De siste ukene har vært så intense og stressende at det går ut over konsentrasjon og hukommelse. Jeg trenger mer ferie.
Må passe på helsen
Det har vært tilbake til 100% jobb, styremøter, stor barnebursdag, utstilling i Ski Kunstforening (hvor jeg er styreleder), studioarbeid, en mann som har vært mye vekke for å spille golf + to barn å holde i sjakk. Rett og slett så mye at jeg ikke har hatt noe som helst alenetid på mange uker. Nå er jeg helt tom. Kroppen og hodet er på høygir og jeg er nødt til å finne tid til å senke skuldrene, være alene og kjenne pusten. Det er fem uker igjen til vi skal på strandferie. Sommerferien varte kun to uker og gikk mest ut på å treffe familie og venner som vi har savnet, og ville se igjen. Det ble ikke så mye avslapping på stranda. Været var heller ikke det beste. Men det kunne vært verre. Vi var superheldige som fikk en helg på Norefjell SPA helgen før skolestart. Da fikk jeg virkelig slappet av i noen timer. Men så begynte styret på alvor. Første skoledag og pang, pang, pang…
Helg på Norefjell før livet gikk rett i høygir.Lorren sin første dag som tredjeklassing.
Ferie i Jordan om fem uker
I forrige bloggpost klaget jeg på økonomien og rentene. Jeg var veldig redd for at jeg måtte avbestille hotellet jeg forhåndsbooket i Jordan. Heldigvis har vi klart å endelig bestille flybilletter. Fy søren så tungt og vanskelig det er å spare. Men nå blir det ferie snart! Vi er veldig glade i å feriere i Midtøsten og har vært mange steder. Snart begynner vi å gå tom for reisemål i disse traktene. Vi besøker alltid nye land når vi reiser på strandferie. Det må være lov å drikke vin og landet må være trygt. Så langt har vi besøkt Dubai, Abu Dhabi, Oman og Bahrain. Jeg har også vært i Egypt og Tyrkia, men det har ikke de andre i familien. Egypt og Tyrkia er også mye mer masete enn de andre nevnte landene (også avhengig av sted og tidspunkt).
Nå går altså turen til Jordan og siden vi har leiebil får vi muligheten til å besøke palestinske områder og Israel. Vi skal selvfølgelig også til Petra. Land i Midtøsten som fortsatt ikke er besøkt (og som er aktuelle) er Kuwait og Qatar. Saudi-Arabia kan kanskje vurderes i fremtiden, hvis det blir lov til å ta et glass vin på hotellet. I dag er det ulovlig, men på sikt er det mulig at reglene mykes opp, med tanke på at den nye kronprinsen er veldig opptatt av å øke turismen og åpne landet mer opp.
Hotellet vårt ved Dødehavet og Petra.
Hvorfor Midtøsten?
Mange lurer på hvorfor vi trives i disse landene. Menneskerettighetene og kvinnesynet er bånn i bøtta. Likevel er det her vi føler at vi slapper best av. Det er ikke overfylt med turister og det er heller ingen skandinaviske fylla-folk som bråker i gatene. Vi opplever også at hoteller og spisesteder er veldig barnevennlige. Selv om det ikke er trygt å bo i disse landene for homofile, lettkledde eller de som vil klemme og kysse offentlig, så føler vi oss tryggere her enn i mange andre europeiske land. Nettopp fordi det er altfor strenge regler i Midtøsten så opplever man ikke ran, tyveri og fylla. Det er også veldig høy standard og alt er rent.
Bilde fra hotellet vi bodde på i Oman januar 2020. Rolig og deilig sted.
Så lenge vi kler oss anstendig, kun går i bikini på privat strand, drikker alkohol på hotellet og ikke kysser offentlig, så er alt i skjønneste orden. Vi har aldri opplevd at noen er uvennlige mot oss. Tvert i mot. Det er stor gjestfrihet og glede for at vi kommer som turister. Jeg håper at jeg en dag også får se Iran og Libanon. Dette er vakre land, men litt risikabelt å reise til med små barn. Jeg tror også at turisme kan være sunt for strenge regimer. Det kan være med på å endre holdninger på sikt. Neste år blir jeg 40 år. Da kan det være turen går mer øst i Asia. Jeg vil aller helst til Lhasa i Tibet, men det anbefales ikke for små barn på grunn av høyden (4200 moh). Kanskje det blir Vietnam i stedet?
Senk skuldrene
Jeg senker skuldrene bare av å drømme meg bort i alle disse landene. I kveld skal jeg prøve å slappe av. Legge meg i badekaret og bare lukke øynene. Mannen min har lagt den minste og nå er det eldstejenta sin tur. Forhåpentligvis blir det et rolig bad etter hvert. Klokken er allerede snart halv ni, så nå må jeg avslutte. Jeg satser på at neste gang jeg blogger her, så har jeg landet litt etter alt. Styrer man på for lenge uten stopp, kan man møte veggen. Det har aldri skjedd, men man må passe på. Nå er tiden inne for å si nei og tenke mest på seg selv en liten stund — helt til batteriene er fulladet igjen.
Under her er litt bilder fra det som har pågått de siste ukene.
