Har jobben balletak på fedrene?

Ting går ikke på skinner akkurat nå. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg innser hvor utrolig urettferdig samfunnet er som småbarnsmor. Samfunnet er ikke lagt til rette før oss mødre. Heller ikke fedre.

Family building eller team building?

Jeg har vært mye sint og skuffet den siste tiden. Det hele startet med at jeg måtte grytidlig opp på morgenen etter avbrutt søvn to ganger i løpet av natten. Det var første skoledag i 2. klasse for Lorren og det lille spedbarnet måtte også tas hånd om. Mannen var på team building i Stockholm for å stå i planke mot sjefen sin. Det var visst obligatorisk. Jeg kom svett og stresset til skolen for å ta bilder med den ferske 2. klassingen vår og si hei til de andre foreldrene. Rett etterpå bar det til legen sammen med Donatella for å ta blodprøve. Jeg forklarte sykepleieren at jeg var litt stresset, fordi det var første skoledag og jeg hadde sovet dårlig. At mannen var på jobbreise. Hun smilte medfølende til meg og sa at hun forstår akkurat hvordan jeg har det. Hun sa at hun trodde det var denne småbarnstiden, kombinert med jobb, som tok livet av mange ekteskap. Så sa hun at hun var skilt. Jeg sa jeg var enig. Sykepleieren slet med å få blod ut av årene mine og sa at jeg ikke hadde noe trykk. Hun spurte om jeg hadde spist. Selvsagt hadde jeg ikke rukket å spise…

Lorren sin første skoledag som 2. klassing ❤️

Les også: Den grå hverdagen er tilbake

Stiller fedre nok krav?

Er det fedrene eller er det systemet som svikter oss? Bør ikke arbeidsplassen til fedrene ta hensyn til at far har et spedbarn hjemme? At far ikke sover hele natten, at han må hjem tidligere eller kanskje kommer litt for sent? Kanskje må han ha hjemmekontor i større grad? Kanskje får han slippe unødvendige jobbreiser som liksom er «obligatoriske». For hva er ikke mer obligatorisk, enn å stille opp for familien sin? Under korona ville det vært mulig, fordi det var unntakstilstand, men det er faktisk unntakstilstand når man har spedbarn i hus. Eller innfinner menn seg i forventningene på jobben, kanskje fordi det er lettere å være på jobb og på jobbreise, enn å være hjemme? Sannelig vet jeg ikke. Kanskje det er en kombinasjon av at systemet ikke er tilrettelagt for fedre og at menn ikke er villige til å kjempe for å kunne stille mer opp hjemme? Uansett er det urettferdig og jeg føler meg sviktet.

Tid til refleksjon og egentid

I morgen kommer svigerforeldrene på besøk fra Island. Vi har ikke sett dem på nesten tre år på grunn av pandemi og sykdom. De skal bo hos oss i 10 dager. Da får jeg endelig fristilt litt tid. Jeg planlegger å lage smykker og ny nettside for en venninne. Faktisk fikk jeg laget to par mansjettknapper i foregårs. De kan kjøpes i nettbutikken min.

Et av parene jeg fikk lagd. Mansjettknapper for menn av ekte hamskinn fra mine pytonslanger 🐍

Jeg kommer til å benytte enhver anledning til å låse meg fast til datamaskinen og verkstedet mitt, mens svigerforeldrene er på besøk. Jeg kommer også til å gå turer i skogen. Jeg trenger pusterom og tid for meg selv. Jeg trenger å reflektere og forstå hvordan alt henger sammen. Hvordan jeg kan sikre meg at jeg får beholde meg og min glede, mens barna vokser opp. Ikke miste meg selv. Ting var annerledes da vi fikk vårt første barn. Da var ikke mannen så forelsket i jobben sin. Han hadde også en annen jobb, hvor han var ferdig klokken 15:00. Det var helt andre tider og de var utrolig harmoniske. Jeg forstod aldri hva kvinnene klagde på i diverse forumer på nett. De beskrev en tung og hektisk hverdag. Det hadde ikke jeg den gang. Nå forstår jeg akkurat hva de klager på og hvorfor de er så frustrerte.

Nå tar jeg en dag av gangen. Jeg er sikker på at jeg kan finne tilbake til lykke og harmoni i livet igjen. Men jeg må gå langt inn i meg selv for å finne svar på hva jeg trenger og hva jeg har behov for, for å ha det bra. Så må jeg være tøff nok til å si fra og til å faktisk gjøre det som er best for meg (og selvfølgelig barna).

Ønsker alle en god helg.

