet plan.

Og alt er spiselig…

Takknemlig for opplevelsen

Som jeg sa i starten, så var det faktisk tilfeldig at vi havnet i Speilsalen denne lørdagen. Sannheten er at vi bestilte bord uten å sjekke prisen først. Vi fikk litt bakoversveis da vi så prisene, men tenkte at vi kunne unne oss en slik opplevelse, og satset på at det ville være verdt det. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette var en livsopplevelse som tilfredsstilte alle sansene.

To fornøyde gjester.

Ønsker alle en god helg ❤️

Som noen kanskje har fått med seg, så ble vi evakuert fra egen bolig på grunn av full brann i naboens hus natt til 17. mai. Takk Gud, alle liv er i behold, men huset er totalskadet. Jeg kommer tilbake til dette i neste blogginnlegg.

Publisert

Kunst, kollaps og kritisk tekning

Jeg er hjemme alene uten baby og mann. Donatella er med far på Island og fikser et bad. Tiden har gått til kunst og kultur.

På farten mens vi kan

Lorren er hjemme med meg, så vi har vært på farten helt siden far reiste på fredag. Vi har rukket å reise til Sverige for å se på torpet til min halvsøster, og vært på både vernissasje i Ås Kunstforening og på Nasjonalmuseet. På Nasjonalmuseet så Lorren blant annet Albertine av Christian Krohg for første gang. Hun gråt da hun fikk høre historien bak bildet.

Den tunge sannheten skildres gjennom headsettet.

Mannen min er altså hos foreldrene sine på Island og hjelper dem med å få opp et bad. De pusser opp. Det har vært veldig deilig med huset for oss selv og muligheten til å farte rundt. De er på tur i nesten en uke, så jeg begynner å kjenne at det er rart å ikke ha Donatella rundt meg. En ting som er utrolig fint, er at mannen tar med foreldrene sine når han kommer hjem. Da blir det litt avlastning.

Vi reiser til Britannia

Donatella har fått barnehageplass fra 1. august, så nå er det bare å holde ut dagene frem til ferie. Det er utrolig krevende å holde humøret oppe når den ene må gå hjemme hele dagen, mens jeg er sliten etter jobb. Vi får ikke tid til oss selv. Så nå som svigerforeldrene kommer på besøk igjen, har mannen bestilt en helg på Britannia i Trondheim. Det er første gang vi reiser sammen uten barn faktisk. Det er ikke bestilt returbillett for svigers, så jeg håper de kan bli lenge. Det er fint å få litt egentid og finne seg selv litt igjen.

Savner min lille baby, selv om det er digg å være alene hjemme.

Bekymret for fremtiden

Ellers kan jeg jo si at jeg er ganske bekymret for fremtiden. At renten bare fortsetter å stige og at bankene i USA kollapser er urovekkende. Den norske kronen svekker seg og ting ser dystert ut. Jeg ble bekymret allerede under pandemien og hadde på følelsen at det skjer ting i verden, som handler om litt mer enn det vi får vite om i mediene. Jeg er redd for at agendaen for å få økonomien i gang igjen, er å svekke demokratiet og vår råderett over eget land og ressurser. Pandemien viste hvor mye kontroll myndigheter og medier har. Nå virker det som at EU vil ha kloa i Norge, slik at de kan få enda mer ressurser og makt. Europa ser ut til å gå inn i en tung tid nå. Jeg håper folk ikke mister hodene sine. Er det fare for at vi hjernevaskes?

En tekst jeg skrev over trappene til Per Inge Bjørlo.

Hvem styrer retorikken?

Media styres i stor grad av mediebyråer som NTB og Reuters. Det å være journalist i dag handler mye om å sy sammen ting som man får fra de samme kildene som alle andre nyheter. Kritisk tekning og synspunkter som utfordrer den enlinjede nyhetsstrømmen, får lite eller ingen oppmerksomhet. Nyhetsmediene er livredde for å bli stemplet for å gjengi konspirasjonsteori, falske nyheter eller for å støtte feil propaganda. Dermed tør ingen å stille spørsmål ved annet enn det som er formulert av byråene. Kilder er også krevende å verifisere på egen hånd og journalister er presset på tid. At byråene får styre opinionen er tydelig også når man ser på vårt politiske landskap. Hele Stortinget er en stor suppe av folk som virker å mene omtrent det samme. Stilles et kritisk spørsmål i mediene, står man nærmest i fare for å miste både ansikt og arbeid. Nei, her gjelder det å følge strømmen, for rett skal være rett.