Vi snakkes ❤️
Lorren feiret bursdagen sin i Det Gule Huset til Ski Kunstforening. Det var 17 barn og mange voksne. De hadde kunst-workshop.Utstilling i Ski Kunstforening helgen etter bursdag og workshop for barn igjen.Min tante sin begravelse 🖤
Nylig var jeg og mannen på Britannia i Trondheim. Dette var min julegave som gikk over alle forventninger ❤️
Britannia
Turen gikk altså til Trondheim, fordi mannen aldri hadde vært der. Ikke så rart siden han er fra Island. Jeg derimot, har vært i Trondheim mange ganger. Vi dro uten barn og hadde svigerforeldrene mine på besøk fra Island til å passe barna. Målet for turen var å blusse opp kjærligheten. Det som var annerledes med denne turen til Trondheim, var både hotellet og maten. Vi bodde på Britannia og her spiste vi på Michelin-restauranten som heter Speilsalen. Britannia kan ikke sammenlignes med noen hoteller i Oslo. Jeg har besøkt de beste, og Britannia er noe helt for seg selv.
Dorull med egen klistrelapp.
Dette var hotell med stor H, og det forventet jeg ikke i Trondheim. Service var helt topp og alle detaljer var på plass. Hotellet skiller seg klart ut fra andre hoteller. Eksempler er TV i speilet, lys som slo seg automatisk på da jeg gikk inn på badet, og eget klistremerke med logo på dorullen. Ting jeg ikke har sett andre steder. Men mest imponerende var restauranten på hotellet.
Bassenget på Britannia
Speilsalen
Jeg må jo bare innrømme at det var veldig tilfeldig at vi havnet i Speilsalen denne lørdagskvelden. Jeg har vært på flere Michelin-restauranter i Oslo i forbindelse med mitt kredittkort hos Amex. Vi har spist mye gratis luksusmat og Michelin-restauranter er ikke nødvendigvis alltid så veldig dyre. Men Speilsalen er annerledes. Her får du en lang meny med retter over tre akter, som de kaller det, akkurat som i en opera eller et teater. Vi brukte rundt tre timer på disse rettene. De ble presentert av kokkene selv og vi var ekstra heldige, fordi vi satt der de faktisk preparerte maten. Vi fikk dermed en god dialog og masse kunnskap gjennom både kokker, servitører og vår egen sommelier. De var helt fenomenale og jeg har aldri følt meg så godt behandlet som jeg gjorde denne kvelden. Her var de ute etter at vi hadde det bra og hygget oss. De passet også ekstra godt på at vi ikke skulle søle på klærne, ved å plassere serviettene på fangene våre 😅
Preparerer maten vi skal spise ❤️
Smakene overgikk alt
Det er ikke ofte jeg opplever mat på dette nivået. Hver eneste rett så ut som et kunstverk i tillegg til at det smakte hinsides alt annet jeg har smakt i livet. Konsistensen, følelsen i munnen, luktene, samspillet mellom smakene — ja, alt var som en himmelsk drøm. Jeg forstår godt at det er et marked for dette. Det er ikke mat for å overleve, men det er kunst. Jeg jobber med tema som bærekraftig matproduksjon i min jobb, og det kan fort føles feil å bruke mange tusenlapper på en slik meny. Men slike matretter er som sagt ikke mat for å overleve eller bli mett. Dette er mat i en annen betydning og på et helt annet plan.
Og alt er spiselig…
Takknemlig for opplevelsen
Som jeg sa i starten, så var det faktisk tilfeldig at vi havnet i Speilsalen denne lørdagen. Sannheten er at vi bestilte bord uten å sjekke prisen først. Vi fikk litt bakoversveis da vi så prisene, men tenkte at vi kunne unne oss en slik opplevelse, og satset på at det ville være verdt det. Jeg kan med hånden på hjertet si at dette var en livsopplevelse som tilfredsstilte alle sansene.
To fornøyde gjester.
Ønsker alle en god helg ❤️
Som noen kanskje har fått med seg, så ble vi evakuert fra egen bolig på grunn av full brann i naboens hus natt til 17. mai. Takk Gud, alle liv er i behold, men huset er totalskadet. Jeg kommer tilbake til dette i neste blogginnlegg.
Jeg er hjemme alene uten baby og mann. Donatella er med far på Island og fikser et bad. Tiden har gått til kunst og kultur.
På farten mens vi kan
Lorren er hjemme med meg, så vi har vært på farten helt siden far reiste på fredag. Vi har rukket å reise til Sverige for å se på torpet til min halvsøster, og vært på både vernissasje i Ås Kunstforening og på Nasjonalmuseet. På Nasjonalmuseet så Lorren blant annet Albertine av Christian Krohg for første gang. Hun gråt da hun fikk høre historien bak bildet.
Den tunge sannheten skildres gjennom headsettet.
Mannen min er altså hos foreldrene sine på Island og hjelper dem med å få opp et bad. De pusser opp. Det har vært veldig deilig med huset for oss selv og muligheten til å farte rundt. De er på tur i nesten en uke, så jeg begynner å kjenne at det er rart å ikke ha Donatella rundt meg. En ting som er utrolig fint, er at mannen tar med foreldrene sine når han kommer hjem. Da blir det litt avlastning.
Vi reiser til Britannia
Donatella har fått barnehageplass fra 1. august, så nå er det bare å holde ut dagene frem til ferie. Det er utrolig krevende å holde humøret oppe når den ene må gå hjemme hele dagen, mens jeg er sliten etter jobb. Vi får ikke tid til oss selv. Så nå som svigerforeldrene kommer på besøk igjen, har mannen bestilt en helg på Britannia i Trondheim. Det er første gang vi reiser sammen uten barn faktisk. Det er ikke bestilt returbillett for svigers, så jeg håper de kan bli lenge. Det er fint å få litt egentid og finne seg selv litt igjen.
Savner min lille baby, selv om det er digg å være alene hjemme.