Den grå hverdagen er tilbake…

Det har vært veldig godt med ferie selv om det ikke var jeg, men mannen som tok ferie. Jeg har mammaperm og syntes det var en stor lettelse at mannen nå kunne stille mer opp hjemme. Han fikk gjort en del ting han har lovet lenge.

Hei, igjen, kjære lesere. Jeg håper alle har hatt en fin sommer! Vi måtte feriere i Norge, siden Donatella ikke har fått passet sitt enda. Det er like rundt hjørnet. Turen gikk til Kristiansand, Stavanger, Lysefjorden og Setesdal. Venninnen min har kjøpt seg et lite ferieparadis i Risør, så det ble også en tur dit. Det har vært en fin sommer. Donatella har fått rutiner og går som en klokke. Hun bare smiler, prater og sover fortsatt stort sett hele natten. Jeg er veldig takknemlig for det. Hun er et utrolig harmonisk barn. Min lille lykkepille.

Noen bilder fra Norgesturen vår!

Betennelsen i armen min har endelig også nesten gått helt over. Jeg har gått tre ganger til naprapat pluss fått massasjeterapi, blant annet med nåler, hos Heidi i Follo Bedriftsmassasje. Mye bra skjedde i sommer. En annen stor lettelse var at jeg sluttet helt å amme. Endelig har jeg begynt å ta astmamedisinen min og medisinene mot psoriasisen. Jeg har det mye lettere nå og jeg synes faktisk Donatella er mer fornøyd. Grunnen kan nok være at jeg introduserte henne for fast føde da vi dro på ferie. Hun rundet tre måneder da vi reiste og nå spiser hun både grøt og most banan. Forskere mener faktisk at det er bra for babyer å starte tidlig med fast føde: https://www.nrk.no/ytring/gi-babyer-fast-fode-1.16041477

Jeg har begynt å kjede meg

Denne uken begynte mannen på jobb igjen og jeg kjenner at det er som en tung stein som har lagt seg på ryggen min. Jeg frykter å føle meg alene med barna når fokuset ikke hovedsakelig blir rundt barna, slik det var nå i sommer. Jeg har millioner av ting jeg ønsker å gjøre, men nå kommer hverdagen og sluker tiden. Det blir kjedelig prat om arbeidsdagen til mannen, han drar på jobbreiser, spiller golf og kommer hjem sliten og trøtt. Jeg er lei av å sitte hjemme dagen lang. Jeg savner mine egne prosjekter. Med sommerens avlastning og aktivitet fikk jeg overskudd til å jobbe litt for meg selv igjen. Ikke mye, men nok til at jeg følte meg litt produktiv. Bare det å arrangere Lorren Karlotta sin bursdag ga meg stor glede.

Lorren åpner bursdagspresanger ❤️

Ikke misforstå meg, jeg trives hjemme med Donatella. Problemet er når både morgen, dag og kveld (og natt) dreier seg om det samme her hjemme, dag inn og dag ut. Jeg mister gnisten min og begynner å kjede meg. Jeg har alltid vært negativ til Au-pair ordningen. Nå begynner jeg å skjønne at noen virkelig trenger den. Som mamma til to, uten familie i nærheten, ser jeg ingen annen utvei enn en dagmamma, dersom vi skulle fått et tredje barn (det kommer ikke til å skje). I forrige bloggpost snakket jeg om å dyrke kjærligheten og fortelle hverandre hva en trenger for å ha det bra hjemme. I sommer var det rom for dette, men nå kjenner jeg at hverdagen fort kan bli en drapsmaskin for familiens lykke. Når begge foreldrene er veldig lei eller slitne, så er det vanskelig å finne harmoni. Jeg kjenner det kun etter et par dager etter at ferien tok slutt.

Verdens tunge gang

Veldig ofte ligger jeg og drømmer om at livet kunne vært annerledes og mye bedre. Spesielt nå som USA sin økonomi rakner sammen. Konfliktene som intensiveres mot Russland og Kina gjør livet hardt for Europa. Alt blir dyrere og ting blir vanskeligere. Politikerne virker maktesløse, fjerne og uten evne til å bedre situasjonen. Norge bestemmer ikke noe selv lenger. Vi er bare en brikke i et stort maktspill — underlagt USA og EU. Det gjør faktisk at jeg får lyst til å flytte langt vekk. Jeg drømmer om å kjøpe et hus i et billig og varmt land. Starte noe for meg selv. Men det går jo selvsagt ikke. Barna må på skolen og det er en stor risiko å ta. Det er også bare dagdrømming. Uansett er slik dagdrømming ofte et tegn på at man ønsker en forandring i livet. Nå må jeg bare finne ut hva jeg vil endre og hvordan. Jeg er nok, som sagt, bare utrolig lei av å gå hjemme.

