Har Støre misforstått Pride?

Jeg ble litt provosert over statsminister Jonas Gahr Støre som gikk foran i Pride-paraden i dag. Overskriften i NRK var sitat fra Støre: «Det viser at hele byen stiller opp for en utsatt minoritet».

Pride er mangfold

Jeg skjønner ikke helt hvilken minoritet Støre snakker om. Pride for meg handler om stolthet over å være akkurat den man er — uansett kjønn, seksuell orientering, etnisitet, religion, sosial klasse eller funksjonsevne. Og til sammen er vi jo faktisk en majoritet. Er det noen som tilhører en minoritet, så er det Støre selv med sin posisjon, formue og makt. Og han må jo selvsagt få gå i parade, men har han misforstått noe? Vi går ikke i parade for en utsatt minoritet, men fordi vi omfavner mangfold. Vi er folk flest, men vet Støre hvem «folk flest» er?

Biologisk kvinne?

Jeg har studert kjønnsforskning. Det er nå 20 år siden. Jeg gjorde nylig et intervju med Universitetet i Oslo i anledning 20-årsjubileum for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Naturlig nok er jeg en forkjemper for mangfold, men synes samtidig det er noen tendenser som utvikler seg litt dårlig. For eksempel er jeg ikke begeistret for avskrivningen av biologisk kjønn. Man kan ikke benekte kvinnen som biologisk kjønn og gi betegnelsen til hvem som skulle ønske seg å være kvinne. Å være biologisk kvinne innebærer en rekke omstendigheter som kun gjelder oss som gruppe. For eksempel våre hormoner, helse og mulighet for å bringe frem mennesker. Dette er tre av mange faktorer som skiller oss fra andre som ikke har de samme biologiske forutsetningene. Vi som er kvinner trenger å få lov til å være det vi faktisk er, og kreve rettferdighet på grunnlag av nettopp det som skiller oss fra alle som ikke er biologiske kvinner. Vi må skille mellom biologisk og sosialt kjønn.

Prostitusjon er voldtekt

En annen ting jeg ser tendenser til er at man skal legalisere kjøp av sex. Dette er helt hårreisende i mine øyne. De seneste årene har menneskerettighetsorganisasjoner som FRI – Foreningen for seksualitetsmangfold og Amnesty gått inn for å legalisere prostitusjon. I dag har vi en sexkjøpslov som fungerer (at det ikke er lov å kjøpe sex, men kvinner blir ikke straffet for salg). Å ønske det lovlig å kjøpe sextjenester, er ubegripelig. Når sex er til salgs, er det ikke frivillig, men økonomisk betinget. Dermed er tjenesten basert på økonomisk avhengighet – ikke lyst og tiltrekning. Hadde jeg hatt sex med noen uten lyst og tiltrekning, men bare fordi jeg trengte penger til å klare meg, så ville jeg definitivt ikke kalt det for sex – men voldtekt.

Pride er stolthet

Jeg går i Pride, fordi jeg setter pris på alt som er menneskelig og naturlig. Normene i samfunnet er trange og det å oppnå rettferdighet for folk flest, er noe vi fortsatt må kjempe hardt for. Mennesker går daglig rundt og skjuler hvem de er. Å være urfolk, ha funksjonsnedsettelse, elske samme kjønn, tro på en religion eller være fattig er noe man bør skjule så mye man kan – fordi det ikke passer inn i normativiteten. Det som er fantastisk med Pride, er at den viser at normativiteten faktisk er i minoritet. Folk flest passer ikke inn i et A4-format. Derfor tror jeg Støre virkelig har misforstått, fordi han tilhører nettopp normen – de som følger et ideelt sett av regler og lover. Men normalitet og de som passer inn i den, det er de aller færreste. Pride med sine 90.000 tilhengere i dag, har ikke stilt opp bare for noen minoritet. De har stilt opp for FOLK FLEST og retten til å være seg selv.

Happy Pride 🌈

Påske i orthodox style

Påsken er her! Jeg skal reise til Øst-Europa for første gang på fire år. Mammaen min ble nemlig født i Tsjekkia, så vi har mye familie der ute.

