I dag startet ferien, og den skal jeg vie til barna, mannen og min egen trivsel. Hvis jeg får det til…
Tøft år, men får jeg feriero?
Jeg har mange jern i ilden. Med 100% jobb og et par verv, er det ikke så enkelt å føle at man har det ekstra overskuddet som småbarnsmor når man endelig får fri. Fy søren så tøft det siste året har vært — men faktisk mest på grunn av rentene og prisene. Den ferien som startet i dag — den trenger jeg! Men blir det egentlig bra med de omstendighetene vi har rundt oss? Jeg har kuttet ut mange økologiske produkter og spiser mindre sunt og variert, fordi det har blitt så sinnsykt dyrt etter at Vesten bestemte seg for å gå inn i en økonomisk knipe, for å «redde» et land (som jeg ikke tror de vil lykkes med). For vi ser ingen tegn til fredsforhandlinger enn så lenge. Heller ingen seier. Det skal kriges lenge — til det verken er mer ammunisjon (USA går visst tom) eller penger igjen hos folket. God strategi…😢 Dette er faktisk verre en koronatiden, spør du meg…
Har prøvd å finne glede i ny summer-look. Kjøpte hår og sminke til halv pris 😅
Neste rentehopp?
Nå må jeg tenke på noe mer lystbetont. Jeg har i det minste kjøpt meg ny sminke og ny hår–extension for å føle meg litt fin. Et forsøk på å komme meg ut av følelsen av å være sliten mamma. Og dette svarte rente-beltet som strammer folket inn, hakk etter hakk — det er deprimerende. Ja, jeg blir faktisk veldig deprimert. Folk koser seg ikke mer. De går ikke ut og unner seg ikke en kaffe og kake lenger. Helt vanlige folk med vanlige lønninger gruer seg bare til neste renteheving i frykt for å bli økonomisk skakkjørt. Og snart blir strømmen dyr igjen. Hvor kutter man da? Mat, aktiviteter for barn, bilen man trenger eller klær til barna? Hvis renten og strømmen blir en større kostnad nå, så må jeg begynne å kutte på nettopp slike grunnleggende ting. Mange tusener har gjort det allerede.
Får jeg egentlig ferien jeg trenger?
Denne ferien skal jeg altså ikke tenke på det. Jeg skal nyte tiden med familie. Men kommer det til å funke når vi alle ønsker å gjøre noe annet enn å være hjemme? Kose oss med litt andre aktiviteter. Kommer ikke alle disse gledene med en ekkel bismak? For du skal jo helst komme deg ut, spise med hele familien og kanskje parkere bilen et overpriset sted. Lade eller fylle tanken. Og oppleve noe annerledes enn hjemme i stua — et sted hvor de gjerne tar betalt for inngang eller hvor barna trenger tursko, utstyr eller noe slikt?
Drittlei
Denne situasjonen er jeg drittlei av. Og selv om mange har det mye verre enn oss og jeg ikke har så veldig mye å klage på (sånn egentlig, siden jeg ikke må selge hus eller sulter), så er det fortsatt tungt — nettopp fordi jeg trenger en ferie veldig sårt nå. Jeg trenger å koble ut og ikke bekymre meg for kostnader. Barna trenger foreldre som tar ferie! Det tror jeg ikke jeg får til i år, dessverre. Og jeg tror jeg er en av mange!
God sommer, folkens. La oss håpe det blir fred og ro i verden snart, så familier og barn kan ha mindre bekymringer.
Jeg ble litt provosert over statsminister Jonas Gahr Støre som gikk foran i Pride-paraden i dag. Overskriften i NRK var sitat fra Støre: «Det viser at hele byen stiller opp for en utsatt minoritet».
Pride er mangfold
Jeg skjønner ikke helt hvilken minoritet Støre snakker om. Pride for meg handler om stolthet over å være akkurat den man er — uansett kjønn, seksuell orientering, etnisitet, religion, sosial klasse eller funksjonsevne. Og til sammen er vi jo faktisk en majoritet. Er det noen som tilhører en minoritet, så er det Støre selv med sin posisjon, formue og makt. Og han må jo selvsagt få gå i parade, men har han misforstått noe? Vi går ikke i parade for en utsatt minoritet, men fordi vi omfavner mangfold. Vi er folk flest, men vet Støre hvem «folk flest» er?
Biologisk kvinne?
