5 serier for de litt sære!

Denne gangen vil jeg gjerne dele min underholdning med dere. Jeg vil tørre å påstå at jeg har en litt anderledes smak innen film enn de fleste — kanskje fordi jeg studerte mye filmvitenskap på universitetet og har blitt en smule sær.

Hollywoods forutsigbare kjedelighet

De som kjenner meg vet at jeg stort sett ikke kan fordra Hollywood-film. Karakterene, plottet og Hollywood-filmens struktur er som regel svært forutsigbar, og etter min mening — KJEDELIG. Amerikanere er i overkant glade i helter, sensasjon og klisjeer. Jeg synes også mange filmer ofte inneholder mye propaganda. Faktisk kan jeg føle meg uvel når noen jeg ser film med, gang etter gang lar seg rive med av de samme gjentagende virkemidlene. Jeg sverger derimot til internasjonale filmer og er veldig glad i europeisk film.

Internasjonale filmer er best!

Jeg er ikke veldig fan av action og krim. Jeg foretrekker internasjonal drama med hint av humor. Målet mitt med å se en film er å bli mer reflektert og forstå livets situasjoner på en bedre måte. Jeg søker etter belysning av strukturer, psykososiale relasjoner og samfunnsnormer. Det jeg ser på bør altså være en kritikk av, eller en forståelse av, menneskets møte med normer og samfunnsstrukturer. Det er sjelden jeg ser noe bare for å underholdes. Det føler jeg er er å kaste bort tiden min. Derfor liker jeg ofte ikke krim så godt. Meningen er som regel bare å skape spenning til man endelig ser hvordan puslespillet er satt sammen. Noen ganger er krim spennende, men det blir når historien avdekker avanserte og komplekse sider av menneskers natur. Skal en krim være god for meg, må jeg sitte igjen og tenke at jeg har lært noe mer om det å være menneske. Det er en sjeldenhet.

Det skal dog sies at jeg godt kan sette pris på litt såpeopera! 😅

Filmer og serier jeg har sett i det siste

Her kommer altså min anbefaling av underholdning for deg som også er lei av Hollywood. Ikke alt er er dypt og fortryllende, men jeg prøver å gi en forklaring på hvorfor serien traff meg. Rekkefølgen er tilfeldig.

1) Finding Ola

Trykk på bildet og gå direkte til serien.

Denne serien startet litt merkelig med en annerledes humor enn det jeg kanskje har vært borti før. Måten hovedpersonen snakket til kamera var uvant. Nye ting må jeg ofte bruke litt tid på å finne komfort i. Jeg ga den en sjanse og ble raskt vant til formen. Etter hvert elsket jeg serien mer og mer. Serien er fra Egypt og handler om en gift kvinne med to barn som plutselig blir sviktet av sin ektemann. Først er hun knust og prøver å overtale mannen til å bli, men etter hvert innser hun at det er nettopp mannen hennes som har hindret henne i å være seg selv fullt og helt. Hun begynner å blomstre og stole mer på seg selv, når hun ikke lenger lever sammen med sin mann. Hun forandrer seg og mannen hennes begynner å angre på hva han har gjort.

Denne serien anbefales til kvinner som føler at det er ekteskapet som definerer lykke og plass i livet. Den utfordrer til å revurdere om ekteskapet er det beste for sitt eget ve og vel. Er ekteskap og samfunnets forventninger virkelig så bra for deg som folk prøver å uttrykke og overbevise i sin omkrets? Ola sin vei til å finne sin egen stemme og sin egen styrke er svært inspirerende. Jeg fant glede i denne serien, fordi den knuser mange myter om et «perfekt» ekteskap og er nok en frisk pust for egyptiske kvinner som ønsker å gå sine egne veier, når ekteskapet og samfunnets forventninger ikke er tilfredsstillende.

2) Blind ambisjon

Trykk på bildet for å gå direkte til serien på Netflix.