Det er nok klaging for i dag, men jeg vet ikke hvilket parti jeg skal stemme på lenger…

Ha en fin uke ❤️

Publisert

Påske i orthodox style

Påsken er her! Jeg skal reise til Øst-Europa for første gang på fire år. Mammaen min ble nemlig født i Tsjekkia, så vi har mye familie der ute.

Katolske tradisjoner

Ja, moren min var altså katolikk. Familien min i Øst-Europa er troende og har en ganske sterk tilknytning til kirken. Påsken har en spesiell betydning i denne kulturen og det er ikke sånn som i Norge med hytte, ski og kakao. Nei, når vi feirer påske med mamma sin familie, da er det faste på langfredag og så velsigne maten til påskeaften. Når de velsigner maten, så tar de altså maten med i kurver til kirken og stiller seg i kø. Presten går rundt med en dansende røkelse og synger hellige ord over kurvene. Da er maten klar for å spises.

Dette er velsignelse av mat fra påsken 2019. Nederst til høyre er bilde av mannen min, datteren min og kusinene mine med barn foran alteret etter velsignelsen.

Ugifte jenter dynkes i kaldt vann

Første påskedag skjer noe annet ganske så spesielt. Ungkarene står opp grytidlig og går fra hus til hus og kaster kaldt og ferskt vann på ugifte jenter. Noen ganger tar de jentene og kaster dem i elver eller innsjøer. Dette skal altså gjøre jentene fruktbare, friske og vakre. Tradisjonen er beskrevet skriftlig allerede siden 1400-tallet. Ja, dette gjør de altså enda. Etterpå skal jentene gi guttene malte egg eller litt vodka som takk. Helt tullete tradisjon sett med dagens feministiske øyne, men likevel en tradisjon som gjør at vi kommer og besøker familien stort sett akkurat under denne høytiden.

Et maleri som fra ca. 1930 som viser hvordan bygdejentene ble dynket i vann.

Besøker gravene til mamma og pappa

Det er første gang vi tar med Donatella til familien min i øst. Både mamma og pappa er begravet her også. Egentlig helt merkelig, for pappa er helt norsk, men flyttet til Pezinok da mamma og pappa ble skilt. Mamma har bodd mesteparten av livet sitt i Norge, men da hun fikk beskjed om at hun kom til å dø av kreft, ønsket hun å ha bisettelse i Norge, men at asken skulle til samme kirkegård hvor hennes mor, far og to brødre ligger. Så jeg tok med urnen ned og hadde enda en begravelse med urnenedsettelse. Dette er helt ved grensen til Ukraina.

Her besøker vi mammaen min i 2019. Fødselsdatoen på steinen er feil, så det er noe jeg må fikse når vi reiser ned nå. Må ta med fødselsattesten hennes.

Påske — men ingen avkobling

Det blir deilig med påske, selv om det sikkert ikke blir så rolig. Må jo bare si at livet nå for tiden er altfor hektisk. Jeg er vanvittig trøtt hver eneste dag og Donatella er en propell. Hun sitter aldri stille, slik Lorren gjerne gjorde. Lorren var veldig glad i nettbrettet sitt, men Donatella er ikke så interessert. Hun er snart ett år gammel, men har ikke fått barnehageplass. Vi er to veldig slitne foreldre, for å si det mildt. Med både jobb og styrelederansvar blir det ingen avkobling. Akkurat nå sover Donatella i armene mine og jeg skriver dette blogginnlegget for harde livet 😅

Min vakre Donatella blir snart ett år ❤️

Mammarollen

Hver dag sovner jeg, ikke så lenge etter eldstejenta har lagt seg. Så er det opp grytidlig. Jeg er jo selvsagt prosjektleder i huset, som må huske på alt og alle. Nei, jeg kan forsikre dere om at jeg IKKE skal ha flere barn. Disse to barna holder i massevis. Jeg får jo nesten ikke tid til å dusje. Å være mamma er fryktelig utmattende og det er så mye urettferdighet rundt rollen også. Jeg blir både sliten, sint og frustrert. Men jeg skal nok overleve. Ikke misforstå meg. Jeg elsker barna mine over alt på jord.

God påske 🐣

Publisert

Når formidling blir kunst 📢

Kunst er formidling, men formidling er ikke alltid kunst. Etter et hyggelig møte med styreledere fra Viken kunstforeninger og et besøk på Nasjonalmuseet, kom det mye tanker og nostalgi.

