Ny helelektrisk SUV

Endelig står bilen her i gata. Min bil! En drøm har gått i oppfyllelse, men jeg har fått litt kritikk også. Det har blitt påpekt at det er en luksusbil og at jeg er med på å øke presset og forbruket. Det kom også en kommentar om uetisk kobolt i el-bilbatterier. Å kjøre bil er heller ikke helt politisk korrekt, fordi man helst bør kjøre kollektivt. Disse tingene er jeg jo smertelig klar over, så hvorfor valgte jeg likevel denne bilen?

Rånejenta fra landet

Jeg har alltid vært veldig opptatt av biler. Som tenåring var jeg en del av rånegjengen i Søgne. Vi kjørte mopeder og fikset på dem selv (da jeg fikk min første bil i 2013, så mekket jeg på den også selv).

Endelig står bilen her i gata. Min bil! En drøm har gått i oppfyllelse, men jeg har fått litt kritikk også.
Bytter bremseskiver på min Mercedes C-klasse, som var min første bil. Her sammen med min venn Rune fra Søgne.

Så flyttet rånejenta fra Søgne til Oslo for å studere. Jeg kjøpte min egen leilighet på Grünerløkka i studietiden. Der dukket det opp en bilforhandler som solgte Jaguarer. Jeg ble fryktelig nysgjerrig og gikk inn. De som jobbet der ga meg god hjelp og jeg fikk kartlagt prisnivåene kjapt. Ikke billig, men overkommelig en gang i fremtiden. De lot meg også få prøvesitte i bilene. På den tiden var jeg 22 år. Jeg hadde ikke lappen og var student, men det visste de ikke. Her ble jeg i hvert fall hodestups forelsket i Jaguaren. Vakre former, tøffe lykter, smooth interiør og ikke minst kraftige motorer. Jeg begynte å legge merke til disse bilene, når de en sjelden gang suste forbi. Det irriterte meg at det alltid bare var menn som kjørte dem.

Noen år etterpå

I Oslo trenger man ikke bil, så det var først da mamma hadde litt over ett år igjen å leve at jeg måtte forhaste meg med å ta lappen. Hun klarte ikke gå i butikken selv og jeg måtte flytte tilbake til Søgne for å ta meg av henne. For å få lappen fortest mulig, valgte jeg å ta førerkortet for automatgir. I 2013 fikk jeg både lappen og min første bil. En lekker Mercedes C-klasse. Jeg var 28 år gammel da.

Samfunnets fortellinger

I årene før jeg fikk lappen, har jeg hatt kjærester med veldig fine biler. Faktisk øvelseskjørte jeg en Porsche helt frem til jeg bestod førerprøven og fikk min egen bil. Min største utfordring med å ha kjærester med fine biler, var at jeg følte skam når jeg ble kjørt rundt. Det var som at fortellinger vi har hørt om menn med fine biler, malte et dårlig bilde av meg. En ung jente med stort hår og høyhelte sko, som steg ut på passasjersiden, mens på andre siden kom det ut mann som var litt eldre. Jeg mistrivdes i disse situasjonene. Ikke fordi jeg skammet meg for kjærestene mine, men fordi jeg reproduserte en fordom: «Mannen som alltid kjører den dyre bilen, og som alle antar eier den og med sine penger har kapret en ung jente». Vi vet jo at folk gjerne tenker slik. Dette scenarioet har vi åpenbart sett mange ganger før. Også på film. Da jeg fikk min egen bil, bestemte jeg meg for å vrenge på denne fordømte historien. Jeg kunne ikke la det se ut som at det stemte. Folk måtte se nye scenarioer!

Må være elektrisk

Jeg hadde ikke bilene mine så lenge, fordi jeg flyttet tilbake til Oslo da mamma døde. Jeg solgte derfor både min og mamma sin. Nå flytter vi ut av Oslo og har en stor garasje, så det er praktisk å ha bil. For meg var det ingen tvil om at bilen måtte være helelektrisk. Det er på grunn av forurensning. Jeg har ikke sansen for dårlig luft i byen. Ubehaget kjente jeg veldig på da Lorren var et par måneder gammel og det ble vinter. Jeg trillet ute og hostet på grunn av luften. Ekstra bekymret var jeg for lille Lorren med sine uutviklede skjøre lunger.

Jaguar I-PACE HSE
Min nye Jaguar I-PACE HSE

Hvilke scenarioer skaper vi?

