I disse koronatider…

Det har skjedd svært lite de siste månedene, sånn når man tenker på aktivitet og sceneskifter. Men inni hodet og kroppen — der har det vært full sving.

Hos-legen-korona
Det har blitt en del turer til legen…

Språkforsker Helene Uri, synes «i disse koronatider» er en klisjefrase det har gått inflasjon i. På radioen har noen eksperter også sagt at vi bør slutte å si det, fordi vi må finne veien ut av denne unntakstilstanden. Er det virklig så nøye å styre unna? Alle bruker jo dette begrepet og vi vet godt at denne pandemien preger vår tid og kommer til å ha ringvirkninger i lang tid fremover. Så er det faktisk unntakstilstand. Ja, det er det! Ingenting er som før. Det ER unntakstid! Mye tider på at koronaens tid også vil endre ting for alltid, noe som faktisk er litt spennende, selv om det sikkert kan bli litt smertefullt. De aller fleste skyr forandringer, men jeg er nok heller av den typen som liker forandringer. Det har aldri vært en krise i livet mitt, som ikke har brakt med seg en god porsjon innsikt og lærdom. Ting som har styrket meg. Vi lærer av kriser!

Marika Lejon i jacuzzi
Jeg har brukt mye tid i jacuzzien. Her har jeg virkelig funnet roen.

Syk i mange uker

I februar ble jeg veldig syk og ble sykemeldt en stund. Jeg hostet blod, hadde muskelsmerter, pusteproblemer og ble helt utmattet. Det var nesten ikke mulig å gå tur uten å bli svimmel og trøtt. Sykdommen tvang meg til å slappe av og jeg måtte i karantene til jeg var symptomfri. Det har virkelig gjort meg godt å jekke meg ned noen hakk. Nå har jeg fått medisiner som hjelper og jeg er godt i gang med arbeidet igjen. Det er to ting som gjør livet vanskelig nå og det er korte åpningstider i barnehagen og at Lorren Karlotta (datteren min) ikke får starte i ny barnehage (nede i gata her) før etter sommerferien. Vi har nemlig flyttet til Nordre Follo. Det er ikke så enkelt å få tiden til å strekke til når jeg må kjøre til Oslo for å levere henne i barnehagen på Majorstuen, for så å kjøre tilbake til Langhus for å ha hjemmekontor. Så må hun hentes. Altså, det er dobbelt så mye kjøring, bare fordi vi har hjemmekontor. Når det i tillegg er begrenset åpningstid i barnhagen, så mister man mange timer arbeidstid.

Her sitter jeg mer enn to timer hver dag.

Men jeg elsker hjemmekontor…

Den dagen Lorren Karlotta begynner i barnehagen her hjemme, så blir det en befrielse — med en hake. Da er vi nok tilbake på kontoret som vanlig. Det er koselig det, men jeg komme til å savne hjemmekontor. Jeg får gjort så mye mer når jeg sitter i ro og fred på kontoret mitt her hjemme. Ingen forstyrrer meg og jeg kan vie all oppmerksomhet til mine konkrete oppgaver. Så må jeg innrømme at jeg liker å være alene. Jeg har aldri helt klart å forstå om jeg er introvert eller ekstrovert. De som kjenner meg sier at jeg er introvert, men så er jeg jo i fyr og flammer når det er fest. Og jeg elsker selskaper og møte nye folk. Men hvis introvert betyr at jeg ikke er så avhengig av å ha andre mennesker rundt meg ofte, så er jeg nok introvert.

Helt greit med avstand fra folk

Koronatida har (heldigvis) ikke påvirket meg negativt. Jeg savner ikke å møte folk egentlig. Selvsagt er det mange jeg gleder meg til å se igjen, men det er liksom ikke et stort problem for meg med sosial distanse. Tvert imot, så har jeg funnet mer tilbake til meg selv. Jeg har sydd puter, begynt å synge igjen og jeg kler meg litt mer fargerikt. Jeg føler meg veldig bra og trives med meg selv. Livet er ganske herlig (bank i bordet). For dere som leste min siste bloggpost, så er det faktisk veldig morsomt. Der har jeg nemlig — allerede i forkant av korona — tatt avgjørelser som korona nå har påtvunget oss. Jeg har rett og slett forberedt meg mentalt på en slags korona-tilstand. Derfor er jeg heller ikke så skuffet over at jeg ikke kan reise på ferie eller gå rundt og shoppe i butikker som før.

Marika Lejon, Versace
Har shoppet på nett. Nå vil jeg helst ha litt mer farger…

Tårer og omtanke for de som rammes

Mange sliter nå og har blitt permitterte eller mistet jobben sin. Jeg hører på nyheter i ca to timer daglig (fordi jeg har på radioen i bilen når jeg henter og leverer), og jeg har felt en del tårer på veien. Verden er i krise og det er vondt å høre om lidelsene, depresjonene, dødsfallene, redselen og de store økonomiske tapene. Da skolene var stengt hadde jeg ekstra vondt for barn som vokser opp i voldelige hjem. Disse konsekvensene av pandemien, som man informeres om hver gang man skrur på en mediekanal, er med på å gjøre hverdagen ekstra tung. Jeg blir lei meg. Noen ganger har jeg blitt redd og engstelig, særlig under den verste fasen av sykdommen min. Jeg har vært bekymret for mine nære og kjære og tenkt ganske grusomme katastrofetanker. Men summa summarum, så har denne krisen som sagt styrket meg. Jeg har fått hvile og ro. Tid til å tenke, føle og reflektere. Nå er det viktig at vi alle ser fremover og at vi prøver å se det som er positivt. Det innebærer også å være solidariske med hverandre. Holde avstand, vaske hender, hjelpe hverandre, være fleksible og tålmodige med hverandre samt gi den støtten man kan, til de som sliter eller trenger en «klem» (som ikke kan gis). Bruk telefon, videochat og spre kjærlighet på nye måter.

ALT BLIR BRA!