fbpx

Kategori: Kunst og kultur

Publisert

Eurovision er død

Jeg la meg tidlig i går og så ikke på Eurovision. Før jeg la meg gikk jeg gjennom poster på Facebook og bare gråt.

Eurovision — en skandale

Jeg sovnet gråtende i går, mens jeg så på news feeden min. Det var en feed med godt og blandet fra Eurovision, og skadede og døde barn i Palestina. Jeg er utrolig skuffet over Eurovision, norske medier (som burde støttet motstanden mer i forkant) og alle som klappet etter sangen til Israel. Hvilken syk verden lever vi i? Trodde virkelig Eurovision at det skulle gå bra? Nå har jeg lest at de skal ha heftige møter fremover, fordi det hele ble så skandaløst. Merkevaren har fått en voldsom ripe i lakken, ifølge dem selv.

Politisk konkurranse

En av grunnene til at jeg ikke har likt Eurovision så godt de siste årene, er fordi jeg verken har skjønt plasseringene eller vinnersangene. Jeg synes poengene ofte er ulogiske og at det som vinner frem ofte er skikkelig dårlig. Hele Eurovision funker litt som EU. Det er ikke veldig demokratisk egentlig. Spør du meg, så burde folket få bestemme uten at en jury skal ha muligheten til å hindre og favorisere. Sveits er kanskje det tryggeste landet å ha Eurovision i neste år, så kanskje bra at de vant med tanke på sikkerhet. Det er det eneste nøytrale landet i hele Europa som verken er medlem av EU eller NATO.

Ferdig med å elske Eurovision

Jeg er overbevist etter alle disse årene. Årets Eurovision fikk begeret til å renne over. Og det renner over av bæsj. Jeg er ikke fan lenger! De ga hele showet, all oppmerksomheten og altfor mye sympati med et land som driver folkemord. For et sykt Europa vi lever i.

Jeg har likevel et håp etter dette. Kanskje folk flest nå forstår hvilke skremmende krefter som tar over og at det hjelper å gjøre motstand. Kanskje vi endelig innser hvor farlig Europa har blitt og hvilken feil retning vi går i. Vi burde kreve mye mer av våre politikere, pressen og institusjoner med påvirkningskraft. For inntil videre har de ledet oss på en krigssti.

Jeg leste at Eurovision ble dannet etter 2. verdenskrig for å samle Europa. Nå ser vi veldig tydelig at dette Europa er splittet. Må det virkelig gå så langt før folk endelig våkner?

Publisert

Jeg gir ut ny musikk!

Det er egentlig ikke helt offisielt enda, men jeg har en ny utgivelse på vei. Det er tolv år siden jeg ga ut musikk sist.

En sang om kjærlighet

Jeg skal ikke røpe for mye, men jeg gir ut en ny sang som er skrevet med to andre folk. Faktisk er det litt tilfeldig at jeg nå kommer med ny singel. Kanskje det var meningen.

Jeg fikk et utkast til en låt på e-post i fjor og vi spilte den inn i studio etter å ha jobbet litt mer med den. Nå er den ferdig mastret. Sangen handler om kjærlighet, et tema som nærmest alle låtene jeg har gitt ut handler om. Vi planlegger også å lage musikkvideo.

Jeg har har ingen release-dato på sangen enda. Akkurat nå jobber jeg med å få tilgang til min gamle distribusjonsavtale. De jeg hadde avtale gjennom, har blitt kjøpt opp av Sony, så det er en liten jobb å få tilgangen opp og gå igjen.

Bilde fra 2012, samme året jeg var med i MGP for andre gang. 12 år siden jeg ga ut musikk sist. Foto: Roar Vestad

Tilbake til musikken?

Jeg har egentlig ingen planer om å vende tilbake til musikken, bortsett fra at jeg kjenner at det føles riktig å jobbe litt med musikk igjen. Denne utgivelsen vil på en måte bli en lakmus-test på om dette er noe jeg har behov for å fortsette med.