Det har gått 13 år nå, siden jeg begynte å drømme om Jaguar. I dag ser jeg med stor glede at mange kvinner kjører store flotte SUV’er selv. Nå blir de sikkert kritisert for det, akkurat som meg, men det er veldig interessant å spørre seg — hvilke scenarioer skaper kvinner som kjører slike biler egentlig? Og hva hvis en mann sitter i passasjersetet? Tenker de at mannen ikke har førerkortet, siden han ikke sitter ved rattet? Eller at han har kneproblemer som hindrer ham i å tråkke på pedalene? Hva føler han egentlig selv? En snev av vag skam?

Vi tenker nok ikke om kvinnen som ikke kjører, at hun har kneproblemer, så her er det moro å avdekke våre egne fordommer og forskjeller på måten vi tenker kjønn.

Måtte teste passasjersetet også…

Jeg lover å skrive om det, dersom jeg opplever noen fordommer som eier av Jaguar. Som kvinne har jeg opplevd mange interessante situasjoner. Som når regningen blir gitt til mannen min når jeg er i Øst-Europa. Nå sier jeg klart ifra med et smil: «Hei, det er jeg som skal betale. Er det vanskelig å forholde seg til?». Eller når vi har vært på verksted og de som jobber der konsekvent ser på mannen min når de snakker, og ikke meg, selv om bilen er min.

Et etterlengtet pusterom

Vi har hatt en fin jul på Island. Ferien startet fredag ettermiddag den 20. desember og jeg nyter det. Vi har kommet hjem til Oslo og reiser videre i morgen. Fra snø, vind og mørke på Island går turen til sol, strand og bading i Muskat.

Jeg har tatt fri fra alt. Til og med trening. Jeg har faktisk aldri hatt treningsfri. Ikke siden jeg begynte å trene i 2007. Hodet og kroppen har hatt intense reiser på godt og vondt, så det å ta en skikkelig lang ferie nå føles helt fantastisk. Det første som meldte seg var skrivelysten og leselysten. Jeg har overhodet ikke hatt overskudd til å lese bøker de siste seks årene. Jeg sluttet vel å lese bøker en stund før mamma døde. Da leste jeg mye av Haruki Murakami og Khalil Gibran.

Nå har jeg tatt med meg «Den femte revolusjon» av Lone Frank, som handler om hjernen. Så har jeg lastet ned en sånn lydbok-app. Jeg gleder meg til å lytte, mens jeg ligger på stranden eller ved bassenget.

Hotellet vårt i Muskat

Kreativiteten flagrer vilt som en sommerfugl

Mine forrige innlegg her på bloggen har handlet om min lengsel etter å lage musikk. Saken har vel vært at jeg ikke er så opptatt av denne musikken mer og derfor har jeg også hatt en liten pause etter mine tre første poster. Jeg kan lage sangene, men så gidder jeg ikke mer med det. Det kjeder meg – sannsynligvis fordi jeg gjør det uten mål og mening. Likevel så får jeg ikke ro. Det er en lidenskap inni meg som flagrer vilt som en sommerfugl, men som jeg ikke klarer å fange eller få til å sette seg.

Jeg trenger et prosjekt, men jeg vil ikke starte noen prosjekter før jeg får det helt klart for meg hva jeg vil gjøre. Jeg har planlagt å kjøpe en symaskin. Kanskje det er alt som skal til for å roe sommerfuglen min. Så tenker jeg at i 2020, skal jeg kutte ut en del ting som tar mye tid fra meg. Jeg skal konsentrere meg mer om denne sommerfuglen. Lytte til mitt indre og finne tilbake til min eksistensielle nysgjerrighet. Lese mer og skrive mer!

Nyttår i Muskat

I morgen reiser vi altså. Vi skal bo på The Wave, som på en en måte er Muskats «Aker Brygge». Det er privatstrand på hotellet, hvor jeg ser frem til å fortsette min lange ferie, og bli bedre kjent med sommerfuglen min. Jeg har skrevet alle mine nyttårsfortsettere, slik jeg gjør hver romjul.

Jeg tror 2020 blir et fint år hvor det skjer mye nytt. Vi har kjøpt et stort hus litt utenfor Oslo og får nøklene en uke etter at vi kommer hjem fra Muskat. Det første jeg bør gjøre når jeg kommer hjem er å kjøpe meg bil igjen. Det blir selvsagt en elektrisk SUV. Det er det jeg har ønsket meg.

2020 blir forhåpentligvis et år med et nytt spennende prosjekt, ny kommune og et litt mer landlig liv. Jeg tror det er akkurat det jeg trenger.