Det hjelper ofte å sette seg i Jaguaren min og bare kjøre av gårde. Da har jeg musikken på full guffe ❤️

Først var det korona, så var det graviditeten og nå er det mammaperm. Livet står på en måte helt stille her i huset og jeg har begynt å kjede meg. Det pleier jeg vanligvis aldri å gjøre, fordi jeg alltid finner på noe nytt og spennende. Men det er det ikke tid og rom for nå. Jeg prøver å komme meg ut med Donatella ofte. Finne på ting. Men jeg havner som regel i en tidsklemme, fordi jeg må være hjemme når Lorren Karlotta er ferdig på skolen. Da Lorren Karlotta begynte i barnehagen i 2016, husker jeg hvilken stor befrielse det var å begynne å jobbe igjen og få en mer variert hverdag. Treffe mange mennesker daglig. Kanskje det er alt som må til. Så må jeg bare holde ut, mens hverdagen er som den er. Heldigvis har jeg to lykkepiller av barn. Hadde det ikke vært for den store gleden de tilfører, så ville jeg nok ikke taklet å være mamma.

Det var dagens lille rant fra en mor som gruer seg til den grå hverdag.

Bør far være mer hjemme med barn?

Egentlig er det rart at ikke begge foreldrene er hjemme samtidig med en nyfødt. Det blir jo til at mor holder på 24 timer i døgnet uten nok avlastning.

Når skal mor få hvile?

Denne gangen har det vært litt mer utfordrende å få en nyfødt i hus. Lorren Karlotta, den eldste, var veldig enkel å ha med å gjøre. Hun sov mye og var ikke like puppegal som sin nye søster. For at Donatella skal være like harmonisk må hun ligge inntil mors bryst omtrent hele tiden. Da Lorren ble født fikk vi også besøk av svigerforeldrene og svigersøster fra Island. Jeg fikk mye avlastning i det. Denne gangen var det ikke mulig for dem å komme på grunn av sykdom.

Nå som babyen krever all oppmerksomhet fra mor, synes jeg det hele er fryktelig urettferdig. Om natten halvsover jeg, fordi Donatella kun vil ligge ved brystet. Så må jeg opp tidlig og kjøre Lorren til skolen. Mannen min går en annen vei til toget når han drar på jobb og han har ikke bil. Jeg trenger dessuten bilen min for å handle og komme meg rundt. Vanligvis får jeg trent, spist, dusjet, sminket meg og kledd meg hver morgen på omtrent 75 minutter. Med baby på brystet, tar det nesten en arbeidsdag å komme meg gjennom disse enkle gjøremålene. I tillegg blir det ekstra husarbeid, rett og slett fordi det blir mindre tid til å holde huset pent og ryddig. Det hoper seg opp og det tåler jeg ikke så bra. Jeg MÅ rydde. Mannen min får heller ikke vasket eller støvsugd hvis det er rotete. Plutselig er klokken nesten halv fire og jeg må hente Lorren Karlotta på skolen.

Her har Donatella sovnet i bilstolen, som hun elsker. Nå spørs det om jeg rekker å dusje før hun våkner. Denne gangen gikk det fint!

Så kommer mannen hjem…

Når mannen kommer hjem skulle man ønske at man bare kunne legge babyen i armene hans og ta seg en god blund. Å sove med frie armer er ren luksus. Faktisk må jeg ofte ta paracet om morgenen fordi kroppen er vond og stiv etter å ha ligget ukomfortabelt for å amme på natta. Mannen kommer hjem sliten etter arbeidsdagen og møter mor med en lang liste over hva som må gjøres. Eldste datter trenger hjelp med lekser, hun skal øve cello og hun skal på håndball-turnering. Hun sier også hun er sulten. Far lager middag til alle og tar oppvasken, men jeg har enda ikke fått min blund. Far støvsuger og setter alt skittentøy til vask. Far har også planer om å spille golf og møte kolleger etter jobb i løpet av uken. Jeg bare rister på hodet og lurer på hva som skjer. Og når far endelig har muligheten til å ta babyen, så blir det fort skrik, fordi brystene har havnet utenfor barnets rekkevidde. Da tar det ikke lang tid før hun er tilbake i armene mine. Sånn går nu dagan…

Hva hvis både mor og far var hjemme?