Katolske tradisjoner

Ja, moren min var altså katolikk. Familien min i Øst-Europa er troende og har en ganske sterk tilknytning til kirken. Påsken har en spesiell betydning i denne kulturen og det er ikke sånn som i Norge med hytte, ski og kakao. Nei, når vi feirer påske med mamma sin familie, da er det faste på langfredag og så velsigne maten til påskeaften. Når de velsigner maten, så tar de altså maten med i kurver til kirken og stiller seg i kø. Presten går rundt med en dansende røkelse og synger hellige ord over kurvene. Da er maten klar for å spises.

Dette er velsignelse av mat fra påsken 2019. Nederst til høyre er bilde av mannen min, datteren min og kusinene mine med barn foran alteret etter velsignelsen.

Ugifte jenter dynkes i kaldt vann

Første påskedag skjer noe annet ganske så spesielt. Ungkarene står opp grytidlig og går fra hus til hus og kaster kaldt og ferskt vann på ugifte jenter. Noen ganger tar de jentene og kaster dem i elver eller innsjøer. Dette skal altså gjøre jentene fruktbare, friske og vakre. Tradisjonen er beskrevet skriftlig allerede siden 1400-tallet. Ja, dette gjør de altså enda. Etterpå skal jentene gi guttene malte egg eller litt vodka som takk. Helt tullete tradisjon sett med dagens feministiske øyne, men likevel en tradisjon som gjør at vi kommer og besøker familien stort sett akkurat under denne høytiden.

Et maleri som fra ca. 1930 som viser hvordan bygdejentene ble dynket i vann.

Besøker gravene til mamma og pappa

Det er første gang vi tar med Donatella til familien min i øst. Både mamma og pappa er begravet her også. Egentlig helt merkelig, for pappa er helt norsk, men flyttet til Pezinok da mamma og pappa ble skilt. Mamma har bodd mesteparten av livet sitt i Norge, men da hun fikk beskjed om at hun kom til å dø av kreft, ønsket hun å ha bisettelse i Norge, men at asken skulle til samme kirkegård hvor hennes mor, far og to brødre ligger. Så jeg tok med urnen ned og hadde enda en begravelse med urnenedsettelse. Dette er helt ved grensen til Ukraina.

Her besøker vi mammaen min i 2019. Fødselsdatoen på steinen er feil, så det er noe jeg må fikse når vi reiser ned nå. Må ta med fødselsattesten hennes.

Påske — men ingen avkobling

Det blir deilig med påske, selv om det sikkert ikke blir så rolig. Må jo bare si at livet nå for tiden er altfor hektisk. Jeg er vanvittig trøtt hver eneste dag og Donatella er en propell. Hun sitter aldri stille, slik Lorren gjerne gjorde. Lorren var veldig glad i nettbrettet sitt, men Donatella er ikke så interessert. Hun er snart ett år gammel, men har ikke fått barnehageplass. Vi er to veldig slitne foreldre, for å si det mildt. Med både jobb og styrelederansvar blir det ingen avkobling. Akkurat nå sover Donatella i armene mine og jeg skriver dette blogginnlegget for harde livet 😅

Min vakre Donatella blir snart ett år ❤️

Mammarollen

Hver dag sovner jeg, ikke så lenge etter eldstejenta har lagt seg. Så er det opp grytidlig. Jeg er jo selvsagt prosjektleder i huset, som må huske på alt og alle. Nei, jeg kan forsikre dere om at jeg IKKE skal ha flere barn. Disse to barna holder i massevis. Jeg får jo nesten ikke tid til å dusje. Å være mamma er fryktelig utmattende og det er så mye urettferdighet rundt rollen også. Jeg blir både sliten, sint og frustrert. Men jeg skal nok overleve. Ikke misforstå meg. Jeg elsker barna mine over alt på jord.

God påske 🐣

Har jobben balletak på fedrene?

Ting går ikke på skinner akkurat nå. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg innser hvor utrolig urettferdig samfunnet er som småbarnsmor. Samfunnet er ikke lagt til rette før oss mødre. Heller ikke fedre.

Family building eller team building?