Godt nyttår!

Musikk er bare en hobby!

Marika Lejon i studio, Rockefeller
Marika_Lejon_musikk_er_bare_en_hobby
Musikk er bare en hobby

Hei, dere =) Har ikke jobbet noe mer med musikk siden sist. Det eneste jeg har gjort siden sist, var å sjekke om alt fortsatt funket på Logic Pro, som er programmet jeg bruker for å spille inn låter. Dessverre har det skjedd noe der. Lyden fra USB-pianoet mitt slipper ikke ut. Jeg ser at lyden spilles på programmet, men hører ikke noe. Fikk hjelp av en produsentvenn til å se på det sist det skjedde (i fjor). Vi prøvde alt, men det viste seg at løsningen var så enkel som å bytte USB inngang. Men nå funker ikke det heller. Så da kommer jeg ikke lengre med dette prosjektet – enn så lenge. Fryktelig irriterende.

Mange har stilt spørsmål etter blogginnleggene jeg har postet. Blant annet lurer mange på om jeg vil bli artist igjen og leve av musikken. Svaret er veldig enkelt «nei». Og sånn har det på mange måter alltid vært. Jeg har alltid drømt om å fullføre mastergrad på universitetet, ha en jobb jeg elsker, stabil og trygg økonomi, og en familie som jeg har tid til. Artistlivet frister ikke. MEN jeg elsker å være i studio. Det jeg elsker med musikk er å lage den! Det ønsker jeg å fortsette med. Blir sangene ferdige, så gir jeg dem gjerne ut også. Jeg har mine kreative sider som jeg trenger utløp for, men jeg vil altså ikke leve av musikken.

Hvis du bor i Oslo og kan Logic Pro, så er du hjertelig velkommen hjem til meg for å fikse lyden, slik at jeg kommer videre med den nye sangen min =)

Ny sang!

Hei, folkens =) Jeg var på Sørlandet forrige uke i forbindelse med en konferanse og hadde like gjerne med både mann og barn siden det var pinsehelg. Det første vi gjorde da vi kom til Søgne var å se på huset mamma (og jeg) bodde i før i tiden, hvor hun også døde. Det vekket mange minner og litt tårer.

Vi bodde hos min veldig gode venninne Ida, som vokste opp med meg da jeg bodde i Søgne. Faktisk bor hun nå i Terje Formoe (Kaptein Sabeltann) sitt gamle hus , og ja, selvfølgelig var vi i Dyreparken. Jeg ble veldig inspirert av å være på Sørlandet igjen. Ida har elektrisk piano, så jeg kom på at jeg faktisk pleide å komponere litt musikk hjemme hos henne, da vi var ungdom.

Jeg satte meg ned foran pianoet hos henne på tirsdag forrige uke og fant noen fine sanglinjer. Tro det eller ei, men jeg tok linjene opp igjen i kveld på mitt eget piano og etter en time hadde jeg laget en sang! Her er den. What next?

15 tunge år!

Marika Lejon.
Marika Lejon. Foto: Marika Mørkestøl 2011

Hei verden. Jeg er tilbake. Etter at moren min fikk kreft i 2004, har livet vært veldig tøft. Hun klarte å holde seg i live i 10 år, men det var en knallhard kamp. Nylig døde også pappaen min, men nå har jeg sagt til universet at det er nok. Nå vil jeg tenke på meg og mitt, og jobbe aktivt med å sette alt som har skjedd bak meg.

Mange lurer på om jeg skal jobbe mer med musikk. Enn så lenge gjør jeg ikke det, men jeg har lyst. Jeg har bare ikke ork. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive låter om. Etter litt tankevirksomhet har jeg kommet frem til at jeg bør bearbeide de 15 årene jeg har vært gjennom. Jeg burde skrive om å miste mine nærmeste, sette andre først og sette livet på hold. Jeg har hele tiden sagt at jeg døde sammen med mamma og jeg må bli kjent med mitt nye jeg. Min nye hverdag. I går tenkte jeg at det ikke er sant. Jeg lever enda og jeg er den samme Marika – selvfølgelig mer voksen!

Du som velger å følge meg her på mine nye nettsider, vil bli med på min reise tilbake til musikken. Om det vil gå – det kan jeg dessverre ikke love. Jeg har virkelig mistet lidenskapen til musikk. Som sagt, jeg har LYST, men jeg finner det ikke tilbake. Med denne nettsiden skal jeg i hvert fall prøve.

Takk for at du leste og velkommen tilbake <3