Jeg har nok ikke så mye å klage over sammenlignet med andre mødre. Men det at jeg vet at det er mye vanskeligere for andre mødre der ute, som får mindre hjelp av mannen og som har mer (og kanskje flere) krevende barn — gjør at jeg blir ganske provosert over kvinners situasjon som mødre. Disse tankene gjør at jeg forstår fryktelig godt hvorfor det ikke er likestilling og at kvinner blir overarbeidet. Man er helt avhengig av å ha foreldre eller familie som støtter deg, for at du skal slippe å bli en altfor stresset og sliten mor. De to første ukene da far var hjemme, var enkle. Jeg fikk til og med tid til å dusje og ta badstue i fred og ro. Det ble heller ikke så fort rotete og begge barna fikk full oppmerksomhet når de trengte det. Logistikken, pausene og søvnen led ikke. Vi kunne jobbe sammen om familielivet. Nå når han er tilbake trøtt og sliten fra jobb, møter han bare en trøtt og sliten mamma som har tatt kontroll på hele familievirksomheten. Som må fortelle hva som er å gjøre, hva som trengs, hva som mangler og hvordan alt er planlagt fremover. I mine øyne trengs mer av tiden til far, samtidig som mor er hjemme. Både mor og far trenger nemlig også pauser og litt fri.

På 17. mai hos naboen. Jeg fikk slappe av i skyggen med vin og jordbær, mens pappa holdt øye med begge døtrene. Det var deilig!

Lett for mannen å melde seg ut

Mammas skjebne er at barnet trenger henne mest og det er naturligvis helt sant. Hun må være hjemme og gi all den omsorgen som trengs til den nyfødte. Men hva med hva mamma trenger? Det bør jo være mye viktigere faktisk. Hvis mor ikke har det bra, kan det gå hardt ut over hennes helse, hennes arbeid, hennes barn og hennes partnerskap. Og det er jo nettopp det som også skjer. Mødre sliter med akkurat dette etter fødsel. Det er utrolig lett for mannen å melde seg ut av den tøffe hverdagen med argumenter som: «Jeg har ikke bryst til å amme med», «Jeg er dødssliten etter jobb», «Jeg må jo jobbe», «Jeg må ta den telefonen», «Jeg må tidlig opp i morgen», «Jeg har tre viktige møter i morgen og trenger søvnen min». Enkelt og greit: Mannen sin viktigste beskjeftigelse er jobben. Så hjelper han mor med det han orker og kan når han kommer hjem. Mor sin viktigste bekjeftigelse er å ta seg av barnet 24/7. Hun kan ikke bruke de samme argumentene som far for å få litt fritid. Hun blir dobbeltarbeidende. Det eneste rettferdige ville vært at ingen jobbet og begge måtte dele på døgnarbeidet med ny baby. Det er nemlig ikke en 9-16 jobb…

Det var litt om mine tanker. Så må jeg bare si til alle kvinner der ute som kjenner på denne skeive fordelingen i foreldrelivet: Det er faktisk ikke din jobb alene å ta deg av dette nye barnet. Ikke la deg slite ut og ikke vær for grei med din slitne mann. Still krav! Og blir han sur og gretten eller får vondt i ryggen, så er det helt forståelig. Slik er det vel for deg også! Det er ikke rettferdig at du alene skal bli sur, sliten og overarbeidet. Det må vi bare ikke gå med på. Og med dette i tankene, så skjønner man jo hvorfor mange forhold går i dass og mange kvinner blir sykemeldte eller tar ulønnet permisjon — eller ikke ønsker flere barn. Sånn ting fungerer for slitne mødre i dag er absolutt ikke godt nok.

God helg ❤️

Gravid uke 30 — Er det tabu å snakke om kjønn på baby?

Er det lov å si at man ønsker seg en jente, selv om man selvfølgelig vet at man blir like glad i barnet sitt uansett? Mange håper på et spesielt kjønn, men snakker ikke om det.

3D og 4D ultralyd

Vi har til nå hatt tre ultralyder. En tidlig ultralyd rundt uke 14, en vanlig rutineultralyd på Rikshospitalet rundt uke 18 og til slutt en ultralyd i uke 25. Den siste var 3D og 4D ultralyd hvor vi fikk se med egne øyne at det var ei lita jente i magen. På 3D og 4D ultralyd ser man veldig godt barnets ansiktstrekk og kropp. Til og med hvordan det beveger seg. På alle tre ultralydundersøkelsene sa de at de så ei jente, men understreket samtidig at det ikke alltid er 100%. På 3D så vi det imidlertid selv, så da var det liten tvil. Da jeg var gravid med Lorren Karlotta ville vi ikke vite om det var gutt eller jente. Det var først og fremst fordi jeg ikke ville «kjønne» barnet før det hadde kommet ut. Jeg var redd for at vi skulle skape en rosa eller blå verden.