Jeg har studert kjønnsforskning. Det er nå 20 år siden. Jeg gjorde nylig et intervju med Universitetet i Oslo i anledning 20-årsjubileum for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Naturlig nok er jeg en forkjemper for mangfold, men synes samtidig det er noen tendenser som utvikler seg litt dårlig. For eksempel er jeg ikke begeistret for avskrivningen av biologisk kjønn. Man kan ikke benekte kvinnen som biologisk kjønn og gi betegnelsen til hvem som skulle ønske seg å være kvinne. Å være biologisk kvinne innebærer en rekke omstendigheter som kun gjelder oss som gruppe. For eksempel våre hormoner, helse og mulighet for å bringe frem mennesker. Dette er tre av mange faktorer som skiller oss fra andre som ikke har de samme biologiske forutsetningene. Vi som er kvinner trenger å få lov til å være det vi faktisk er, og kreve rettferdighet på grunnlag av nettopp det som skiller oss fra alle som ikke er biologiske kvinner. Vi må skille mellom biologisk og sosialt kjønn.
Prostitusjon er voldtekt
En annen ting jeg ser tendenser til er at man skal legalisere kjøp av sex. Dette er helt hårreisende i mine øyne. De seneste årene har menneskerettighetsorganisasjoner som FRI – Foreningen for seksualitetsmangfold og Amnesty gått inn for å legalisere prostitusjon. I dag har vi en sexkjøpslov som fungerer (at det ikke er lov å kjøpe sex, men kvinner blir ikke straffet for salg). Å ønske det lovlig å kjøpe sextjenester, er ubegripelig. Når sex er til salgs, er det ikke frivillig, men økonomisk betinget. Dermed er tjenesten basert på økonomisk avhengighet – ikke lyst og tiltrekning. Hadde jeg hatt sex med noen uten lyst og tiltrekning, men bare fordi jeg trengte penger til å klare meg, så ville jeg definitivt ikke kalt det for sex – men voldtekt.
Pride er stolthet
Jeg går i Pride, fordi jeg setter pris på alt som er menneskelig og naturlig. Normene i samfunnet er trange og det å oppnå rettferdighet for folk flest, er noe vi fortsatt må kjempe hardt for. Mennesker går daglig rundt og skjuler hvem de er. Å være urfolk, ha funksjonsnedsettelse, elske samme kjønn, tro på en religion eller være fattig er noe man bør skjule så mye man kan – fordi det ikke passer inn i normativiteten. Det som er fantastisk med Pride, er at den viser at normativiteten faktisk er i minoritet. Folk flest passer ikke inn i et A4-format. Derfor tror jeg Støre virkelig har misforstått, fordi han tilhører nettopp normen – de som følger et ideelt sett av regler og lover. Men normalitet og de som passer inn i den, det er de aller færreste. Pride med sine 90.000 tilhengere i dag, har ikke stilt opp bare for noen minoritet. De har stilt opp for FOLK FLEST og retten til å være seg selv.
Plutselig er den økonomiske situasjonen i Vesten forverret, og verden har blitt utrygg. Bør vi ikke samarbeide mer på verdensbasis, hvis verden virkelig er i sin største krise noensinne? Det er en logisk brist…
Nå skulle verden bli bedre
Jeg husker første gang jeg ble presentert for bærekraftsmålene på jobb. Det var i 2017. Nå var det om å gjøre å sette inn kruttet på alt vi kunne gjøre for en mer bærekraftig verden. Og det hastet visst veldig. Jeg jobbet som markedsansvarlig for Berg-Hansen på den tiden. Nå skulle reisene være så klimavennlige som mulig. Vi skulle i hvert fall legge til rette for det.
Verden i større krise
Det har gått seks år og jeg jobber nå i Utviklingsfondet. Vi jobber med nettopp klimatilpasning — som vil si å tilpasse matproduksjonen til et endret klima, i klimasårbare områder. Klimasårbare områder er ofte rurale (øde) områder med mye tørke og flom. Her lever det mange fattige mennesker som er avhengige av det de selv dyrker. Etter at krigen i Ukraina startet, har situasjonen blitt mye verre for folk i fattige deler av verden. Verden har gått inn i en matvarekrise og det er kornmangel.
Er trusler veien å gå?
Land som Kina hvor det er mye forurensning og mindre etiske forhold, er land vi burde samarbeidet med, slik at vi kunne fått til et globalt samarbeid for en bedre og mer bærekraftig verden. Kina har teknologi og økonomi til å gjøre en forandring. De viser også vilje til forandring. Men i stedet for å samarbeide, ruster vi opp og sanksjonerer. Vesten skaper mer press og truer. Er dette virkelig veien å gå?
