To år har gått siden sist vi var på ferie og en ting slår meg. Verden er slett ikke den samme. Spontanitet, glede og menneskelighet er byttet ut med kontroll, munnbind og qr-koder. Vi fløy med verdens beste flyselskap, men det var skuffende dårlig service sammenlignet med tidligere reiser før pandemien. Det er følelsen av at de ikke strekker til, fordi det er for mange restriksjoner. De vennlige smilene er skjult under masken og øynene avslører stresset.
Det samme gjentok seg da vi kom frem til Dubai. Taxisjåførene som jobber 12 timer dagen, livredde for å bli smittet og miste ti dager med lønn. Resepsjonistene og housekeeping som ble urolige dersom vi spurte om noe ekstra, da de var altfor få på jobb. Room service kom altfor sent med mat, kaffe og toalettpapir. Ofte glemte de oss. De fikk ikke alltid ryddet rommet, kastet gammel mat og søppel. De var rett og slett for få mennesker på jobb og de måtte unnskylde seg hele tiden. Når gjestene må betale ekstra dyrt for et 5‐stjerners hotell som ikke kan levere, så blir ingen fornøyde. Vi kan ikke lykkes med dette presset og stresset. Alt kneler.
Vi ble aldri sinte på de som jobbet på hotellet. Vi klagde heller ikke på dem. Det var ikke deres feil. De jobber under umenneskelige forhold og press. Hotellene trenger å tjene penger, særlig etter å ha tapt mye. Det går svært hardt ut over de som må jobbe for å tilfredsstille gjestene.
Høye priser og frykt — er det verdt det?
Vi diskuterer mye om det har verdt å reise. Vi klarte ikke helt å glede oss før avreise, fordi vi fryktet positiv PCR test og unngikk å treffe venner, avlyste middager og isolerte oss ganske mye i tiden før jul. Denne reisen er nok også den dyreste vi har hatt. Dyrere enn Maldivene som vi reiste til i 2018. Både hotell- og flypriser har steget betraktelig, spesielt i Dubai. Det er færre flyavganger og mindre konkurranse.
Jeg har en norsk venninne som jobber med shipping i Dubai. Vi skulle egentlig treffe henne, men hun fikk omikron. Hele familien hun hadde på besøk fra Norge ble smittet og nyttårsfeiringen ble holdt i isolasjon. Vi ble litt engstelige for omikronen og at vi måtte oppholde oss ti dager i isolasjon, så vi tenkte det beste var å være mest på stranden og ved bassenget. Til slutt lot vi ikke frykten styre oss mer.
Les også: Nok en koronajul truer
Jeg skal innrømme at jeg faktisk er ildsint for at myndighetene kan påføre mennesker så mye frykt, arbeidsstress, konkurser og økonomisk belastning. Nå utsetter de spredningen av omikron så mye de kan, og jeg har en følelse av at det er for å få vaksinert enda flere. Omikron er etter det jeg har lest og hørt veldig mild. Venninna mi ble raskt frisk og det var bare en forkjølelse. Ved å la folk få omikron, så vil immuniteten fungere bedre enn vaksinen. De taxisjåførene vi snakket med i Dubai kunne fortelle om fæle bivirkninger etter vaksinen, som de er pålagt å ta for å jobbe i Dubai. De hadde fått varige plager, hårtap og hudproblemer blant annet. De fleste hadde fått AstraZeneca. Ble de syke, tapte de inntekten sin. Arbeidsforholdene har alltid vært dårlige for arbeidere i Emiratene. Nå er det mye verre.
Det må sies at jeg har vært i Emiratene mange ganger og hadde ingen planer om å vende tilbake. Grunnen til at vi dro hit igjen, var kun fordi det var enklest med tanke på at vi unngikk karantene og strenge restriksjoner. Flyselskapet Emirates hadde også en covid-forsikring som ville dekke alle våre kostnader om vi ble smittet. Det var rett og slett det tryggeste reisemålet vi fant.
De tjener penger på oss
Jeg forstår godt at legemiddelindustrien vil lykkes med ny vaksineteknologi, men jeg synes det går for langt. Altfor langt. Verden er under omfattende kontroll hvor folk har mistet friheten sin, jobbene sine, livsverk og ikke minst psykisk helse. Det merkes at folk sliter og ikke har det bra. Andre tjener fett på pandemien. Vi måtte ta PCR-test før hjemreisen tilbake til Norge (og før avreise…svindyre fordi det må være hurtigtest). Vi fikk prøvesvaret for sent og måtte igjen betale for nye hurtigtester på flyplassen. Pengene går rett i lommene til private klinikker som ikke leverer resultater til avtalt tid. Vi fikk tatt nye tester og ble til slutt kjørt til gaten i flyplass-taxi, fordi vi hadde dårlig tid. Vi hadde aldri rukket flyet uten denne taxien. Hjelpen vi fikk på flyplassen var bare fordi jeg var gravid. Jeg rakk heller ikke ta ut mine tax-free penger for alt jeg hadde shoppet. Mange penger har altså gått til spille på denne turen på grunn av strenge regler som skaper unødig kaos og vanskeligheter for reisende. Vi fikk høre i køen til hurtigtestene på flyplassen at vi ikke var de eneste som fikk prøvesvarene våre for sent. Dermed må nye tas lynraskt for å rekke hjem. Jo hurtigere du må ta testen, desto dyrere er den. Det tjener klinikkene store penger på.
Konklusjonen
Så, la meg prøve å svare på om det var verdt å reise. Jeg sier JA! Vi har vært hjemme i Norge i to år. Jeg står opp hjemme, spiser hjemme, jobber hjemme, sover hjemme og livet har blitt fryktelig ensformig. Jeg treffer ikke mennesker lenger. Det første året var ok. Jeg klarte å fylle tiden med nye hobbyer og vi jobbet med å innrede vårt nye hus. Nå derimot går det ikke mer, fordi jeg blir deprimert. Jeg har spurt meg selv hva alternativet ville vært om vi ikke reiste. Vi hadde sittet som vanlig foran mobilen eller med arbeid alle sammen, i huset vårt, slik vi har gjort hele veien. I stedet har vi nå fått åtte fantastiske dager i varmen og nye inntrykk. Lorren har lært å svømme. Min gravide kropp har fått sol og ro ved sjøen. Vi har hatt en ekstraordinær nyttårsfeiring med fyrverkeri og helt vanvittig god mat. Vi traff også mennesker og har fått snakket litt med andre enn oss selv. Det aller viktigste er at Lorren er fornøyd. Hun har smilt, ledd, vært så spent og virkelig fått være skikkelig barn igjen. Hun har selvsagt vært preget av avstanden og isolasjonen de siste to årene. Hun ville ikke forlate Dubai.
Denne friheten som er tatt fra oss, den savner jeg. Jeg er glad jeg fikk kjenne litt på den, selv om det ikke var helt det samme som før. Verden rakner sakte men sikkert. Jeg håper jeg snart kan våkne fra dette marerittet vi lever i. Det var i hvert fall fint å ha en liten fin drøm så lenge den varte…