Jeg har laget flere låter på de tolv årene jeg har lagt musikken på hyllen, og har forsåvidt nok låter til et nytt album. Men det er jo en jobb som krever mye, og da er det ekstra viktig at det føles givende.

For meg handler ikke det å være musiker om å tjene penger og leve av sine kunsteriske påfunn. For meg handler musikken om behovet for å skape og uttrykke noe. Musikken min og tekstene mine skriver jeg, fordi jeg har et behov for å uttrykke meg. Så er det litt opp til meg selv hvor langt jeg ønsker å ta det.

En kommersiell musikkbransje

Jeg har vokst opp med kunst. Min mor hadde eget galleri og jeg har selv alltid likt å uttrykke meg gjennom ulike kunstformer. Jeg har for eksempel eksperimentert med foto, film og digitale uttrykk siden jeg var barn. I tillegg har jeg jobbet mye med dikt og tekster som jeg helt siden seksårsalderen komponerte musikk til.

Det som irriterte meg aller mest, da jeg ble en del av musikkbransjen på 2000-tallet, var at det var fryktelig mange som skulle mene noe om musikken min og hvordan jeg burde utvikle meg videre. Slik var det jo ikke i kunstverden som jeg kjente til. Jeg var vant med kunstnere som hadde sine egne uttrykk og sine egne måter å gjøre ting på.

Fra siste studioarbeid i forbindelse med utgivelse i 2012. Her sammen med produsent Endre Kirkesola.

I musikkverden var folk opptatt av sjanger og at de skulle like musikken de hørte på. Jeg ville aldri tilhøre noen sjanger. Jeg var heller ikke opptatt av at musikken min skulle bli likt av flest mulig. For meg var det viktig å lage det jeg selv hadde lyst til å lage. Jeg var ikke så opptatt av å være kommersiell, men radiostasjonene, TV-programmene og andre aktører rundt meg — de tenkte først og fremst kommersielt. De var redde for at noe skulle bli altfor nytt og altfor rart. Hva er en kunstner når kunstneren ikke får tenke selv, og må rette sitt arbeid etter marked og forespørsel?

Nå vil jeg synge slik en kunstner ville gjort

Hva er det som er så spesielt med kunsten egentlig? Jo, det er at kunsten er fri. Kunsten har ingen grenser og kan derfor være grensesprengende. Dette skrev jeg mye om i et blogginnlegg i februar. Du trenger ikke like kunst. Poenget er at kunsten skal utfordre oss.

Jeg ser ingen mening i å skape noe med formålet om at andre skal ønske å kjøpe, se eller høre. Det har jeg ikke behov for å bruke tid på. Da kan jeg heller kopiere noe som funker for det formålet, men det er jeg altså ikke interessert i. Det jeg som skaper har behov for, er å formidle noe med de tanker og følelser jeg har. Gi mitt indre liv en fysisk form. Et språk.

Nå gleder jeg meg til å gjøre dette igjen etter 12 års pause. Og det er vidunderlig befriende å tenke at nå gjør jeg dette for meg. De lenkene som bandt meg fast før i tiden, de er borte. Skal jeg drive med musikk, så må det være fordi jeg trenger musikken. Ikke fordi noen trenger å tjene penger. Musikken min skal være som kunsten — FRI!

Publisert

Synes du kunsten er meningsløs?

Jeg leste nylig mitt aller første blogginnlegg her og ble litt overrasket. Jeg ser at jeg startet bloggen min, fordi jeg ønsket å vende tilbake til musikken.

Musikken er ikke nok

Jeg har lagt musikken på hylla etter at jeg mistet foreldrene mine. Det betyr ikke at jeg ikke har laget nye sanger eller fortsatt med min kreative utfoldelse. Nei, det betyr bare at jeg ikke har hatt behovet eller «drivet» til å dele det med verden. Jeg har holdt på med mitt for min egen del. Og det er nok ikke musikken jeg tror jeg egentlig ville vende tilbake til. Gjennom disse fem årene jeg har blogget nå, så er det tydelig at det er kunsten, kreativiteten og de dypeste tankene jeg lengtet tilbake til. Når jeg synger eller lager musikk, så føles det egentlig som at det ikke er nok. Jeg vil gi musikken flere dimensjoner. Flere lag. Gi tekstene og melodiene en mer kunstnerisk kledning. Enda vet jeg ikke helt hvordan. Kanskje gjennom eksperimentelle musikkvideoer?