Jeg har vært mye sint og skuffet den siste tiden. Det hele startet med at jeg måtte grytidlig opp på morgenen etter avbrutt søvn to ganger i løpet av natten. Det var første skoledag i 2. klasse for Lorren og det lille spedbarnet måtte også tas hånd om. Mannen var på team building i Stockholm for å stå i planke mot sjefen sin. Det var visst obligatorisk. Jeg kom svett og stresset til skolen for å ta bilder med den ferske 2. klassingen vår og si hei til de andre foreldrene. Rett etterpå bar det til legen sammen med Donatella for å ta blodprøve. Jeg forklarte sykepleieren at jeg var litt stresset, fordi det var første skoledag og jeg hadde sovet dårlig. At mannen var på jobbreise. Hun smilte medfølende til meg og sa at hun forstår akkurat hvordan jeg har det. Hun sa at hun trodde det var denne småbarnstiden, kombinert med jobb, som tok livet av mange ekteskap. Så sa hun at hun var skilt. Jeg sa jeg var enig. Sykepleieren slet med å få blod ut av årene mine og sa at jeg ikke hadde noe trykk. Hun spurte om jeg hadde spist. Selvsagt hadde jeg ikke rukket å spise…

Lorren sin første skoledag som 2. klassing ❤️

Les også: Den grå hverdagen er tilbake

Stiller fedre nok krav?

Er det fedrene eller er det systemet som svikter oss? Bør ikke arbeidsplassen til fedrene ta hensyn til at far har et spedbarn hjemme? At far ikke sover hele natten, at han må hjem tidligere eller kanskje kommer litt for sent? Kanskje må han ha hjemmekontor i større grad? Kanskje får han slippe unødvendige jobbreiser som liksom er «obligatoriske». For hva er ikke mer obligatorisk, enn å stille opp for familien sin? Under korona ville det vært mulig, fordi det var unntakstilstand, men det er faktisk unntakstilstand når man har spedbarn i hus. Eller innfinner menn seg i forventningene på jobben, kanskje fordi det er lettere å være på jobb og på jobbreise, enn å være hjemme? Sannelig vet jeg ikke. Kanskje det er en kombinasjon av at systemet ikke er tilrettelagt for fedre og at menn ikke er villige til å kjempe for å kunne stille mer opp hjemme? Uansett er det urettferdig og jeg føler meg sviktet.

Tid til refleksjon og egentid

I morgen kommer svigerforeldrene på besøk fra Island. Vi har ikke sett dem på nesten tre år på grunn av pandemi og sykdom. De skal bo hos oss i 10 dager. Da får jeg endelig fristilt litt tid. Jeg planlegger å lage smykker og ny nettside for en venninne. Faktisk fikk jeg laget to par mansjettknapper i foregårs. De kan kjøpes i nettbutikken min.

Et av parene jeg fikk lagd. Mansjettknapper for menn av ekte hamskinn fra mine pytonslanger 🐍

Jeg kommer til å benytte enhver anledning til å låse meg fast til datamaskinen og verkstedet mitt, mens svigerforeldrene er på besøk. Jeg kommer også til å gå turer i skogen. Jeg trenger pusterom og tid for meg selv. Jeg trenger å reflektere og forstå hvordan alt henger sammen. Hvordan jeg kan sikre meg at jeg får beholde meg og min glede, mens barna vokser opp. Ikke miste meg selv. Ting var annerledes da vi fikk vårt første barn. Da var ikke mannen så forelsket i jobben sin. Han hadde også en annen jobb, hvor han var ferdig klokken 15:00. Det var helt andre tider og de var utrolig harmoniske. Jeg forstod aldri hva kvinnene klagde på i diverse forumer på nett. De beskrev en tung og hektisk hverdag. Det hadde ikke jeg den gang. Nå forstår jeg akkurat hva de klager på og hvorfor de er så frustrerte.

Nå tar jeg en dag av gangen. Jeg er sikker på at jeg kan finne tilbake til lykke og harmoni i livet igjen. Men jeg må gå langt inn i meg selv for å finne svar på hva jeg trenger og hva jeg har behov for, for å ha det bra. Så må jeg være tøff nok til å si fra og til å faktisk gjøre det som er best for meg (og selvfølgelig barna).

Ønsker alle en god helg.