3D Ultralyd av Donatella ved siden av Lorren Karlotta som nyfødt. De ligner.
3D Ultralyd av Donatella ved siden av Lorren Karlotta som nyfødt. De ligner.

Da Lorren ble født fikk hun et blått teppe. Selvsagt trodde mange at jeg hadde fått en gutt, bare fordi teppet var blått. Det trodde mange også da hun var kledd i blått. Akkurat dette misliker jeg. At vi tildeler kjønn bestemte farger og forhåndsdefinerer egenskaper. Selv om man gjør det i beste mening, så synes jeg man bør være litt forsiktig med å låse barnet fast i slike roller. Lorren gikk sjelden i rosa klær eller typisk jenteklær i barnehagen. Det hun hadde av jenteklær var som regel gaver. Jeg har latt henne få velge selv etter hvert. Hun må jo få lov til å definere seg selv. I dag kan jeg nok si at hun virkelig elsker kjoler og pynt, men hun er ikke glad i rosa. Hennes yndlingsfarge er blå. Vi har prøvd å gi henne alle mulighetene, alle fargene og alle lekene. Ikke pushet henne inn i noe sosialt kjønn. Barna må finne seg selv og sitt uttrykk!

Vi ønsket oss ei jente!

Denne gangen ville vi vite kjønn på ultralyd av praktiske årsaker. Jeg trengte å sortere klær. Har man ei jente, så blir det veldig mye kjoler og sko etter hvert. Planen var at om det var en gutt, så kunne jeg selge alt på finn og bruke pengene på å kjøpe ting vi trengte til det nye barnet. Kjolene og skoene Lorren har, er heller ikke billige så jeg vet jeg ville fått en god pris for det. Men så skal jeg også innrømme at både jeg og mannen ønsket oss ei jente. Det gjorde vi også da jeg var gravid med Lorren Karlotta, men da snakket vi ikke om det før hun kom til verden. Jeg husker jordmoren spurte meg om jeg ser hvilket kjønn barnet er, da hun holdt Lorren opp for meg for første gang. Jeg svarte «ja, det er en gutt». Så sa hun «nei, det er det ikke». Jeg husker jeg ble så utrolig glad. Jeg så bare navlestrengen og turte ikke håpe på en jente.

Gravid uke 30, Marika Lejon
Gravid uke 30.

Ikke vant til menn

Faktisk så har jeg aldri sett for meg at jeg kan være guttemamma. Det virket litt «feil» og » rart» på en måte. Jeg tror det kommer av at jeg ikke har vokst opp med menn. Det var stort sett bare meg og mamma da jeg vokste opp. Mamma var heller ikke så veldig glad i å ha menn for tett innpå seg. Hun var veldig selvstendig og menn ble ofte en forstyrrelse for henne. Jeg syntes aldri det var noen menn som passet min mor heller. Hun hadde en sterk personlighet, sterke meninger og sterk vilje. Menn følte seg ofte truet og var redde av henne. Hun var enslig med meg helt til siste stund. Den eneste mannen jeg synes passet henne var min egen pappa, men de kranglet for mye og pappa var lite hjelpsom. Mamma ble utslitt av han. Slik tror jeg det ble til at jeg har vokst opp i en kvinnedominert verden med lite mannsperspektiv. Å ha guttebarn virker «ukjent» på meg. Likevel må jeg understreke at jeg selvsagt ville blitt like glad i et guttebarn og jeg vet jo at jeg raskt ville blitt vant til å bli guttemamma.

Er jenter roligere barn?

En annen grunn til at vi ønsket oss jente er at vår erfaring med Lorren Karlotta er helt fantastisk. Hun var en sovebaby som var ekstremt enkel å håndtere. Jeg husker at jeg som nybakt mor leste innlegg på sånne mammasider på Facebook. Det var så mange slitne mødre som klaget på lite søvn og vanskeligheter. Jeg kjente meg ikke igjen i noe av det. Jeg synes livet var som før, bare ekstra koselig med en liten baby. Lorren har alltid vært i godt humør. Hun var enkel å samarbeide og forhandle med. Hun er fortsatt like harmonisk i dag. Vi har jo også både sett og hørt at gutter er mer krevende. Selvfølgelig vet vi også at alle barn er forskjellige, uansett kjønn, og du aldri helt vet hva slags barn du får. Det kan godt være det blir et skikkelig problembarn som kommer til å slite oss ut. Men er det lov å håpe på at det blir et harmonisk barn som ikke herjer og sloss? Selv synes jeg det er litt tabu å snakke om akkurat dette. Også dette med kjønn er tabu. Man skal liksom ikke si at man ønsker seg mer enn gutt enn en jente, eller omvendt.