Fra min musikkvideo «Your Only Rose», som også var en del av min masteroppgave.

Hvorfor bry seg om kunsten?

Da jeg begynte å bruke mer tid på familie, jobb og hjem, skjedde det noe med meg. Noe manglet, men jeg klarte ikke sette ord på hva det var. Min lengsel kom tydelig frem i et blogginnlegg fra 2019, da jeg skulle på ferie til Oman. Det er først det siste året jeg virkelig har fortstått hva som manglet. For jo mer jeg kommer tilbake til å betrakte, bruke tid på og fordype meg i kunsten, desto mer kjenner jeg at jeg blir hel igjen. Jeg har besøkt flere gallerier, museer og gått mer på opera de siste årene. Som styreleder i Ski Kunstforening har jeg også snakket mer med kunstnere, arrangert utstillinger, og rett og slett omfavnet kunsten igjen. Det var jo med kunsten jeg vokste opp.

Men hvorfor har mennesker behov for kunsten?

Et bilde jeg har på veggen av Vladimir Gažovič.

Mennesket er kreativt

Jeg tror at kunst kan helbrede mennesker som er ensomme, triste eller som kjeder seg i livet. Jeg tror også kunsten kan åpne de innerste rom i selvet, slik at vi kan bli bedre kjent med hvem vi er og hvilke behov vi har. Kunsten utfordrer oss. Den stiller spørsmål vi kanskje ikke ønsker å forholde oss til. Tvinger oss til å føle, tenke og reagere. Jeg tror alle mennesker har kreative behov. Vi dyrker dette behovet på mange måter. Gjennom spill, hobby, arbeid eller kanskje matlaging. Men med kunsten er alt litt annerledes. Mens spill eller arbeid har noen begrensninger og kanskje mange regler, er kunsten fri. Den har ingen grenser. Kunsten kan derfor være grensesprengende for mennesker, fordi den tester vårt følelsesspekter og graver dybde i indivitet.

Et snitt av et mye større bilde jeg har, laget av Albin Brunovsky. Verdien er på rundt 40.000 kr i dag.

Hvordan skape mening i livet?

Noen synes kunsten er meningsløs. Det blir den selvfølgelig, dersom du ikke ser noen mening i den. Men da utfordrer den deg kanskje ikke nok? Du vil alltid finne kunst som sjokkerer, plager eller ergrer deg. Og det er her du kan utfordre deg selv. Hvorfor reagerer du slik du gjør? Hvilke tanker får du om hvorfor denne kunsten i det hele tatt eksisterer? Og hvis du finner kunst du liker, hvorfor liker du det du ser? Diskuter kunsten med noen og innse at kunsten gir mennesker helt ulike unike opplevelser. Og da er det jo interessant å spørre deg selv hvorfor nettopp du opplever noe slik du gjør.

Og hvis du fortsatt ikke synes kunsten gir mening, så bør du kanskje stille deg spørsmålet om hva meningen med livet egentlig er? For min del er livet ganske meningsløst uten jakten på dybde og mening. Det kan virke som mening er noe som plutselig dukker opp helt av seg selv, eller som plutselig kan bli borte. Og det skjer. Men skal den tilfeldige meningen som oppstår i livet gi en kontinuerlig og dypere mening, må vi skape meningen selv. Det vil si å gå dypere inn i oss selv og utfordre det innerste. Nettopp dette kan kunsten gi til mennesket. Og det er en gave.

Hvorfor er alltid kvinnen naken? Dette er et bilde jeg har av Kamila Stanclova.