Hvor blir det av samarbeidet?
Slik jeg ser det har strategien vært å svekke, mer enn å styrke globale relasjoner. Kina har knyttet sterkere bånd til land som Vesten kvier seg til å samarbeide med. Kina har til og med skapt historisk samarbeid mellom Iran og Saudi-Arabia, som ingen trodde var mulig. Sanksjonene mot Øst ser ikke ut til å fungere. Tvert imot, landene i Øst står sterkere sammen enn noen gang og det går pent fremover. Det er jo ikke tilfellet for Europa. Bærekraftsmål nummer 16 og 17 handler om fred, rettferdighet og samarbeid for å nå målene. Gjelder bærekraftsmålene kun for Vesten?
Er demokrati ment kun for Vesten?
Jeg synes ikke strategien til Vesten fungerer. Jeg synes heller vi står ved kollaps. Var det meningen? Det er en logisk brist her. Det er jo nå det virker som bærekraftsmålene er så utrolig viktige, men Vesten ser ut til å ha glemt sine egne mål. De gjør bare vondt verre og jeg ser ingen tegn til at det er vilje til dialog og samarbeid. I stedet ser jeg et kompromissløst Vesten som setter verdiene sine foran menneskers liv og sikkerhet. De snakker om demokrati, men for hvem? Sine egne? Ønsker man demokrati i et globalt perspektiv, er det vel kun dialog og samarbeid som fungerer?
Jeg kan ikke si at jeg er så veldig begeistret for bærekraftsprosjektet. Opprustning og straff er ikke veien til en bærekraftig og rettferdig verden. Men kanskje har de noe annet på agendaen? Noe skurrer og alt jeg vet, er at verden absolutt ikke har blitt noe bedre sted siden 2017. Tvert imot.
Jeg er hjemme alene uten baby og mann. Donatella er med far på Island og fikser et bad. Tiden har gått til kunst og kultur.
På farten mens vi kan
Lorren er hjemme med meg, så vi har vært på farten helt siden far reiste på fredag. Vi har rukket å reise til Sverige for å se på torpet til min halvsøster, og vært på både vernissasje i Ås Kunstforening og på Nasjonalmuseet. På Nasjonalmuseet så Lorren blant annet Albertine av Christian Krohg for første gang. Hun gråt da hun fikk høre historien bak bildet.
Den tunge sannheten skildres gjennom headsettet.
Mannen min er altså hos foreldrene sine på Island og hjelper dem med å få opp et bad. De pusser opp. Det har vært veldig deilig med huset for oss selv og muligheten til å farte rundt. De er på tur i nesten en uke, så jeg begynner å kjenne at det er rart å ikke ha Donatella rundt meg. En ting som er utrolig fint, er at mannen tar med foreldrene sine når han kommer hjem. Da blir det litt avlastning.
Vi reiser til Britannia
Donatella har fått barnehageplass fra 1. august, så nå er det bare å holde ut dagene frem til ferie. Det er utrolig krevende å holde humøret oppe når den ene må gå hjemme hele dagen, mens jeg er sliten etter jobb. Vi får ikke tid til oss selv. Så nå som svigerforeldrene kommer på besøk igjen, har mannen bestilt en helg på Britannia i Trondheim. Det er første gang vi reiser sammen uten barn faktisk. Det er ikke bestilt returbillett for svigers, så jeg håper de kan bli lenge. Det er fint å få litt egentid og finne seg selv litt igjen.
Savner min lille baby, selv om det er digg å være alene hjemme.
Bekymret for fremtiden
Ellers kan jeg jo si at jeg er ganske bekymret for fremtiden. At renten bare fortsetter å stige og at bankene i USA kollapser er urovekkende. Den norske kronen svekker seg og ting ser dystert ut. Jeg ble bekymret allerede under pandemien og hadde på følelsen at det skjer ting i verden, som handler om litt mer enn det vi får vite om i mediene. Jeg er redd for at agendaen for å få økonomien i gang igjen, er å svekke demokratiet og vår råderett over eget land og ressurser. Pandemien viste hvor mye kontroll myndigheter og medier har. Nå virker det som at EU vil ha kloa i Norge, slik at de kan få enda mer ressurser og makt. Europa ser ut til å gå inn i en tung tid nå. Jeg håper folk ikke mister hodene sine. Er det fare for at vi hjernevaskes?
