fbpx

Gravid uke 30 — Er det tabu å snakke om kjønn på baby?

Er det lov å si at man ønsker seg en jente, selv om man selvfølgelig vet at man blir like glad i barnet sitt uansett? Mange håper på et spesielt kjønn, men snakker ikke om det.

3D og 4D ultralyd

Vi har til nå hatt tre ultralyder. En tidlig ultralyd rundt uke 14, en vanlig rutineultralyd på Rikshospitalet rundt uke 18 og til slutt en ultralyd i uke 25. Den siste var 3D og 4D ultralyd hvor vi fikk se med egne øyne at det var ei lita jente i magen. På 3D og 4D ultralyd ser man veldig godt barnets ansiktstrekk og kropp. Til og med hvordan det beveger seg. På alle tre ultralydundersøkelsene sa de at de så ei jente, men understreket samtidig at det ikke alltid er 100%. På 3D så vi det imidlertid selv, så da var det liten tvil. Da jeg var gravid med Lorren Karlotta ville vi ikke vite om det var gutt eller jente. Det var først og fremst fordi jeg ikke ville «kjønne» barnet før det hadde kommet ut. Jeg var redd for at vi skulle skape en rosa eller blå verden.

3D Ultralyd av Donatella ved siden av Lorren Karlotta som nyfødt. De ligner.
3D Ultralyd av Donatella ved siden av Lorren Karlotta som nyfødt. De ligner.

Da Lorren ble født fikk hun et blått teppe. Selvsagt trodde mange at jeg hadde fått en gutt, bare fordi teppet var blått. Det trodde mange også da hun var kledd i blått. Akkurat dette misliker jeg. At vi tildeler kjønn bestemte farger og forhåndsdefinerer egenskaper. Selv om man gjør det i beste mening, så synes jeg man bør være litt forsiktig med å låse barnet fast i slike roller. Lorren gikk sjelden i rosa klær eller typisk jenteklær i barnehagen. Det hun hadde av jenteklær var som regel gaver. Jeg har latt henne få velge selv etter hvert. Hun må jo få lov til å definere seg selv. I dag kan jeg nok si at hun virkelig elsker kjoler og pynt, men hun er ikke glad i rosa. Hennes yndlingsfarge er blå. Vi har prøvd å gi henne alle mulighetene, alle fargene og alle lekene. Ikke pushet henne inn i noe sosialt kjønn. Barna må finne seg selv og sitt uttrykk!

Vi ønsket oss ei jente!

Denne gangen ville vi vite kjønn på ultralyd av praktiske årsaker. Jeg trengte å sortere klær. Har man ei jente, så blir det veldig mye kjoler og sko etter hvert. Planen var at om det var en gutt, så kunne jeg selge alt på finn og bruke pengene på å kjøpe ting vi trengte til det nye barnet. Kjolene og skoene Lorren har, er heller ikke billige så jeg vet jeg ville fått en god pris for det. Men så skal jeg også innrømme at både jeg og mannen ønsket oss ei jente. Det gjorde vi også da jeg var gravid med Lorren Karlotta, men da snakket vi ikke om det før hun kom til verden. Jeg husker jordmoren spurte meg om jeg ser hvilket kjønn barnet er, da hun holdt Lorren opp for meg for første gang. Jeg svarte «ja, det er en gutt». Så sa hun «nei, det er det ikke». Jeg husker jeg ble så utrolig glad. Jeg så bare navlestrengen og turte ikke håpe på en jente.

Gravid uke 30, Marika Lejon
Gravid uke 30.

Ikke vant til menn

Faktisk så har jeg aldri sett for meg at jeg kan være guttemamma. Det virket litt «feil» og » rart» på en måte. Jeg tror det kommer av at jeg ikke har vokst opp med menn. Det var stort sett bare meg og mamma da jeg vokste opp. Mamma var heller ikke så veldig glad i å ha menn for tett innpå seg. Hun var veldig selvstendig og menn ble ofte en forstyrrelse for henne. Jeg syntes aldri det var noen menn som passet min mor heller. Hun hadde en sterk personlighet, sterke meninger og sterk vilje. Menn følte seg ofte truet og var redde av henne. Hun var enslig med meg helt til siste stund. Den eneste mannen jeg synes passet henne var min egen pappa, men de kranglet for mye og pappa var lite hjelpsom. Mamma ble utslitt av han. Slik tror jeg det ble til at jeg har vokst opp i en kvinnedominert verden med lite mannsperspektiv. Å ha guttebarn virker «ukjent» på meg. Likevel må jeg understreke at jeg selvsagt ville blitt like glad i et guttebarn og jeg vet jo at jeg raskt ville blitt vant til å bli guttemamma.

