Jeg skrev sist her i fjor. Nå er det fredag 23. januar, og det er bare noen dager igjen av måneden. Likevel benytter jeg anledningen til å si: godt nytt år, selv om det kommer litt sent.
Urolige tider
Verden er urolig nå. Det er den. Men merkelig nok er jeg ikke spesielt redd. Kanskje fordi det har vært systemsvikt så lenge at det vi ser nå ikke er kaos, men konsekvenser. Når noe har halt i årevis, vil det til slutt knekke. Og når det knekker, åpnes det også et rom for å tenke nytt.
Jeg tror egentlig verden lengter etter stabilitet. Men stabilitet kommer ikke av makt alene. Den kommer av diplomati. Av samtaler. Av vilje til å lytte, også når det er vanskelig.
Europa står i en sårbar posisjon nå. Presset utenfra er stort, og evnen til å stå støtt alene har vist seg å være begrenset. Kanskje er det nettopp derfor vi må våge å tenke annerledes. Endre systemer. Bygge noe nytt, selv om vi ikke helt vet hvordan det skal se ut ennå.
Noen vil tape, det er uunngåelig. Det er et maktspill uten like. Men kanskje kan vi også vinne noe tilbake. Kanskje kan vi bygge noe mer robust, mer ærlig, fra grunnen av.
For meg er én ting viktig: at vi har et forsvar som faktisk er i stand til å forsvare oss. Ikke for å true, men for å stå støtt når mektige stater presser. Trygghet er en forutsetning for fred.
Men nok om det. Dette skulle ikke være et politisk innlegg. Jeg trengte bare å lufte noen tanker.
Premiere på Snehvit
I dag er det premiere på Snehvit på Kolben Kulturhus.
Min datter er med i teateret, og hun spiller Reven. Forestillingen spilles frem til 8. februar, og jeg vil virkelig anbefale å sikre seg billetter. Dette er teater for barn og unge, laget med alvor, lekenhet og musikalitet. Barn som inspirerer hverandre. Barn som vokser sammen.
Jeg gleder meg enormt til denne teaterreisen hun er på. I kveld sitter lillesøsteren hennes i salen for å se henne på scenen, og jeg tror stykket vil sette spor og inspirere oss alle.
For det er nettopp dette som betyr noe nå.
Å skape. Å bidra. Å være med. Å bygge kultur lokalt, i kommunen, i fellesskapene våre. Det er slik mennesker vokser og identitet får blomstre. Det er slik vi lærer samarbeid, ansvar og kreativitet. Det er slik vi finner mening, også når verden kjennes tung.
Hurra for kulturen som bærebjelken i samfunnet! Jeg omfavner det med hele meg.
Håpet for fremtiden
I forrige innlegg skrev jeg om ny sang og ny bok. Jeg hadde egentlig tenkt å promotere dette i januar, men jeg har rett og slett ikke hatt krefter og tid. Det har vært altfor mye annet. Det er mye å gjøre, også som teatermor, og det har vært litt mye på tapeten. Men boken er fortsatt til salgs, og jeg kommer til å promotere den, også sangen.
Det kommer også en musikkvideo, men det skjer ikke i det tempoet som man gjerne ønsker seg. Sånn er det når man er opptatt, så dere skal få høre mer om boken, og jeg skal jobbe videre med dette. Det er ikke noe som må skje i morgen eller i dag. Det er mine små livsprosjekter som kommer i drypp når det er tid og rom for det.
Jeg tror dette året blir brutalt (det begynte i hvert fall slik), men likevel kan det bli bra. Jeg vet ikke helt hvordan. Men jeg tror vi finner ut av det. Ting har en tendens til å falle på plass, også når veien dit er tung, fæl og uklar. La tro, håp og kjærlighet være med oss!
Så: velkommen til teater.
Og godt nytt år, én gang til.
Vil avslutte med et sitat fra Olav Duun (jeg var på teaterstykket «Medmenneske» i går).
«Det vonde drep du ikkje med øks.»
✨🎭