En tekst jeg skrev over trappene til Per Inge Bjørlo.
Hvem styrer retorikken?
Media styres i stor grad av mediebyråer som NTB og Reuters. Det å være journalist i dag handler mye om å sy sammen ting som man får fra de samme kildene som alle andre nyheter. Kritisk tekning og synspunkter som utfordrer den enlinjede nyhetsstrømmen, får lite eller ingen oppmerksomhet. Nyhetsmediene er livredde for å bli stemplet for å gjengi konspirasjonsteori, falske nyheter eller for å støtte feil propaganda. Dermed tør ingen å stille spørsmål ved annet enn det som er formulert av byråene. Kilder er også krevende å verifisere på egen hånd og journalister er presset på tid. At byråene får styre opinionen er tydelig også når man ser på vårt politiske landskap. Hele Stortinget er en stor suppe av folk som virker å mene omtrent det samme. Stilles et kritisk spørsmål i mediene, står man nærmest i fare for å miste både ansikt og arbeid. Nei, her gjelder det å følge strømmen, for rett skal være rett.
Det er nok klaging for i dag, men jeg vet ikke hvilket parti jeg skal stemme på lenger…
Jeg leste nylig i avisen at fattige norske barn ønsker seg akkurat det samme som alle andre barn. Noen blir visst provosert av det.
La barn ønske seg det de vil
Det er rart at barn ikke skal få ønske seg akkurat det de vil. Barn i Norge har de samme forbildene, ser det samme på TV og spiller de samme spillene. At noen mennesker blir provoserte av at fattige barn ønsker seg Nintendo og Juicy Couture-bukser, i stedet for en varm lue, er rett og slett å ikke forstå at fattige mennesker også er helt vanlige mennesker. Selv har jeg donert smykker fra min nettbutikk «Luxury by lions» til mammahjelpen på Facebook. Som en gave fra en mor til sin datter. Ingen trenger smykker, men det kan glede et hjerte. Det er selvfølgelig viktig at barn først og fremst har det de behøver, men det er også viktig for barn å passe inn på skolen, føle seg litt kule og få lov til å henge med på det som barn flest er opptatt av. Dette kan være alt fra mote til spill, sport og friluft. Fattigdom oppstår jo når man ikke har mulighet til å delta i det «vanlige liv». Derfor synes jeg at barn må få lov til å ønske seg akkurat det de vil. Ingen kan klandre en fattig familie som har klart å skaffe barnet sitt en dyr gave.
Betydningen av en gave
Min datter på syv år ønsker seg Nintendo-spill, ny mobiltelefon og merkeklær. Dette er helt vanlig å ønske seg. Noen vil sikkert mene at hun har det «for godt», fordi hun får det hun ønsker seg og enda litt til. Men det viktigste jeg lærer min datter er ikke bare at hun kan ønske seg akkurat det hun vil, men at hun skal være takknemlig. Jeg ønsker på en side å vise henne at det ikke er begrensninger på hva hun kan ønske og drømme om, samtidig som jeg lærer henne at man ikke alltid kan forvente å få det akkurat slik man vil. Og når hun har fått en gave hun kanskje ikke ble så begeistret for, eller ble skuffet fordi vi ikke ønsket å bruke penger på en elektrisk barnebil, så har vi snakket om det. Vi har forklart hvorfor det ikke ble slik og at en gave først og fremst er en tanke. Et uttrykk for å ville gi, fordi man setter pris på forbindelsen mellom mennesker. Da spiller det ingen rolle hva hun får. Det viktigste er at noen faktisk ønsket å gi henne denne tanken. Min datter er takknemlig, så jeg bekymrer meg aldeles ikke for at hun skal bli bortskjemt.
Å passe inn
De fleste med små barn vet hvor takknemlige de er. De setter vanligvis pris på de minste ting. Og når det plutselig kommer et ønske om akkurat «den» genseren eller skolesekken, så vet man at dette handler om skolemiljøet og å bygge identitet. Det er ikke et uttrykk for å være bortskjemt. Slik er samfunnet. Da ønsker jeg ikke å lære barnet mitt at hun ikke kan forvente at hun kan passe inn. Selvfølgelig passer hun inn. Hun skal få lov til å prøve å passe inn akkurat der hun vil. Disse «markørene» de ønsker seg er skapt av oss mennesker for å signalisere tilhørighet. Tilhørighet har ulik pris avhengig av hvilken kultur og klasse man hører til. I stedet for å la oss provosere over fattige mennesker som ønsker seg noe som koster, så bør vi heller provosere oss over at samfunnet vårt tillater at stadig flere faller utenfor det vanlige samfunnet.