Er jenter roligere barn?

En annen grunn til at vi ønsket oss jente er at vår erfaring med Lorren Karlotta er helt fantastisk. Hun var en sovebaby som var ekstremt enkel å håndtere. Jeg husker at jeg som nybakt mor leste innlegg på sånne mammasider på Facebook. Det var så mange slitne mødre som klaget på lite søvn og vanskeligheter. Jeg kjente meg ikke igjen i noe av det. Jeg synes livet var som før, bare ekstra koselig med en liten baby. Lorren har alltid vært i godt humør. Hun var enkel å samarbeide og forhandle med. Hun er fortsatt like harmonisk i dag. Vi har jo også både sett og hørt at gutter er mer krevende. Selvfølgelig vet vi også at alle barn er forskjellige, uansett kjønn, og du aldri helt vet hva slags barn du får. Det kan godt være det blir et skikkelig problembarn som kommer til å slite oss ut. Men er det lov å håpe på at det blir et harmonisk barn som ikke herjer og sloss? Selv synes jeg det er litt tabu å snakke om akkurat dette. Også dette med kjønn er tabu. Man skal liksom ikke si at man ønsker seg mer enn gutt enn en jente, eller omvendt.

Lorren Karlotta Arnthorsdottir Lejon som baby.
Da Lorren Karlotta ble født, likte jeg best å kle henne i naturlige jordfarger.

Oppdratt sånn eller født sånn?

Det er også vanskelig å si hvorfor gutter ofte oppfattes som mer bråkete og vanskelige. Og det finnes variasjoner og forskjeller også blant gutter. Gutter som for eksempel er veldig rolige og helt uproblematiske. Man kan også begynne å lure på om vi som foreldre har mye skyld i hvordan vi former barna våre. Litt slik som jeg nevnte, at vi putter de inn i kategorien blått og rosa helt fra før de blir født. Kanskje vi tillater mer herjing hos gutter, fordi de allerede er definert som mer ustyrlige som kjønn? Kanskje vi tillater mindre herjing fra jenter, fordi de skal inn i kategorien som «rolige» som kjønn?

Det er vel en grunn til at menn er overrepresentert i fengsler og i bruken av vold. Grunnen kan være både biologisk, arvelig og tillært. La oss si at biologisk og sosialt sett kan egenskapene generelt vise seg å være litt ulikt mellom de to kjønnene. Bør vi ikke da bli mye mer reflekterte i måten vi oppdrar barna våre på? For eksempel lære gutter mer omsorg, da dette viser seg som en svakhet hos menn generelt. Og kanskje lære jentene å teste ut sine grenser ytterligere, da vi ser at dette er en generell svakhet hos kvinner? Noen ganger blir det jo for mye av det gode også. Bør man regulere oppdragelsen etter vissheten om biologi og sosiologi — samtidig som man tar høyde for personlige egenskaper som både kan redusere og forsterke det biologiske, sosiale og arvelige? Vi ønsker jo å oppdra barna så godt vi kan — at de er best mulig rustet i livet.

Det er mye å tenke på. Uansett gleder jeg meg så inderlig til å bli kjent med vår nye datter. Jeg er spent på hvem hun er og hvilke egenskaper hun har. Det blir gøy å få en ny personlighet inn i familien. Uansett hvem denne lille krabaten er og hva hun foretar seg, så vil vi elske henne over alt på jord — akkurat som Lorren Karlotta. Vi vil gjøre vårt ytterste for at hun skal få de verktøyene hun trenger for å leve et godt liv og være lykkelig. Hun vokser opp i ren kjærlighet.