Bekymret for fremtiden
Ellers kan jeg jo si at jeg er ganske bekymret for fremtiden. At renten bare fortsetter å stige og at bankene i USA kollapser er urovekkende. Den norske kronen svekker seg og ting ser dystert ut. Jeg ble bekymret allerede under pandemien og hadde på følelsen at det skjer ting i verden, som handler om litt mer enn det vi får vite om i mediene. Jeg er redd for at agendaen for å få økonomien i gang igjen, er å svekke demokratiet og vår råderett over eget land og ressurser. Pandemien viste hvor mye kontroll myndigheter og medier har. Nå virker det som at EU vil ha kloa i Norge, slik at de kan få enda mer ressurser og makt. Europa ser ut til å gå inn i en tung tid nå. Jeg håper folk ikke mister hodene sine. Er det fare for at vi hjernevaskes?
En tekst jeg skrev over trappene til Per Inge Bjørlo.
Hvem styrer retorikken?
Media styres i stor grad av mediebyråer som NTB og Reuters. Det å være journalist i dag handler mye om å sy sammen ting som man får fra de samme kildene som alle andre nyheter. Kritisk tekning og synspunkter som utfordrer den enlinjede nyhetsstrømmen, får lite eller ingen oppmerksomhet. Nyhetsmediene er livredde for å bli stemplet for å gjengi konspirasjonsteori, falske nyheter eller for å støtte feil propaganda. Dermed tør ingen å stille spørsmål ved annet enn det som er formulert av byråene. Kilder er også krevende å verifisere på egen hånd og journalister er presset på tid. At byråene får styre opinionen er tydelig også når man ser på vårt politiske landskap. Hele Stortinget er en stor suppe av folk som virker å mene omtrent det samme. Stilles et kritisk spørsmål i mediene, står man nærmest i fare for å miste både ansikt og arbeid. Nei, her gjelder det å følge strømmen, for rett skal være rett.
Det er nok klaging for i dag, men jeg vet ikke hvilket parti jeg skal stemme på lenger…
Påsken er her! Jeg skal reise til Øst-Europa for første gang på fire år. Mammaen min ble nemlig født i Tsjekkia, så vi har mye familie der ute.
Katolske tradisjoner
Ja, moren min var altså katolikk. Familien min i Øst-Europa er troende og har en ganske sterk tilknytning til kirken. Påsken har en spesiell betydning i denne kulturen og det er ikke sånn som i Norge med hytte, ski og kakao. Nei, når vi feirer påske med mamma sin familie, da er det faste på langfredag og så velsigne maten til påskeaften. Når de velsigner maten, så tar de altså maten med i kurver til kirken og stiller seg i kø. Presten går rundt med en dansende røkelse og synger hellige ord over kurvene. Da er maten klar for å spises.
Dette er velsignelse av mat fra påsken 2019. Nederst til høyre er bilde av mannen min, datteren min og kusinene mine med barn foran alteret etter velsignelsen.
Ugifte jenter dynkes i kaldt vann
Første påskedag skjer noe annet ganske så spesielt. Ungkarene står opp grytidlig og går fra hus til hus og kaster kaldt og ferskt vann på ugifte jenter. Noen ganger tar de jentene og kaster dem i elver eller innsjøer. Dette skal altså gjøre jentene fruktbare, friske og vakre. Tradisjonen er beskrevet skriftlig allerede siden 1400-tallet. Ja, dette gjør de altså enda. Etterpå skal jentene gi guttene malte egg eller litt vodka som takk. Helt tullete tradisjon sett med dagens feministiske øyne, men likevel en tradisjon som gjør at vi kommer og besøker familien stort sett akkurat under denne høytiden.
Et maleri som fra ca. 1930 som viser hvordan bygdejentene ble dynket i vann.
Besøker gravene til mamma og pappa
Det er første gang vi tar med Donatella til familien min i øst. Både mamma og pappa er begravet her også. Egentlig helt merkelig, for pappa er helt norsk, men flyttet til Pezinok da mamma og pappa ble skilt. Mamma har bodd mesteparten av livet sitt i Norge, men da hun fikk beskjed om at hun kom til å dø av kreft, ønsket hun å ha bisettelse i Norge, men at asken skulle til samme kirkegård hvor hennes mor, far og to brødre ligger. Så jeg tok med urnen ned og hadde enda en begravelse med urnenedsettelse. Dette er helt ved grensen til Ukraina.
Her besøker vi mammaen min i 2019. Fødselsdatoen på steinen er feil, så det er noe jeg må fikse når vi reiser ned nå. Må ta med fødselsattesten hennes.
Påske — men ingen avkobling
Det blir deilig med påske, selv om det sikkert ikke blir så rolig. Må jo bare si at livet nå for tiden er altfor hektisk. Jeg er vanvittig trøtt hver eneste dag og Donatella er en propell. Hun sitter aldri stille, slik Lorren gjerne gjorde. Lorren var veldig glad i nettbrettet sitt, men Donatella er ikke så interessert. Hun er snart ett år gammel, men har ikke fått barnehageplass. Vi er to veldig slitne foreldre, for å si det mildt. Med både jobb og styrelederansvar blir det ingen avkobling. Akkurat nå sover Donatella i armene mine og jeg skriver dette blogginnlegget for harde livet 😅
Min vakre Donatella blir snart ett år ❤️
Mammarollen
Hver dag sovner jeg, ikke så lenge etter eldstejenta har lagt seg. Så er det opp grytidlig. Jeg er jo selvsagt prosjektleder i huset, som må huske på alt og alle. Nei, jeg kan forsikre dere om at jeg IKKE skal ha flere barn. Disse to barna holder i massevis. Jeg får jo nesten ikke tid til å dusje. Å være mamma er fryktelig utmattende og det er så mye urettferdighet rundt rollen også. Jeg blir både sliten, sint og frustrert. Men jeg skal nok overleve. Ikke misforstå meg. Jeg elsker barna mine over alt på jord.