Først da jeg begynte å se denne serien, syntes jeg at den kanskje virket litt såpedrama-aktig. Faktisk sluttet jeg å se den etter en halv episode. Jeg er veldig glad for at jeg likevel fortsatte å se på et par uker etterpå, da jeg skulle legge datteren min. Serien er fra Tyrkia og blir mer og mer spennende for hver episode. Dette er også en serie som jeg tror mange kan like. Den er ikke så sær og den har litt preg av såpe som mange kan tiltrekkes av.

Jeg anbefaler serien til de som føler at de har rivaler uten å kunne sette helt fingeren på det. I denne serien forstår man bedre at det kan finnes forferdelige krefter i mennesker som lider av mindreverdighetskomplekser. Det å se hvordan disse menneskene fungerer og opererer, skildres godt i denne serien. Et enkelt menneske kan forgifte og velte en hel bedrift og de ansattes privatliv, selv i suksessfulle bedrifter og lykkelige relasjoner. Den viser hvor langt man kan drive mennesker ut av kurs, uten at noen knapt merker det. Den inspirerte meg til å være mer var og reflektert ovenfor menneskets giftige manipulasjon.

3) Gourmet-samuraien

Trykk på bildet og gå direkte til serien.

Serien så jeg egentlig for ganske lenge siden, men den har festet seg godt i minnet, i rekken av serier jeg trolig aldri vil glemme. Serien er fra Japan og handler om en pensjonist som sliter med overgangen fra en hektisk hverdag med mye ansvar i arbeidet, til plutselig å få en hverdag med mye tid. Han forstår at han må fylle denne fritiden med innhold for ikke å kjede seg. Tiden fylles med kulinariske reiser hvor han finner stor glede og nytelse. Det viser seg gjennom hans reiser at han endelig kan bli bedre kjent med seg selv og sine innerste lengsler og drømmer. At arbeidet hans på en måte har hindret ham i å gå inn i seg selv. Vi tas med i hans møter med dagligdagse utfordringer, hvor han bruker styrken til sin indre samurai for å bekjempe sine egne begrensninger og utfordringer.

Dette er en litt sær serie som jeg anbefaler til de som er veldig opptatt av kulinariske opplevelser, hvor gleden av mat tas til nye høyder for å uttrykke og tolke menneskets indre lengsler. Jeg vil også anbefale den sterkt til mennesker som kjeder seg i hverdagen og som trenger nye måter å kjenne på livets gleder i søken etter mening og innhold. Selv falt jeg for denne serien fordi den inspirerte meg til å sette pris på livets små begivenheter. Et måltid er så mye mer enn et måltid. Måltider er med på å skape bånd mellom mennesker, uforglemmelige stemninger og minner som følger deg hele livet. Disse små stundene skaper mening i livet.

4) Queen

Trykk på bildet og gå direkte til serien.

Denne nydelige serien er polsk, men skaperen «Árni Ólafur Ásgeirsson» er fra Island. Han skrev manuset før han brått døde av kreft. Han studerte filmregi i Polen. Handlingen tar oss med inn i de vanskelige følelsene som oppstår i et menneske, når man velger å leve livet på siden av samfunnets normer. Hovedpersonen er en polsk transvestitt som har funnet ro med sin identitet i Frankrike. Her er han en stor stjerne i sitt miljø og har gjort suksess som skredder. Plutselig en dag kommer det et brev som tar ham tilbake til Polen — et land som ikke er kjent for å være så altfor tolerante ovenfor skeive mennesker. Seriens spenning ligger i kampen om å bli akseptert som et annerledes menneske i et fattig samfunn, hvor mennesker hovedsaklig kjemper om et liv med bedre kår og arbeidsrettigheter. På en utrolig vakker måte skildrer denne serien menneskets behov for å bli sett, anerkjent og få respekt på ulike måter.

Jeg anbefaler denne serien for deg som kvier deg med å knytte relasjoner i frykt for å bli mislikt, føle skam eller bli sviktet. Serien inspirerer til å tørre å være seg selv og ta modige valg. Om å kjempe de nødvendige kampene for et rettferdig samfunn, hvor gammeldags tankegang og fattigdom setter grenser for det frie og hele mennesket.