Gravid uke 29 — siste trimester

Det har vært krevende og hektisk de siste ukene. Ikke bare er kroppen blitt tung og stor, men jeg har mye å gjøre på jobben og har stresset mye med litt andre viktige ting som kom litt uventet.

Stress er ikke bra for gravide

Det å styre så mye fra morgen til kveld med jobb og saker som må ordnes og fikses — det er ikke moro for meg nå. Jeg sover dårlig om natten også. Det har vært ganske mye å gjøre i utleieleiligheten min og jeg er helt utslitt. I tillegg har jeg en pågående sak rundt et kjøp, etter at en ny badstue her hjemme eksploderte helt uten videre. Kan ikke si at jeg er verdens lykkeligste menneske for tiden. Psykisk negativt stress er det verste jeg vet (positivt stress liker jeg). Visstnok kan stress ha negativ virkning på fosteret, så jeg gjør hva jeg kan for å tenke positivt og stresse minst mulig. Det roer seg nok snart…

Marika Lejon gravid i uke 29
Gravid i uke 29

Jeg tenker mye på hvor mye jeg gleder meg til babyen kommer ut og jeg kan bruke tiden på bare meg selv og familien. Det som holder humøret oppe er alle forberedelsene på alt det fine som kommer.

Lysere for hver dag og baby-forberedelser

Nå går det heldigvis mot lysere tider. At strømprisene har vært så høye har gjort det litt mørkt her i huset vårt helt siden vi kom hjem fra Dubai. Jeg har holdt motet oppe og fått vasket Stokke-vognen som jeg har tatt vare på siden Lorren Karlotta brukte den. Den er fortsatt like fin! Akkurat nå ligger noen av trekkene fortsatt i vaskemaskinen, men her er gamle bilder av vognen. Den har parasoll og koppholder. Gleder meg til å bruke den igjen.

Les også: Badeferie midt i smittekaos

Lorren Karlotta Arnthorsdottir Lejon i Stokke barnevogn.

Jeg har også gått gjennom alle de gamle klærne til Lorren Karlotta. De er nå sortert etter størrelse, lagt i plastbokser og klare til å brukes på nytt. Det er godt å vite at både klær og sko kan gjenbrukes. Det er mange dyre merkeklær som Burberry, Armani, Versace, Moschino, DKNY og Marc Jacobs. Da er det ekstra flaks at det også er en ny jente på vei. Mye er selskapssko og kjoler. Jada — jeg vet jeg er litt fashion-freak. Det som er bra er at slike klær som regel blir gjenbrukt mange ganger, så lenge man er flink til å ta vare på de. Luksuriøse merkeklær tar man vanligvis litt ekstra vare på, så da er det bra for miljøet! Det hjelper på samvittigheten.

Ny epoke i livet

Det er utrolig deilig å vite at en ny epoke starter i livet. Vi har enda ikke tenkt noe særlig på hvordan vi skal fordele permisjonen. Jeg skal ta stilling til det i løpet av uken. Dessuten kan man jo alltids endre på hvordan man ønsker å fordele fellesperioden. Skulle jeg trenge mer eller mindre tid hjemme så lar det seg gjøre. Det eneste som bekymrer meg litt, er hva vi gjør fra permisjonen er over og frem til Donatella starter i barnehagen. Vi må nesten ha en dagmamma eller noe slikt. Kanskje besteforeldrene fra Island kan komme og bo hos oss. De er nå begge pensjonister. Det ordner seg nok…

Det som er sikkert er at jeg nå skal bruke permisjonen min til å tenke nøye gjennom og planlegge hva jeg vil gjøre med livet mitt de neste fem årene. Jeg har tenkt mye på å ta tilleggsutdanning i markedsledelse på deltid til høsten. Dessuten har jeg lagt både musikkplanene og smykkeproduksjonen min på hylla etter at jeg ble gravid. Nå er det tid for å tenke over hvor mye jeg skal legge i dette fremover. Det er tid for å kjenne etter. Hva vil jeg videre? Hva har jeg mest lyst til? Hvor vil jeg være om fem år?

Nå er det leggetid. God natt, drøm søtt og vi sees her igjen snart!