Kunst er formidling, men formidling er ikke alltid kunst. Etter et hyggelig møte med styreledere fra Viken kunstforeninger og et besøk på Nasjonalmuseet, kom det mye tanker og nostalgi.
Warhol med røtter i østblokken
Klokken var 05:00 da jeg stod opp i dag. Etter to uker med sykdom har jeg rett og slett lagt meg på samme tid som eldstejenta. Jeg har hatt streptokokker og går på antibiotika. I går var jeg på årsmøte for styreledere i kunstforeningene fra Viken. Det var utrolig hyggelig og det var helt klart noe i meg som «falt på plass». Jeg har vokst opp med kunst og moren min hadde galleri. Hun var ikke kunstner selv, men kalte seg for kunstformidler. Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg, så hadde hun altså Norges første Andy Warhol utstilling i 1997. Mamma ble født i tidligere Tsjekkoslovakia hvor også foreldrene til Andy Warhol kom fra. Foreldrene hans emigrerte fra Mikova som ligger i dagens Slovakia. Da faren hans flyttet til USA på tampen av første verdenskrig, var Mikova en del av det østerriksk-ungarske riket. Moren hans fulgte etter noen år senere, og da var Mikova blitt en del av Tsjekkoslovakia. Det landet delte seg i to i 1993. Her er lenke til Andy Warhol galleriet hvor mamma fikk låne bildene til galleriet sitt fra: Andy Warhol Museum of Modern Art.
En artikkel om utstillingen mamma hadde i galleriet sitt «Galleri Zdenka». Hun står foran med blomstene.
Reklame og kunst
I det siste har jeg jo begynt å skjønne hvor mye Andy Warhol har påvirket meg. Kanskje var det med han min interesse for reklame og merkevarebygging også startet. Den sommeren mamma hadde denne utstillingen var jeg tolv år, men riktig så voksen. Voksen nok til å ha omvisning for gjestene og hjelpe mamma med utstillingen. Jeg lærte alt om bildene og om Warhols bakgrunn, og formidlet dette til gjester når mamma var opptatt med andre ting. Greia med Warhol var at han ofte ble kritisert for å ikke egentlig lage ordentlig kunst. Han var utdannet innen grafisk design og jobbet først som reklametegner. Hans ambisjon var å bli kunstner, men kalte atelieret sitt likevel for The Factory, hvor han masseproduserte silketrykk ved hjelp av assistenter.
Et bilde jeg tok av Andy Warhol sine Dollar Sign på British Museum.
Kunst for kunstens skyld?
Det som jeg synes er mest interessant med Warhol er hvordan han tok merkevarer (også kjendiser) og opphøyde den gryende kapitalismen og masseproduksjonen til kunst. Han skapte en helt ny sjanger med dette, som altså er popkunst. Warhol har nok fascinert meg mer enn jeg har trodd (eller skjønt) selv, og det er jammen meg godt mulig at han har bidratt til retningen jeg har tatt i livet mitt som markedsfører og merkevarebygger. Det var da vi gjorde dypanalyser av tekster, filmer, reklame og reklameplakater under studiene mine, at jeg lyste mest opp. Å tolke tegn, symboler, budskap og mening — altså semiotikk — det er noe av det mest spennende jeg vet om. Det var jo dette som gjorde Warhol til en som transformerte kunsten. Han brukte sin kunnskap om reklame og skapte et tydelig skjæringspunkt mellom merkevare og kunst. Han fant en gylden posisjon, differansierte seg og skapte noe helt unikt. Og akkurat her synes jeg verden blir magisk. Hva skiller egentlig merkevare og kunst? Det er et åpent spørsmål jeg ikke skal svare på, men det er ikke tilfeldig at du finner gamle Nokia-mobiltelefoner og Stokke-vogner på Nasjonalmuseet i Oslo. Jeg har lest at design må løse problemer, mens kunst skal vekke tanker og følelser. Likevel løser ikke design alltid problemer, men kan skape både tanker og følelser.
Du finner Xplory Stokke-vognen på Nasjonalmuseet. Jeg har akkurat denne selv.
Ingen kunst — ingen mening ❤️
Jeg føler meg hel som menneske når jeg er rundt kunst. Jeg føler meg også hel som menneske når jeg jobber med merkevarebygging og markedsføring, nettopp fordi dette handler om å konstruere og formidle mening og følelser. Jeg føler veldig at jeg er på riktig sted i livet nå, fordi jeg får jobbe med det jeg elsker og at jeg kan tilbringe tid med andre mennesker med samme lidenskap. Nå står snart barna opp, så nå må jeg kle på meg. Snart får vi besøk av Lorren Karlotta sin venninne som hun spiller cello med. De skal øve til konsert for oss voksne.
Ja, nå er det en stund siden jeg har skrevet. Grunnen er ganske enkel. Jeg har vært opptatt med dåp og styreverv.