Lorren Karlotta Arnthorsdottir Lejon som baby.
Da Lorren Karlotta ble født, likte jeg best å kle henne i naturlige jordfarger.

Oppdratt sånn eller født sånn?

Det er også vanskelig å si hvorfor gutter ofte oppfattes som mer bråkete og vanskelige. Og det finnes variasjoner og forskjeller også blant gutter. Gutter som for eksempel er veldig rolige og helt uproblematiske. Man kan også begynne å lure på om vi som foreldre har mye skyld i hvordan vi former barna våre. Litt slik som jeg nevnte, at vi putter de inn i kategorien blått og rosa helt fra før de blir født. Kanskje vi tillater mer herjing hos gutter, fordi de allerede er definert som mer ustyrlige som kjønn? Kanskje vi tillater mindre herjing fra jenter, fordi de skal inn i kategorien som «rolige» som kjønn?

Det er vel en grunn til at menn er overrepresentert i fengsler og i bruken av vold. Grunnen kan være både biologisk, arvelig og tillært. La oss si at biologisk og sosialt sett kan egenskapene generelt vise seg å være litt ulikt mellom de to kjønnene. Bør vi ikke da bli mye mer reflekterte i måten vi oppdrar barna våre på? For eksempel lære gutter mer omsorg, da dette viser seg som en svakhet hos menn generelt. Og kanskje lære jentene å teste ut sine grenser ytterligere, da vi ser at dette er en generell svakhet hos kvinner? Noen ganger blir det jo for mye av det gode også. Bør man regulere oppdragelsen etter vissheten om biologi og sosiologi — samtidig som man tar høyde for personlige egenskaper som både kan redusere og forsterke det biologiske, sosiale og arvelige? Vi ønsker jo å oppdra barna så godt vi kan — at de er best mulig rustet i livet.

Det er mye å tenke på. Uansett gleder jeg meg så inderlig til å bli kjent med vår nye datter. Jeg er spent på hvem hun er og hvilke egenskaper hun har. Det blir gøy å få en ny personlighet inn i familien. Uansett hvem denne lille krabaten er og hva hun foretar seg, så vil vi elske henne over alt på jord — akkurat som Lorren Karlotta. Vi vil gjøre vårt ytterste for at hun skal få de verktøyene hun trenger for å leve et godt liv og være lykkelig. Hun vokser opp i ren kjærlighet.

Er det umoderne å ta mannens etternavn?

Marika Lejon gifter seg med Arnthor Asgrimsson

I foregårs var jeg på TV2-nyhetene og debatterte om etternavn. Jeg har nemlig beholdt mitt etternavn i ekteskapet og skulle fortelle om hvorfor jeg valgte å gjøre det. Forskning viser at halvparten av kvinnene i Norge tar mannens navn.

Tradisjoner kan endres

Jeg debatterte mot Tiril Hartvin som nylig giftet seg og tok sin ektefelles navn. Heldigvis var det ikke noen debatt med steile fronter. Jeg sa på forhånd til TV2 at jeg ikke hadde noen planer om å dømme verken Tiril eller andre som tok mannens etternavn. Det er mange grunner til å bytte navn. Ikke alle liker navnet sitt. Noen vil kanskje bare ha et finere navn. Mange synes også det er koselig at alle i familien har samme etternavn. Jeg ser den! Det er det vi er vant til og det er slik det har vært. Likevel tenker jeg at det er unødvendig, spesielt siden en part vanligvis gir opp navnet sitt for å ikke gjøre det så tungvint. Bindestreker gjør det for eksempel tungvint for barna dersom de igjen gifter seg med noen som også har to etternavn med bindestrek. Heldigvis har de rett til å velge det navnet de selv føler seg mest knyttet til. Derfor tenker jeg — kan vi ikke bare beholde navnet vi har? Må navn definere samhold?

Selv setter jeg pris på tradisjoner og er også en person som liker å vise følelser. Samtidig er jeg opptatt av å fornye tradisjoner og finne bedre måter å løse ting på. Ingen tradisjoner har vart evig. De er dynamiske og endrer seg i takt med tiden. Likestilling er viktig for meg. Jeg har vansker med å gjennomføre noe som føles krenkende, ubehagelig eller begrensende. Det kom nok tydelig til uttrykk i bryllupet vårt.