Normalisering av fattigdom
Det er ikke noe galt med barna våre og deres ønsker. Det er noe galt med systemet som svikter de menneskene som prøver for harde livet å leve et helt normalt liv. For ja, i Norge er det faktisk helt vanlig at barna våre har skolesekker til over tusen kroner og spill til mange tusen. Vi skal ikke la politikerne få oss til å tro at det er «luksus» å ha nok inntekt til å leve et vanlig liv. Prisene går opp, lønninger går opp og samfunnet produserer de villeste ting. Dagens politiske situasjon gjør at flere ikke har råd til å leve. Å normalisere fattigdom er utrolig farlig vei å gå, for det vil skape enda større skille mellom mennesker. Vi trenger ikke mer fattigdom. Vi trenger et velfungerende samfunn der mennesket får lov til å delta.
Jeg skylder Lorren 100,- kr. Jeg sa nemlig at om vi møtte på noen fra Norge her i Bahrain, så skulle hun få 100,- kr per norsketurist.
Et annerledes reisemål
Utrolig nok møtte vi på en nordmann på hotellet. Heldigvis så aldri Lorren kona hans, for da hadde jeg skyldt henne dobbelt så mye 😅 Vi møtte han ved bassenget og han sa at de hadde vært i Oman, Dubai og Abu Dhabi akkurat som oss. De trivdes her og de hadde aldri vært på Kanariøyene. Det var for mye turister og ikke helt deres stil. Morsomt å møte på nordmenn som tenker litt som oss. Lorren har aldri vært i Spania. Men hun blir nødt til å dra til Figueras og Barcelona en dag. Det blir dog ingen badeferie, men en kulturreise. For å se arkitektur og Salvador Dali museet.
Ellers har vi blitt kjent med folk fra England og Russland. Vi har snakket mye om politikk. For meg som er motstander av EU, og mot økt militarisering, har det vært interessant å snakke med turistene her. Avisene i Norge er veldig EU- og NATO-tilhengere, så da er det så godt å høre at folket har sin egen mening. Ikke bare en saueflokk som gjentar avisenes opinion. De vi har snakket med har kritisert både EU og NATO. En av russerne vi snakket med gråt i bassenget. Hun sa at dette er en krig russere aldri ville inn i. At de nå dreper sitt eget folk. At krigen ikke er mellom Russland og Ukraina, men mellom Russland og USA med Ukraina som slagmark. Man kan mene mye om krigen, men det er uansett alltid noe helt spesielt å høre fra førstehåndsberetninger. Av familier som venter i gru på om deres menn må ut å kjempe mot sitt eget folk. Forlate familien og risikere livet. Det er fælt. Selv synes jeg denne krigen kunne vært unngått. Ukraina burde vært nøytralt i mine øyne. Ikke en del av hverken NATO eller EU. Men det er et maktspill, dessverre. Mange tror russere er helt isolerte, men de er veldig informerte. De reiser mye og utdannelse er et must for de fleste. Det er ikke sånn at de er helt hjernevasket av propaganda. Så bruker alle VPN og leser de samme nyhetene som oss. Ok…nok om det…
Bruker lens for å lese arbiske aviser 👌
Fra strandidyll til hovedstaden
I dag dro vi fra Zallaq og inn til Manama. Vi er altså i hovedstaden nå og blir her to netter. Hovedgrunnen er at flyet vårt går veldig tidlig natt til tirsdag. Med baby og lang flyreise er det derfor best å bo nærmest mulig flyplassen. Herfra kommer vi til flyplassen på kun åtte minutter. Jeg var redd det skulle være flystøy her, men det er det heldigvis ikke. Vi har en stor balkong med solsenger, spisebord, salong og fantastisk utsikt mot sjøen og byen. Her skal vi nok klare å kose oss de siste to dagene. I går spiste vi ute med noen vi ble kjent med på hotellet. Det var litt trist å dra fra hotellet i Zallaq. Det var nydelige mennesker. Faktisk gråt jeg da vi dro i morges. Under frokosten kom alle vi har blitt kjent med bort til oss for å si hadet. Vi addet hverandre på Facebook og vekslet e-post. Det er ikke så ofte at man blir så godt kjent med så mange. Det var virkelig hyggelig.