Warhol med røtter i østblokken

Klokken var 05:00 da jeg stod opp i dag. Etter to uker med sykdom har jeg rett og slett lagt meg på samme tid som eldstejenta. Jeg har hatt streptokokker og går på antibiotika. I går var jeg på årsmøte for styreledere i kunstforeningene fra Viken. Det var utrolig hyggelig og det var helt klart noe i meg som «falt på plass». Jeg har vokst opp med kunst og moren min hadde galleri. Hun var ikke kunstner selv, men kalte seg for kunstformidler. Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg, så hadde hun altså Norges første Andy Warhol utstilling i 1997. Mamma ble født i tidligere Tsjekkoslovakia hvor også foreldrene til Andy Warhol kom fra. Foreldrene hans emigrerte fra Mikova som ligger i dagens Slovakia. Da faren hans flyttet til USA på tampen av første verdenskrig, var Mikova en del av det østerriksk-ungarske riket. Moren hans fulgte etter noen år senere, og da var Mikova blitt en del av Tsjekkoslovakia. Det landet delte seg i to i 1993. Her er lenke til Andy Warhol galleriet hvor mamma fikk låne bildene til galleriet sitt fra: Andy Warhol Museum of Modern Art.

En artikkel om utstillingen mamma hadde i galleriet sitt «Galleri Zdenka». Hun står foran med blomstene.

Reklame og kunst

I det siste har jeg jo begynt å skjønne hvor mye Andy Warhol har påvirket meg. Kanskje var det med han min interesse for reklame og merkevarebygging også startet. Den sommeren mamma hadde denne utstillingen var jeg tolv år, men riktig så voksen. Voksen nok til å ha omvisning for gjestene og hjelpe mamma med utstillingen. Jeg lærte alt om bildene og om Warhols bakgrunn, og formidlet dette til gjester når mamma var opptatt med andre ting. Greia med Warhol var at han ofte ble kritisert for å ikke egentlig lage ordentlig kunst. Han var utdannet innen grafisk design og jobbet først som reklametegner. Hans ambisjon var å bli kunstner, men kalte atelieret sitt likevel for The Factory, hvor han masseproduserte silketrykk ved hjelp av assistenter.

Et bilde jeg tok av Andy Warhol sine Dollar Sign på British Museum.

Kunst for kunstens skyld?

Det som jeg synes er mest interessant med Warhol er hvordan han tok merkevarer (også kjendiser) og opphøyde den gryende kapitalismen og masseproduksjonen til kunst. Han skapte en helt ny sjanger med dette, som altså er popkunst. Warhol har nok fascinert meg mer enn jeg har trodd (eller skjønt) selv, og det er jammen meg godt mulig at han har bidratt til retningen jeg har tatt i livet mitt som markedsfører og merkevarebygger. Det var da vi gjorde dypanalyser av tekster, filmer, reklame og reklameplakater under studiene mine, at jeg lyste mest opp. Å tolke tegn, symboler, budskap og mening — altså semiotikk — det er noe av det mest spennende jeg vet om. Det var jo dette som gjorde Warhol til en som transformerte kunsten. Han brukte sin kunnskap om reklame og skapte et tydelig skjæringspunkt mellom merkevare og kunst. Han fant en gylden posisjon, differansierte seg og skapte noe helt unikt. Og akkurat her synes jeg verden blir magisk. Hva skiller egentlig merkevare og kunst? Det er et åpent spørsmål jeg ikke skal svare på, men det er ikke tilfeldig at du finner gamle Nokia-mobiltelefoner og Stokke-vogner på Nasjonalmuseet i Oslo. Jeg har lest at design må løse problemer, mens kunst skal vekke tanker og følelser. Likevel løser ikke design alltid problemer, men kan skape både tanker og følelser.

Du finner Xplory Stokke-vognen på Nasjonalmuseet. Jeg har akkurat denne selv.

Ingen kunst — ingen mening ❤️

Jeg føler meg hel som menneske når jeg er rundt kunst. Jeg føler meg også hel som menneske når jeg jobber med merkevarebygging og markedsføring, nettopp fordi dette handler om å konstruere og formidle mening og følelser. Jeg føler veldig at jeg er på riktig sted i livet nå, fordi jeg får jobbe med det jeg elsker og at jeg kan tilbringe tid med andre mennesker med samme lidenskap. Nå står snart barna opp, så nå må jeg kle på meg. Snart får vi besøk av Lorren Karlotta sin venninne som hun spiller cello med. De skal øve til konsert for oss voksne.