Dåp i lava og varme kilder på Island
I vinterferien var vi på Island og gjorde min lille dåpsdrøm til virkelighet. Jeg hadde en idé om å døpe Donatella Ravn på en litt spesiell måte. Mange lurte på hvorfor dåpen foregikk akkurat på ION Adventure Hotell i Nesjavellir. Området er øde med en veldig sterk lukt fra sulfitt. Dette er faktisk det typiske islandske landskapet. Hotellet ligger ved foten av den aktive vulkanen Hengill og dampen fra det geotermiske kraftverket like ved, setter stemningen og gir atmosfære. Det kan føles, ses og luktes. De varme kildene som pumpes opp fra bakken her, er vannet og energien som forsyner hele øya.
Hotellet hvor Donatella Ravn ble døpt.
Donatella er født i Norge, men vi ønsker at hun skal ha en sterk tilknytning til sine islandske røtter. Pappaen hennes er fra Island. For oss var dette et flott sted å knytte henne til sin islandske identitet. Hun ble døpt i disse geotermiske varme kildene, som et symbol på naturens kraft. Vi ønsket at hun skulle velsignes med den mektige naturlige kraften og kraften fra Guds skaperverk. I kildene vi døpte henne i, ble det også lagt til lava-sand fra The Black Beach. Mitt yndlingssted på Island. Donatella ble døpt av Arnthor (min mann) sin tante. Hun er prest og velsignet dåpsvannet. Vannet hentet jeg selv samme morgen som Donatella ble døpt.
Dåpsvannet var varme kilder og lava-sand fra The Black Beach.
Styrelederverv i Ski Kunstforening
Nå er vi hjemme igjen og det gikk i ett fra vi landet hjemme i Norge. Donatella ble syk på vei hjem og det har vært lite søvn å få. Det er første gang hun har feber. Dagen etter vi kom hjem, bar det rett på årsmøte hos Ski Kunstforening. Her ble jeg valgt til ny styreleder og jeg takket ja til vervet. Dette gleder jeg meg veldig til. Som mange vet, elsker jeg kunst. Min mor hadde galleri da jeg var barn og ungdom, og jeg har vokst opp som hennes nærmeste galleriassistent. Jeg var med og valgte ut kunstnere, bilder til utstilling, jeg kuraterte og jeg hadde omvisning for galleriets gjester. Vi hadde også Norges første Andy Warhol utstilling. Det var stort! Mamma var ikke kunstner selv, men på mange måter var det jeg som ble det. Jeg har drevet med musikk, komposisjon og sceneopptreden i nesten hele mitt unge liv. I 2020 begynte jeg å lage smykker.
Det er mye spennende som skal skje fremover, men akkurat nå ligger jeg i sengen syk. Donatella har smittet både meg, Lorren og pappa. Hele familien er syk.
Jeg oppfordrer kunstglade og kreative sjeler til å melde seg inn i Ski Kunstforening. Vi skal gjøre masse spennende. Jeg holder på å lage ny nettside til foreningen og selv om den ikke er helt ferdig, går det likevel an å bli medlem via nettsiden nå. Ta en titt ❤️
Det har vært vanvittig hektisk de siste ukene. Smykkeproduksjon og julegaver har okkupert hverdagen. Så var Lorren og jeg i Paris hvor jeg ble frastjålet mobilen min.
Pompidou, Louvre og Palais de Chaillot
Det er utrolig hvor tungvint ting blir uten mobil. Man får ikke gjort noe uten bank-id, lens og maps. Jeg måtte låne Lorren sin mobil fra tidspunktet min egen ble stjålet i Paris 18. november. Stakkars Lorren som elsker å spille spill når hun kjeder seg. Hun måtte vente til hun var hjemme igjen med nettbrettet. Men heldigvis kjedet hun seg svært lite i Paris. På Louvre kjøpte jeg henne tegneblyanter og en tegneblokk.
Lorren tegner mens hun venter på maten sin på Louvre.
I stedet for gaming ble det kunst. Lorren er veldig kreativ og liker å både se på kunst og lage ting selv. Vi var på flere museer. Pompidou Centre, Louvre og Palais de Chaillot. Vi så selvsagt Mona Lisa.
Kunst- og arkitekturopplevelser
Så måtte vi selvsagt besøke 31 Rui Cambon. Det er adressen til den første Chanel-forretningen i Paris. Gabrielle Chanel åpnet den i 1910 og solgte først kun hatter. I 1918 utvidet hun og kjøpte hele bygget, som i dag er 31 Rui Cambon.
Lorren inne i Chanel-butikken.
Handleopplevelsen hos Chanel
Det var en veldig fin opplevelse å handle hos Chanel. Jeg fikk meget god service. Selve kjøpet skjedde på et eget rom hvor jeg satt foran en slags kontorpult. Selvfølgelig svært eksklusivt og stilfullt. De tok seg hele bryet med å fylle ut tax-free papirer og hele pakka. Trengte ikke gjøre noe selv. Så var det en assistent som fulgte meg hele tiden og som til og med visste hvem jeg hadde fått hjelp fra dagen før. Jeg kom dagen før uten pass, så derfor måtte jeg tilbake. Da hadde jeg fått hjelp av selve salgssjefen i butikken som ga meg visittkortet sitt. De sa jeg kunne kontakte henne når som helst om jeg lurte på noe. Selv jobber jeg jo med markedsføring og salg, så for meg var hele denne opplevelsen god erfaring. Jeg elsker når detaljene er på plass og hele kundeopplevelsen går over forventning. Jeg blir veldig inspirert.