Nå er vi i hovedstaden ❤️🇧🇭
Tips til reise i Bahrain 🇧🇭
Vi er ikke helt ferdige med Bahrain enda, men jeg kan absolutt anbefale å reise hit. Bare husk å bestille hotell med privat strand. Hvis ikke kan du glemme både bikini og drink. Det er varmt, så pass på at du også har et kaldt basseng i nærheten. Har du råd, så velg 5 stjerners hotell. Det er faktisk en vesentlig forskjell mellom fem stjerner og fire stjerner her. Husk også at alkohol kun selges på hotellene. Bruk happy hour, for alkohol er ikke billig.
Utsikten fra hotellrommet 👌
Det var oppsummeringen denne uken. Kommer snart en ny bloggpost ❤️🇧🇭🌴👌
Egentlig er det rart at ikke begge foreldrene er hjemme samtidig med en nyfødt. Det blir jo til at mor holder på 24 timer i døgnet uten nok avlastning.
Når skal mor få hvile?
Denne gangen har det vært litt mer utfordrende å få en nyfødt i hus. Lorren Karlotta, den eldste, var veldig enkel å ha med å gjøre. Hun sov mye og var ikke like puppegal som sin nye søster. For at Donatella skal være like harmonisk må hun ligge inntil mors bryst omtrent hele tiden. Da Lorren ble født fikk vi også besøk av svigerforeldrene og svigersøster fra Island. Jeg fikk mye avlastning i det. Denne gangen var det ikke mulig for dem å komme på grunn av sykdom.
Nå som babyen krever all oppmerksomhet fra mor, synes jeg det hele er fryktelig urettferdig. Om natten halvsover jeg, fordi Donatella kun vil ligge ved brystet. Så må jeg opp tidlig og kjøre Lorren til skolen. Mannen min går en annen vei til toget når han drar på jobb og han har ikke bil. Jeg trenger dessuten bilen min for å handle og komme meg rundt. Vanligvis får jeg trent, spist, dusjet, sminket meg og kledd meg hver morgen på omtrent 75 minutter. Med baby på brystet, tar det nesten en arbeidsdag å komme meg gjennom disse enkle gjøremålene. I tillegg blir det ekstra husarbeid, rett og slett fordi det blir mindre tid til å holde huset pent og ryddig. Det hoper seg opp og det tåler jeg ikke så bra. Jeg MÅ rydde. Mannen min får heller ikke vasket eller støvsugd hvis det er rotete. Plutselig er klokken nesten halv fire og jeg må hente Lorren Karlotta på skolen.
Her har Donatella sovnet i bilstolen, som hun elsker. Nå spørs det om jeg rekker å dusje før hun våkner. Denne gangen gikk det fint!
Så kommer mannen hjem…
Når mannen kommer hjem skulle man ønske at man bare kunne legge babyen i armene hans og ta seg en god blund. Å sove med frie armer er ren luksus. Faktisk må jeg ofte ta paracet om morgenen fordi kroppen er vond og stiv etter å ha ligget ukomfortabelt for å amme på natta. Mannen kommer hjem sliten etter arbeidsdagen og møter mor med en lang liste over hva som må gjøres. Eldste datter trenger hjelp med lekser, hun skal øve cello og hun skal på håndball-turnering. Hun sier også hun er sulten. Far lager middag til alle og tar oppvasken, men jeg har enda ikke fått min blund. Far støvsuger og setter alt skittentøy til vask. Far har også planer om å spille golf og møte kolleger etter jobb i løpet av uken. Jeg bare rister på hodet og lurer på hva som skjer. Og når far endelig har muligheten til å ta babyen, så blir det fort skrik, fordi brystene har havnet utenfor barnets rekkevidde. Da tar det ikke lang tid før hun er tilbake i armene mine. Sånn går nu dagan…
Hva hvis både mor og far var hjemme?
Jeg har nok ikke så mye å klage over sammenlignet med andre mødre. Men det at jeg vet at det er mye vanskeligere for andre mødre der ute, som får mindre hjelp av mannen og som har mer (og kanskje flere) krevende barn — gjør at jeg blir ganske provosert over kvinners situasjon som mødre. Disse tankene gjør at jeg forstår fryktelig godt hvorfor det ikke er likestilling og at kvinner blir overarbeidet. Man er helt avhengig av å ha foreldre eller familie som støtter deg, for at du skal slippe å bli en altfor stresset og sliten mor. De to første ukene da far var hjemme, var enkle. Jeg fikk til og med tid til å dusje og ta badstue i fred og ro. Det ble heller ikke så fort rotete og begge barna fikk full oppmerksomhet når de trengte det. Logistikken, pausene og søvnen led ikke. Vi kunne jobbe sammen om familielivet. Nå når han er tilbake trøtt og sliten fra jobb, møter han bare en trøtt og sliten mamma som har tatt kontroll på hele familievirksomheten. Som må fortelle hva som er å gjøre, hva som trengs, hva som mangler og hvordan alt er planlagt fremover. I mine øyne trengs mer av tiden til far, samtidig som mor er hjemme. Både mor og far trenger nemlig også pauser og litt fri.