Marika Lejon gifter seg.
Far og datter går mot mor ved alteret.

Ikke mannens eiendel

Før i tiden var det jo slik at et ekteskap var en avtale mellom familier hvor kvinnen ble «gitt videre» til ektemannen (slik er det dessverre fortsatt i noen kulturer). Det er jo derfor vi har tradisjonen med at far følger datteren opp til alteret og «gir fra seg» datteren. Dette ønsket jeg ikke å gjøre i vårt bryllup. Vi snudde det hele på hodet. Jeg kom (etter alles gisp) fra sakristiet før bryllupsmarsjen startet. Så startet orgelspillet og inn kom min mann sammen med datteren vår. Begge i hvitt, som meg. Grunnen til at kvinnen går i hvitt er fordi hun skal markere sin jomfrudom. Mannen trenger ikke markere dette. Det ville jeg heller ikke gå med på, så da det ble selvsagt jomfrudom på mannen også.

Marika Lejon gifter seg med Arnthor Asgrimsson.
Alle i hvitt ved alteret.

Det å gifte seg er en eldgammel tradisjon. I dag blir man heldigvis ikke giftet bort i Norge og tradisjonen handler mer om et elskende par som ønsker å inngå et livsvarig ekteskap. Selvsagt har vi ingen garanti for at ekteskapet vil vare, men vi lover hverandre evig kjærlighet i den beste tro. En annen ting som var viktig for meg med ekteskapet, var å forsikre meg om at dersom ekteskapet skulle ryke, så ville jeg ikke gå tapende ut av det. Jeg er ganske nøye på «mitt» og «ditt» når det gjelder større verdier, som for eksempel kunstsamlingen min. Høres det ikke ganske logisk ut at jeg også ville beholde navnet mitt? 😅 Jeg tenker at vi gikk inn i dette ekteskapet på «lik linje». Jeg ser ikke på oss som «ett». Vi er heller selvstendige individer som sammen er et «team». Det tok forresten flere år før jeg gikk med på å gifte meg. Hvis jeg skulle gjøre det, så måtte det bli på vår egen måte. Slik ble det.

Kvinner usynliggjøres

På TV2 forklarte jeg at en av hovedgrunnene til at jeg valgte å beholde etternavnet mitt er fordi jeg synes det er synd at vi opprettholder og gjentar gamle strukturer i samfunnet. Dette er strukturer hvor kvinners synlighet og viktighet altfor ofte kommer i skyggen av menn. Kvinner kommer ikke dårlig ut bare når det gjelder navn, men også når det er snakk om for eksempel lønn eller arbeidsfordeling i hjemmet. I det offentlige rom er menn overrepresentert på gateskilt og som statuer. Det er nettopp disse strukturene jeg ønsker å bryte. Mitt navn skal ikke usynliggjøres eller komme i annen rekke. For meg er navnet mitt viktig. Jeg gir det ikke fra meg. Det er min identitet, min historie og min stolthet.

Marika_Lejon_TV2
På TV2-nyhetene

Her er en snutt av navnedebatten på TV2: https://www.tv2.no/v2/1703279/

Konklusjonen fra min side er at det å ta mannens etternavn er umoderne. Vi trenger nye og bedre tradisjoner hvor kvinner blir satt mer pris på. Navn trenger ikke definere samhold og kjærlighet. Vi kan erklære kjærlighet uten å måtte frata den andre noe. Moderne kvinner og menn finner nye måter å elske hverandre på og løsriver seg fra fortidens tankesett — som vi så inderlig vel for lengst har insett — er kvinneundertrykkende. Let’s move on!

Og en ting til, kjære moderne kvinner! Ikke vent på at ting skal forandre seg. Ønsker du forandring, så vær selv den forandringen!

Marika Lejon TV2 nyheter
En debatt jeg synes er veldig viktig!

Sånn, det var litt kvinnesak fra meg i dag ❤ Nå er det helg! God helg!

Gravid i uke 18

Endelig kan jeg fortelle alle at jeg er gravid. Naboene og folk jeg har vært mye sammen med fikk vite det med en gang. Det som har røpet meg blant mine kjente, er at jeg har sagt nei til vin.

En fødsel bør feires med ekte Champagne

Termin er foreløpig satt til 27. april. Planen er å legge en flaske Champagne, som mannen min og jeg fikk i bursdagsgave, i fødebagen (vi har bursdag samme dag). Da Lorren Karlotta ble født,  kom legen inn med flagg og bobler på kvelden. Skuffet ble jeg da hun fortalte at den var alkoholfri. Særlig etter at den store danske studien akkurat hadde kommet med ny kunnskap om at et par glass ikke går over i morsmelken. En fødsel bør feires med ordentlig Champagne!