Så fornøyd med kjøp i en historisk butikk ❤️
Hjem til verkstedet
Da vi kom hjem igjen var det full guffe med å pakke inn julegaver og sette i gang mer smykkeproduksjon på verkstedet mitt. Nå har jeg nesten ikke mer smykkedeler igjen. Jeg bestilte mer og håper det kommer før jeg går helt tom. Det vil altså si at det fortsatt er mulig å handle smykkene i nettbutikken. Det er øredobbene med lås og sølv bak som jeg begynner å gå helt tom for. De av leire som må slipes kan jeg fortsatt levere. Halssmykker har jeg også fortsatt, men det nærmer seg utsolgt. Armbånd har jeg kun en igjen av og ringer er helt utsolgt inntil videre. Hvis du vil kjøpe noe, så husk rabattkode JUL50 som gir halv pris.
Noen av smykkene jeg har laget i det siste. Kjøpes på majestetene.no
Nå har jeg fått ny mobil og da blir det mer aktivitet igjen på bloggen. Jeg blogger fra mobil, så nå er alt i rute igjen. Nå skal desember virkelig nytes, for jeg ble helt ferdig med julegavene før desember startet. Juletreet er også på plass!
Denne gangen vil jeg gjerne dele min underholdning med dere. Jeg vil tørre å påstå at jeg har en litt anderledes smak innen film enn de fleste — kanskje fordi jeg studerte mye filmvitenskap på universitetet og har blitt en smule sær.
Hollywoods forutsigbare kjedelighet
De som kjenner meg vet at jeg stort sett ikke kan fordra Hollywood-film. Karakterene, plottet og Hollywood-filmens struktur er som regel svært forutsigbar, og etter min mening — KJEDELIG. Amerikanere er i overkant glade i helter, sensasjon og klisjeer. Jeg synes også mange filmer ofte inneholder mye propaganda. Faktisk kan jeg føle meg uvel når noen jeg ser film med, gang etter gang lar seg rive med av de samme gjentagende virkemidlene. Jeg sverger derimot til internasjonale filmer og er veldig glad i europeisk film.
Internasjonale filmer er best!
Jeg er ikke veldig fan av action og krim. Jeg foretrekker internasjonal drama med hint av humor. Målet mitt med å se en film er å bli mer reflektert og forstå livets situasjoner på en bedre måte. Jeg søker etter belysning av strukturer, psykososiale relasjoner og samfunnsnormer. Det jeg ser på bør altså være en kritikk av, eller en forståelse av, menneskets møte med normer og samfunnsstrukturer. Det er sjelden jeg ser noe bare for å underholdes. Det føler jeg er er å kaste bort tiden min. Derfor liker jeg ofte ikke krim så godt. Meningen er som regel bare å skape spenning til man endelig ser hvordan puslespillet er satt sammen. Noen ganger er krim spennende, men det blir når historien avdekker avanserte og komplekse sider av menneskers natur. Skal en krim være god for meg, må jeg sitte igjen og tenke at jeg har lært noe mer om det å være menneske. Det er en sjeldenhet.
Det skal dog sies at jeg godt kan sette pris på litt såpeopera! 😅
Filmer og serier jeg har sett i det siste
Her kommer altså min anbefaling av underholdning for deg som også er lei av Hollywood. Ikke alt er er dypt og fortryllende, men jeg prøver å gi en forklaring på hvorfor serien traff meg. Rekkefølgen er tilfeldig.
1) Finding Ola
Trykk på bildet og gå direkte til serien.
Denne serien startet litt merkelig med en annerledes humor enn det jeg kanskje har vært borti før. Måten hovedpersonen snakket til kamera var uvant. Nye ting må jeg ofte bruke litt tid på å finne komfort i. Jeg ga den en sjanse og ble raskt vant til formen. Etter hvert elsket jeg serien mer og mer. Serien er fra Egypt og handler om en gift kvinne med to barn som plutselig blir sviktet av sin ektemann. Først er hun knust og prøver å overtale mannen til å bli, men etter hvert innser hun at det er nettopp mannen hennes som har hindret henne i å være seg selv fullt og helt. Hun begynner å blomstre og stole mer på seg selv, når hun ikke lenger lever sammen med sin mann. Hun forandrer seg og mannen hennes begynner å angre på hva han har gjort.
Denne serien anbefales til kvinner som føler at det er ekteskapet som definerer lykke og plass i livet. Den utfordrer til å revurdere om ekteskapet er det beste for sitt eget ve og vel. Er ekteskap og samfunnets forventninger virkelig så bra for deg som folk prøver å uttrykke og overbevise i sin omkrets? Ola sin vei til å finne sin egen stemme og sin egen styrke er svært inspirerende. Jeg fant glede i denne serien, fordi den knuser mange myter om et «perfekt» ekteskap og er nok en frisk pust for egyptiske kvinner som ønsker å gå sine egne veier, når ekteskapet og samfunnets forventninger ikke er tilfredsstillende.
2) Blind ambisjon
Trykk på bildet for å gå direkte til serien på Netflix.
Først da jeg begynte å se denne serien, syntes jeg at den kanskje virket litt såpedrama-aktig. Faktisk sluttet jeg å se den etter en halv episode. Jeg er veldig glad for at jeg likevel fortsatte å se på et par uker etterpå, da jeg skulle legge datteren min. Serien er fra Tyrkia og blir mer og mer spennende for hver episode. Dette er også en serie som jeg tror mange kan like. Den er ikke så sær og den har litt preg av såpe som mange kan tiltrekkes av.
Jeg anbefaler serien til de som føler at de har rivaler uten å kunne sette helt fingeren på det. I denne serien forstår man bedre at det kan finnes forferdelige krefter i mennesker som lider av mindreverdighetskomplekser. Det å se hvordan disse menneskene fungerer og opererer, skildres godt i denne serien. Et enkelt menneske kan forgifte og velte en hel bedrift og de ansattes privatliv, selv i suksessfulle bedrifter og lykkelige relasjoner. Den viser hvor langt man kan drive mennesker ut av kurs, uten at noen knapt merker det. Den inspirerte meg til å være mer var og reflektert ovenfor menneskets giftige manipulasjon.