På 17. mai hos naboen. Jeg fikk slappe av i skyggen med vin og jordbær, mens pappa holdt øye med begge døtrene. Det var deilig!
Lett for mannen å melde seg ut
Mammas skjebne er at barnet trenger henne mest og det er naturligvis helt sant. Hun må være hjemme og gi all den omsorgen som trengs til den nyfødte. Men hva med hva mamma trenger? Det bør jo være mye viktigere faktisk. Hvis mor ikke har det bra, kan det gå hardt ut over hennes helse, hennes arbeid, hennes barn og hennes partnerskap. Og det er jo nettopp det som også skjer. Mødre sliter med akkurat dette etter fødsel. Det er utrolig lett for mannen å melde seg ut av den tøffe hverdagen med argumenter som: «Jeg har ikke bryst til å amme med», «Jeg er dødssliten etter jobb», «Jeg må jo jobbe», «Jeg må ta den telefonen», «Jeg må tidlig opp i morgen», «Jeg har tre viktige møter i morgen og trenger søvnen min». Enkelt og greit: Mannen sin viktigste beskjeftigelse er jobben. Så hjelper han mor med det han orker og kan når han kommer hjem. Mor sin viktigste bekjeftigelse er å ta seg av barnet 24/7. Hun kan ikke bruke de samme argumentene som far for å få litt fritid. Hun blir dobbeltarbeidende. Det eneste rettferdige ville vært at ingen jobbet og begge måtte dele på døgnarbeidet med ny baby. Det er nemlig ikke en 9-16 jobb…
Det var litt om mine tanker. Så må jeg bare si til alle kvinner der ute som kjenner på denne skeive fordelingen i foreldrelivet: Det er faktisk ikke din jobb alene å ta deg av dette nye barnet. Ikke la deg slite ut og ikke vær for grei med din slitne mann. Still krav! Og blir han sur og gretten eller får vondt i ryggen, så er det helt forståelig. Slik er det vel for deg også! Det er ikke rettferdig at du alene skal bli sur, sliten og overarbeidet. Det må vi bare ikke gå med på. Og med dette i tankene, så skjønner man jo hvorfor mange forhold går i dass og mange kvinner blir sykemeldte eller tar ulønnet permisjon — eller ikke ønsker flere barn. Sånn ting fungerer for slitne mødre i dag er absolutt ikke godt nok.
Mange snakker stygt om russere for tiden. Russland som land svartmales etter invasjonen. Det er nesten ikke mulig å si noe pent om Russland uten å få en kontrakommentar om hva slags hjernevasket møkkafolk som bor der. Jeg elsker Russland og synes vi må skille mellom politikk og mennesker.
Hat mot et helt folk
Det føles litt som med jødehat, muslimhat, sigøynerhat og så videre. Fordi noen ikke passer inn i vår vestlige tankegang, så må vi gi folket massiv motstand. For at vi skal akseptere dem, må de først bevise at de tenker som oss. Etter at Putin gjorde sitt brutale inngrep i Ukraina, så har mediene fordømt ham. Det er helt riktig. Ingenting kan rettferdiggjøre det han gjorde og krig skal aldri aksepteres. Krig er forakt for liv. Problemet er at mediene ikke bare bidrar til å fordømme Putin, men de har fått den vestlige verden til å vende ryggen til det russiske folk. Da andre presidenter gjennom de siste 30 årene brøt folkeretten, hvem fordømte dem så massivt da? Fordømte vi hele det amerikanske folk? Må amerikanere bevise for noen at de ikke støtter disse presidentene, for at vi skal akseptere dem? Nei, slik er det ikke. Hvorfor skal vi være så forbanna på russere? Klarer vi ikke skille mellom politikk og mennesker? Er et menneske mindre verdt og må tåle hat — bare fordi det lever under andre omstendigheter (eller regimer) enn det som er forenelig med våre vestlige verdier?