Gravid uke 18, Marika Lejon
Gravid uke 18 — Jeg har fått mye vannsamling i kroppen som presser på nerver og gamle skader i håndleddet mitt. Jeg sover derfor med skinne.

Jeg kjenner liv i magen

Jeg har kjent liv i magen siden uke 14. Ikke spør meg hvorfor eller hvordan, men jeg kjente mye liv selv om det var veldig tidlig i svangerskapet. Jeg har også sett med egne øyne at magen har beveget seg. Da vi hadde tidlig ultralyd sa jordmoren bare «oi,oi…oi», fordi babyen var så sprelsk. Den er veldig aktiv. Det kommer nok en liten energiplugg med mye personlighet. Ifølge jordmor var det for tidlig å vite helt sikkert hvilket kjønn det er, men hun tippet på jente. Vi har ny ultralyd neste uke. Da vet vi nok mer.

Delte magemuskler og trening

Jeg har klart å trene akkurat som vanlig frem til nå. Det eneste er at jeg merket at magen ikke tålte trening fra starten av oktober. Magemusklene begynte å dele seg — sikkert fordi de ikke fikk grodd ordentlig sist jeg var gravid. Da kan de dele seg tidlig i neste svangerskap. Bortsett fra det at jeg nå ikke trener magemusklene, trener jeg nærmest akkurat som vanlig. Hver morgen fem ganger i uken. Det er ekstra tungt fordi jeg har astma og ikke kan ta de normale medisinene mine. De kan nemlig skade babyen. Har heldigvis fått noen nye trygge astmamedisiner som funker helt ok. De er ikke like bra, men nok til å slippe den verste hosten og tette luftveier.

Medisinene er ment å brukes ved anfall, så det er litt kjedelig at jeg ikke har noe forebyggende. Jeg tar medisin før trening, før jeg skal sove og når jeg kjenner anfallet. Jeg må ta før trening og leggetid fordi jeg vet anfallene kommer da. Da hoster jeg mye, blir litt tett i luftveiene og det kan også klø i halsen. Jeg fikk astma i fjor, trolig etter korona. Men da hadde samfunnet akkurat stengt ned og det var nesten helt umulig å få tatt koronatest. Jeg fikk antibiotika mot bihulebetennelse, men det hjalp jo selvfølgelig ikke. Har skrevet om denne tiden på bloggen før her: I disse koronatider…

Gravid uke 15, Marika Lejon
Gravid uke 15


Navnevalg og kjønnsroller

Da Lorren Karlotta (min seks år gamle datter) var i magen min, ville jeg ikke vite kjønnet. Hun fikk navnet sitt allerede i uke syv. Lorren er et nøytralt navn, som brukes til begge kjønn. Karlotta fikk hun etter fødsel. Karl etter min farfar og «lotta» ble lagt til siden min bestemor het Charlotta. De fleste klær, leker og sengetøy var i kjønnsnøytrale farger da hun ble født. Etter hvert som hun ble eldre kom det flere og flere  kjoler. Yndlingsfargen hennes er blått og hun liker å kle seg i tøffe klær også. Jeg føler at jeg har lykkes med å ikke låse henne for mye inn i strukturelle og konstruerte kjønnsroller. Jeg kan jo bare innrømme at grunnen til at vi ønsker å vite kjønnet denne gangen, er av praktiske årsaker. Jeg skal sortere klær og sko — da er det greit å selge bort overdådige kjoler og glittersko med hæler, dersom det skulle bli gutt. Hvis det er gutt og han liker kjoler, så får vi heller kjøpe nye igjen. Rosa synes jeg gutter kan gå med da.

Jeg kan røpe at vi har et navn til babyen allerede. Det er ikke et nøytralt navn denne gangen. Det er et jentenavn som er veldig vanlig i Italia, men høyst uvanligher i Norge. Jeg kan fortelle mer etter neste ukes ultralyd. Da vet vi kanskje om det faktisk er en jente eller om vi må finne et annet navn. Apropos navnevalg — jeg var på TV2-nyhetene i går i debatt om navnevalg ved ekteskap. Det kommer et blogginnlegg på det i helgen her inne.

Det var oppdateringen for denne gang, så kommer det mer fra meg snart. Ha det fint så lenge!

Gravid uke 10, Marika Lejon
Gravid uke 10
Gravid uke 7, Marika Lejon
Gravid uke 7