3) Gourmet-samuraien
Trykk på bildet og gå direkte til serien.
Serien så jeg egentlig for ganske lenge siden, men den har festet seg godt i minnet, i rekken av serier jeg trolig aldri vil glemme. Serien er fra Japan og handler om en pensjonist som sliter med overgangen fra en hektisk hverdag med mye ansvar i arbeidet, til plutselig å få en hverdag med mye tid. Han forstår at han må fylle denne fritiden med innhold for ikke å kjede seg. Tiden fylles med kulinariske reiser hvor han finner stor glede og nytelse. Det viser seg gjennom hans reiser at han endelig kan bli bedre kjent med seg selv og sine innerste lengsler og drømmer. At arbeidet hans på en måte har hindret ham i å gå inn i seg selv. Vi tas med i hans møter med dagligdagse utfordringer, hvor han bruker styrken til sin indre samurai for å bekjempe sine egne begrensninger og utfordringer.
Dette er en litt sær serie som jeg anbefaler til de som er veldig opptatt av kulinariske opplevelser, hvor gleden av mat tas til nye høyder for å uttrykke og tolke menneskets indre lengsler. Jeg vil også anbefale den sterkt til mennesker som kjeder seg i hverdagen og som trenger nye måter å kjenne på livets gleder i søken etter mening og innhold. Selv falt jeg for denne serien fordi den inspirerte meg til å sette pris på livets små begivenheter. Et måltid er så mye mer enn et måltid. Måltider er med på å skape bånd mellom mennesker, uforglemmelige stemninger og minner som følger deg hele livet. Disse små stundene skaper mening i livet.
4) Queen
Trykk på bildet og gå direkte til serien.
Denne nydelige serien er polsk, men skaperen «Árni Ólafur Ásgeirsson» er fra Island. Han skrev manuset før han brått døde av kreft. Han studerte filmregi i Polen. Handlingen tar oss med inn i de vanskelige følelsene som oppstår i et menneske, når man velger å leve livet på siden av samfunnets normer. Hovedpersonen er en polsk transvestitt som har funnet ro med sin identitet i Frankrike. Her er han en stor stjerne i sitt miljø og har gjort suksess som skredder. Plutselig en dag kommer det et brev som tar ham tilbake til Polen — et land som ikke er kjent for å være så altfor tolerante ovenfor skeive mennesker. Seriens spenning ligger i kampen om å bli akseptert som et annerledes menneske i et fattig samfunn, hvor mennesker hovedsaklig kjemper om et liv med bedre kår og arbeidsrettigheter. På en utrolig vakker måte skildrer denne serien menneskets behov for å bli sett, anerkjent og få respekt på ulike måter.
Jeg anbefaler denne serien for deg som kvier deg med å knytte relasjoner i frykt for å bli mislikt, føle skam eller bli sviktet. Serien inspirerer til å tørre å være seg selv og ta modige valg. Om å kjempe de nødvendige kampene for et rettferdig samfunn, hvor gammeldags tankegang og fattigdom setter grenser for det frie og hele mennesket.
5) Et annet jeg
Trykk på bildet og gå direkte til serien.
Enda en tyrkisk serie som falt i smak hos meg. Tre venninner blir satt på ny kurs i livet etter at en av dem, Sevgi, får kreft. Sevgi insisterer på å prøve alternativ behandling til Ada sin fortvilelse. Ada er kirurg og tror ikke på annet enn vitenskap. Sevgi klarer til slutt å få de to andre venninnene til å prøve denne behandlingen selv, etter at hun på utrolig vis ble frisk nok til å opereres. Jentenes alternative behandling blir starten på reisen langt inn i seg selv og sin ukjente fortid. Her finner de sannheter som de må være svært modige for å takle og bearbeide. De tar nye valg i livet som først ser ut til å bringe dem uhell, men som viser seg å være riktige valg. Nå røper jeg kanskje for mye, men mer skal jeg ikke si.
Jeg anbefaler denne serien for de som tror blindt på noe. Man kan være skråsikre på et menneske eller på en situasjon, som hindrer deg i å utforske andre synsvinkler. Serien fikk meg til å reflektere over hvor sårbare vi er og at vår egen overbevisning ofte kan blende oss for sannheten. Ved å ta sjanser og utfordre etablerte overbevisninger, finner vi kanskje mørke og dystre sannheter som setter livet i en ny og kanskje utrygg kurs. Tør man å stå i det og avdekke svakheter i livet sitt og i mennesker rundt seg (og i familiens fortid), vil kanskje grusomme ting være nettopp det vi trenger for å komme oss til et bedre sted i livet. Serien inspirerer til å innse hvor mye vi er påvirket av familie, mennesker vi omgås med og egne overbevisninger. Den inspirerer til å tørre å dykke ut i ukjent farvann, for å avdekke ting vi egentlig ikke ønsker å erkjenne, men som kan lede oss på riktig vei i livet.
Det var fem serier jeg anbefaler å se. Hvis du finner ut at du har samme smak som meg, så følg med! Snart kommer 5 filmer på Netflix som jeg anbefaler. Ha en fin filmhelg ❤️
Jeg er en av dem som i motsetning til mange bare ELSKER bygningen til Munchmuseet. I helgen fikk jeg endelig se innsiden. Det var skuffende!