5) Et annet jeg

Trykk på bildet og gå direkte til serien.

Enda en tyrkisk serie som falt i smak hos meg. Tre venninner blir satt på ny kurs i livet etter at en av dem, Sevgi, får kreft. Sevgi insisterer på å prøve alternativ behandling til Ada sin fortvilelse. Ada er kirurg og tror ikke på annet enn vitenskap. Sevgi klarer til slutt å få de to andre venninnene til å prøve denne behandlingen selv, etter at hun på utrolig vis ble frisk nok til å opereres. Jentenes alternative behandling blir starten på reisen langt inn i seg selv og sin ukjente fortid. Her finner de sannheter som de må være svært modige for å takle og bearbeide. De tar nye valg i livet som først ser ut til å bringe dem uhell, men som viser seg å være riktige valg. Nå røper jeg kanskje for mye, men mer skal jeg ikke si.

Jeg anbefaler denne serien for de som tror blindt på noe. Man kan være skråsikre på et menneske eller på en situasjon, som hindrer deg i å utforske andre synsvinkler. Serien fikk meg til å reflektere over hvor sårbare vi er og at vår egen overbevisning ofte kan blende oss for sannheten. Ved å ta sjanser og utfordre etablerte overbevisninger, finner vi kanskje mørke og dystre sannheter som setter livet i en ny og kanskje utrygg kurs. Tør man å stå i det og avdekke svakheter i livet sitt og i mennesker rundt seg (og i familiens fortid), vil kanskje grusomme ting være nettopp det vi trenger for å komme oss til et bedre sted i livet. Serien inspirerer til å innse hvor mye vi er påvirket av familie, mennesker vi omgås med og egne overbevisninger. Den inspirerer til å tørre å dykke ut i ukjent farvann, for å avdekke ting vi egentlig ikke ønsker å erkjenne, men som kan lede oss på riktig vei i livet.

Det var fem serier jeg anbefaler å se. Hvis du finner ut at du har samme smak som meg, så følg med! Snart kommer 5 filmer på Netflix som jeg anbefaler. Ha en fin filmhelg ❤️

Hva synes jeg om det nye Munchmuseet?

Jeg er en av dem som i motsetning til mange bare ELSKER bygningen til Munchmuseet. I helgen fikk jeg endelig se innsiden. Det var skuffende!

Hvor er uttrykket til Edvard Munch — ekspresjonisten selv?

Jeg har lest og hørt mange kommentarer om det nye Munchmuseet. Det som har gått igjen er at det ser ut som en grå, tung mursteinsblokk som ikke ser bra ut. Jeg er helt uenig og synes bygningen fremstår moderne og unik. Den skiller seg ut og har spennende detaljer. Den ser utrolig flott ut blant de andre bygningene i Bjørvika. Når man tenker på Edvard Munch så er det mye grått og trist han formidler. Det er sykdom, død, angst og lengsel. Likevel formidler han disse tunge og triste temaene på en veldig levende og fargerik måte. Nettopp derfor hadde jeg helt andre forventninger til hva jeg skulle se på innsiden. Jeg forventet en sanselig eksplosjon av farger og følelser som gjenspeiler Munchs indre liv. Det kom ikke til uttrykk i interiøret. Jeg mener interiøret i større grad burde ha representert Munchs personlighet og uttrykk. Ekspresjonisme!

Det depressive i Munch kommer til uttrykk i sterke og intense farger.