Gravid uke 20 — Skal vi røpe navnet?


Nå har vi kommet halvveis i graviditeten. Ultralyd viser jente, men man vet jo aldri sikkert.

Fortsatt trøtt

Jeg er heldigvis ikke så kvalm lenger, men jeg er fortsatt trøtt. Trøttheten kommer veldig plutselig. Jeg blir som oftest søvnig når jeg kjører bil fra jobb. Så pleier jeg å sove litt når jeg kommer hjem og så jobber jeg videre. Det er viktig for meg å dra fra jobb før rushen begynner. Jeg har flere ganger følt at jeg nesten sovner hvis trafikken står stille. Kan jo heller ikke sitte og holde meg våken med kaffe. Heldigvis har vi fleksibel arbeidstid på jobben, så håper og tror at jeg klarer å jobbe helt frem til fødselen.

Ny ultralyd

Den offisielle ultralyden er gjennomført og på Rikshospitalet kunne jordmor bekrefte det vi fikk høre på første tidlige ultralyd; det er mest sannsynlig ei jente som er på vei. Vi fikk også vite at morkaken ligger bakerst. Det forklarer hvorfor jeg kjenner så mye liv. Jeg vet alltid når babyen er våken eller når den sover. Denne gangen sov hun under ultralyd, så vi måtte vekke henne. Jordmor dyttet magen litt frem og tilbake helt til babyen begynte å bevege på seg. Det var så rørende å se hvordan hun snudde seg og strakk ut armene. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å møte henne og bli kjent med henne. Jeg føler enormt mye kjærlighet allerede.

Lorren Karlotta Arnthorsdottir Lejon viser frem lillesøster i magen. Ultralyd Marika Lejon
Lorren Karlotta viser frem sin lillesøster.

Hva skal hun hete?

Vi fant navn for en stund siden. Dette er et navn jeg gikk og tenkte mye på, men som jeg ikke nevnte for mannen min. Jeg tenkte at han ville synes det var for spesielt og uvanlig. Kanskje også litt overdådig. Utrolig nok kom han med akkurat dette forslaget omtrent en uke etter jeg hadde lagt navnet bak meg. Jeg ble så overrasket og glad da han spurte «hva synes du om Donatella». Jeg svarte at det var akkurat det jeg hadde gått og tenkt, men ikke trodde han ville gå med på. Så da bestemte vi at om det blir jente, så blir det «Donatella». Både Arnthor og jeg elsker italienske navn. «Lorren» og «Karlotta» er ganske vanlige navn i Italia. Donatella skal også få et navn til, men det får hun først etter fødselen. Så blir mellomnavnet Arnþorsdottir og etternavnet Lejon.

Vi liker «annerledes»

Noen spurte meg her om dagen hva jeg synes om et litt vanligere norsk navn. Da svarte jeg at jeg heter Marika, mannen min heter Arnþór og datteren vår heter Lorren Karlotta. Det er mange nydelige norske navn, men jeg synes kanskje en «Turid», «Ellen» eller «Ingrid» ville vært litt unaturlig sammen med våre navn? Vi har alle vokst opp med et navn ingen andre rundt oss har. Det er noe vi egentlig ønsker å videreføre. Kanskje fordi vi liker å gjøre ting litt annerledes og slik som føles riktig for oss. Samtidig synes jeg det er viktig for samfunnet å gjøre noe nytt og på den måten bidra til å styrke mangfoldet. «Annerledes» og «rart» blir ofte sett på med litt skepsis og usikkerhet. Hos oss er dette ord vi omfavner og som vi setter pris på. Men nettopp fordi navnet «Turid» ville vært unaturlig og rart sammen med våre navn, så utelukker jeg ikke idéen. Kanskje hun kommer til å hete «Donatella Turid». Det gjenstår å se hva det blir til slutt❤

Flere reagerte da vi fortalte verden at vår første skulle hete «Lorren». Noen måtte gjenta navnet og «smake» litt på det. Det var rart og ukjent. I dag er det et helt naturlig navn for alle som kjenner henne. Vår lille Lorren er selv veldig glad i navnet sitt.