Hvor er uttrykket til Edvard Munch — ekspresjonisten selv?
Jeg har lest og hørt mange kommentarer om det nye Munchmuseet. Det som har gått igjen er at det ser ut som en grå, tung mursteinsblokk som ikke ser bra ut. Jeg er helt uenig og synes bygningen fremstår moderne og unik. Den skiller seg ut og har spennende detaljer. Den ser utrolig flott ut blant de andre bygningene i Bjørvika. Når man tenker på Edvard Munch så er det mye grått og trist han formidler. Det er sykdom, død, angst og lengsel. Likevel formidler han disse tunge og triste temaene på en veldig levende og fargerik måte. Nettopp derfor hadde jeg helt andre forventninger til hva jeg skulle se på innsiden. Jeg forventet en sanselig eksplosjon av farger og følelser som gjenspeiler Munchs indre liv. Det kom ikke til uttrykk i interiøret. Jeg mener interiøret i større grad burde ha representert Munchs personlighet og uttrykk. Ekspresjonisme!
Det depressive i Munch kommer til uttrykk i sterke og intense farger.
Munch sitt skrik…
Både min datter på seks år og jeg ble overrasket da vi kom inn i det lille rommet hvor Skrik hang bak en vegg som åpnet og lukket seg. Vi måtte altså vente til veggen åpnet seg for å se bildet. Mens det var lukket var en annen vegg åpen med en annen versjon av Skrik i tresnitt. Det var til sammen tre vegger som lukket og åpnet seg etter tur. Det tredje rakk vi aldri å se, fordi vi ikke orket å vente i det trange rommet med mange mennesker som ville ta bilder. Dessuten var det veldig mørkt. Mobilen min switchet til nattlys og tok dårlige bilder. Man vet godt at man ikke skal ta bilder med blits i gallerier. Er det så lurt å ha det så mørkt i akkurat det rommet med mesterverket alle kommer for å se? Lorren Karlotta, min datter, hadde helt rett da hun utbrøt at det var rart de hadde et så kjent bilde i et så mørkt og lite rom. Den lange ventetiden for at veggen skulle åpne seg, skapte i tillegg bare kø og trengsel.
Skrik er plassert inni en vegg som åpner og lukker seg.
Kjedelige detaljer og kantinepreg
Vi ble sultne da vi kom til syvende etasje og ville spise i restauranten i tolvte. Ingen bord var ledige, men det gjorde heller ingenting. Det var nemlig ikke så mye spesielt med restauranten. Stolene så vonde ut og det var litt kantinepreg over det hele. Vi bestemte oss derfor for å ta en liten matbit i caféen i første etasje i stedet og heller spise et annet sted i Bjørvika, etter vi var ferdige med alle etasjene. Vi tok heisen ned igjen og bestilte en croissant, en brus og en kakebit for å temme sulten. Det var dyrt i caféen og stemningen var alminnelig. Her satt vi på de samme stolene jeg ikke likte i tolvte etasje. Materialene gikk i industri-stål og treverk. Stemningen var lys, kald og hard. Caféen var enda mer kantinepreget enn restauranten. Det var heller ingen som ryddet bordene. Munch hadde nok skreket om han fikk se dette. Han fortjener så mye mer…
Kantinepreg er uheldig når du besøker en verdensberømt kunstner!
Hva forventet jeg?
Som jeg skrev innledningsvis så forventet jeg Munchs indre liv, sterke farger, intense uttrykk og dramatikk. Altså som en kontrast til det grå og kalde utvendige. Jeg ønsket meg mer varme, mykhet, sentimentalitet, lunhet og menneskelige følelser. Også det bohemske hos Munch burde kommet til uttrykk! I stedet ble vi møtt med stive materialer og lite personlighet innendørs. Jeg likte heller ikke det gul-brune tregulvet inne. Fargen på gulvet burde vært mer nøytral og krasjet ofte med bildene på veggen. Jeg fikk det i hvert fall ikke til å se bra ut da jeg fotograferte. Faktisk passet det helt greit med Munch sine bilder, men ikke med de andre bildene i de andre etasjene som ikke var av Munch.
Ikke kult nok!
Når man reiser til Paris og besøker for eksempel Pompidou, så får man lyst til å henge der. Det er et sted for å dyrke kult og kultur! Man får lyst til å komme igjen og igjen nettopp fordi det er så kult og hipt der. Også restauranten er spesiell. Munchmuseet kommer jeg ikke til å besøke annet enn fordi jeg vil se Munch sine bilder eller en annen spennende utstilling.
Det er alltid en opplevelse å se spennende kunst. En tur til Munchmuseet kan absolutt anbefales sterkt, selv om jeg ikke likte møblene og spisestedene.
Arkitektene bak Munchmuseet er spanske Estudio Herreros. De mener jeg har gjort en god jobb. Hvem som har tenkt alt innvendig er jeg usikker på. Jeg må google litt på detaljene. Det eneste jeg vet er at de kjedelige møblene og benkene der inne er laget av to norske designere. De heter Andreas Engesvik og Jonas Stokke. Jeg har lest at de vant en konkurranse. Tviler meget sterkt på at Estudio Herreros har anbefalt noe som helst av det som utfolder seg i interiøret innvendig.
Så, det var dagens kritikk fra meg. Uansett så vil jeg virkelig anbefale en tur i det nye Munchmuseet. Utsikten er fenomenal, selve det arkitektoniske er unikt og bildene der inne er jo mesterverk. Ta deg en tur! Men maten kan kanskje heller nytes i de veldig mange andre flottere restaurantene i området…