Munch sitt skrik…

Både min datter på seks år og jeg ble overrasket da vi kom inn i det lille rommet hvor Skrik hang bak en vegg som åpnet og lukket seg. Vi måtte altså vente til veggen åpnet seg for å se bildet. Mens det var lukket var en annen vegg åpen med en annen versjon av Skrik i tresnitt. Det var til sammen tre vegger som lukket og åpnet seg etter tur. Det tredje rakk vi aldri å se, fordi vi ikke orket å vente i det trange rommet med mange mennesker som ville ta bilder. Dessuten var det veldig mørkt. Mobilen min switchet til nattlys og tok dårlige bilder. Man vet godt at man ikke skal ta bilder med blits i gallerier. Er det så lurt å ha det så mørkt i akkurat det rommet med mesterverket alle kommer for å se? Lorren Karlotta, min datter, hadde helt rett da hun utbrøt at det var rart de hadde et så kjent bilde i et så mørkt og lite rom. Den lange ventetiden for at veggen skulle åpne seg, skapte i tillegg bare kø og trengsel.

Skrik er plassert inni en vegg som åpner og lukker seg.

Kjedelige detaljer og kantinepreg

Vi ble sultne da vi kom til syvende etasje og ville spise i restauranten i tolvte. Ingen bord var ledige, men det gjorde heller ingenting. Det var nemlig ikke så mye spesielt med restauranten. Stolene så vonde ut og det var litt kantinepreg over det hele. Vi bestemte oss derfor for å ta en liten matbit i caféen i første etasje i stedet og heller spise et annet sted i Bjørvika, etter vi var ferdige med alle etasjene. Vi tok heisen ned igjen og bestilte en croissant, en brus og en kakebit for å temme sulten. Det var dyrt i caféen og stemningen var alminnelig. Her satt vi på de samme stolene jeg ikke likte i tolvte etasje. Materialene gikk i industri-stål og treverk. Stemningen var lys, kald og hard. Caféen var enda mer kantinepreget enn restauranten. Det var heller ingen som ryddet bordene. Munch hadde nok skreket om han fikk se dette. Han fortjener så mye mer…

Kantinepreg er uheldig når du besøker en verdensberømt kunstner!

Hva forventet jeg?

Som jeg skrev innledningsvis så forventet jeg Munchs indre liv, sterke farger, intense uttrykk og dramatikk. Altså som en kontrast til det grå og kalde utvendige. Jeg ønsket meg mer varme, mykhet, sentimentalitet, lunhet og menneskelige følelser. Også det bohemske hos Munch burde kommet til uttrykk! I stedet ble vi møtt med stive materialer og lite personlighet innendørs. Jeg likte heller ikke det gul-brune tregulvet inne. Fargen på gulvet burde vært mer nøytral og krasjet ofte med bildene på veggen. Jeg fikk det i hvert fall ikke til å se bra ut da jeg fotograferte. Faktisk passet det helt greit med Munch sine bilder, men ikke med de andre bildene i de andre etasjene som ikke var av Munch.

Ikke kult nok!

Når man reiser til Paris og besøker for eksempel Pompidou, så får man lyst til å henge der. Det er et sted for å dyrke kult og kultur! Man får lyst til å komme igjen og igjen nettopp fordi det er så kult og hipt der. Også restauranten er spesiell. Munchmuseet kommer jeg ikke til å besøke annet enn fordi jeg vil se Munch sine bilder eller en annen spennende utstilling.

Det er alltid en opplevelse å se spennende kunst. En tur til Munchmuseet kan absolutt anbefales sterkt, selv om jeg ikke likte møblene og spisestedene.

Arkitektene bak Munchmuseet er spanske Estudio Herreros. De mener jeg har gjort en god jobb. Hvem som har tenkt alt innvendig er jeg usikker på. Jeg må google litt på detaljene. Det eneste jeg vet er at de kjedelige møblene og benkene der inne er laget av to norske designere. De heter Andreas Engesvik og Jonas Stokke. Jeg har lest at de vant en konkurranse. Tviler meget sterkt på at Estudio Herreros har anbefalt noe som helst av det som utfolder seg i interiøret innvendig.

Så, det var dagens kritikk fra meg. Uansett så vil jeg virkelig anbefale en tur i det nye Munchmuseet. Utsikten er fenomenal, selve det arkitektoniske er unikt og bildene der inne er jo mesterverk. Ta deg en tur! Men maten kan kanskje heller nytes i de veldig mange andre flottere restaurantene i området…