Et eksempel fra mediene på hvordan vi nå behandler det russiske folk.
Russland er et fantastisk land
Jeg har vært i Russland mange ganger. Landet har et usedvanlig varmt folk med en gjestfrihet du skal lete lenge etter. Matkulturen er jeg også glad i. Ingenting slår ordentlig kaviar og russisk champagne. Biff stroganoff og borsjtsj er også to av mange delikate retter fra Russland. Så har vi russisk ballett, russisk arkitektur, russisk litteratur, russisk musikk og så videre. Ikke alle kan skryte av en så rik kultur. Og det russiske folk kjenner sin kultur og sin historie godt! Russland er rett og slett fascinerende. Vi må ikke glemme det! Historisk sett er det også mye blod og tragedie. Et stort og mektig land vil aldri kunne gå gjennom historien uten tragedier. Og de er avhengige av sterke ledere, som også dessverre er svært brutale. Det gjelder alle stormakter. Når disse lederne av ulike grunner går så langt som til krig, så skal det fordømmes. Men vi skal være forsiktige med hvordan vi tenker og handler i slike betente situasjoner. Ting kan bli verre når vi mister hodet og begynner med å avsky mennesker.
Kremlin. Nydelig arkitektur!
Avsky skaper ikke fred
Nå er krigen et faktum. Motstanden mot Russland har vokst til et monster. Kan det bli verre? Ja, det tror jeg — hvis vi ikke tar oss sammen. Som kongen så fint sa i sin tale — vi må ikke gjøre for lite, men heller ikke for mye. Det som er helt sikkert er at vennskapet med våre østlige naboer er ødelagt. Det vil ta tid å bygge opp igjen — hvis det i det hele tatt er vilje til det. Amerikas president vil ha regimeskifte med stor støtte fra Vesten. Men hva hjelper det? De fleste russere støtter Putin og en ny president vil neppe endre så mye. Husk at de er mer enn 144 millioner innbyggere i Russland. Et mer demokratisk Russland skjer ikke over natten — det vil ta tid. Fortsetter vi å fordømme et helt folk fordi landet ikke fungerer bra nok i vestlig forstand, så skaper vi mest sannsynlig bare mer avstand. Det blir ikke fred. Og hva er konsekvensen nå? Russland har vendt seg mot Kina som også er et regime langt fra Vestens standarder. Vi har skapt en stor øst-vest-kløft som går ved Russlands grenser.
På teater i Moskva med Russlands president for sigøynere (hun sier selv «sigøyner», selv om vi i Norge politisk korrekt kaller det romfolk). Hun heter Nadja Demeter og har flere ganger møtt Putin i viktige møter om romfolket.
Vest mot Øst — en ny verden
Jeg har mange meninger om geopolitikk, verdensøkonomi, hegemoni, propaganda…og NATO for den saks skyld. Selv har jeg russisk/ukrainske aner. Jeg har vært i Sovjet, Russland, Hviterussland og Ukraina mange ganger. Jeg kjenner russere og ukrainere med forskjellige meninger. Noen familier er splittet fordi de er uenige. Hva jeg selv mener om situasjonen i Russland kunne jeg skrevet om i lange baner. Men det er ikke poenget her. Budskapet mitt handler ikke om politikk, men hvordan vi mennesker behandler hverandre. Til syvende og sist lever vi sammen her på jorden. Vi har globale utfordringer hvor det er viktig at vi samarbeider, for at flest mulig skal ha det bra. Da må vi lære å akseptere hverandre først. Gjennom alle disse tider har vi vært dårlige på å skape fred. Verden er mer polarisert enn noen gang. Ekstra viktig nå er det at folk tenker selv. Ikke lar seg rive med og setter seg fast på en «pol». At vi er flinkere til å akseptere våre forskjeller, synspunkter og tankegang. Vi har kommet dit at bruk av atombomber ikke er usannsynlig. En ganske farlig situasjon dersom en «blokk» virkelig ønsker å utslette den andre. Det er ikke tid for å skape mer avstand nå. Det er tid for å se på verden med et litt mer åpent sinn og fokusere mer på diplomati, dialog og fred.
Dette er kanskje de mest vanlige suvenirer du får kjøpt i Russland.
Bygge broer og ikke brenne dem…
Til slutt vil jeg egentlig bare si: Tenk deg om før du skriver eller sier noe stygt om et folkeslag. Si fra til den det gjelder når du opplever at noen tråkker ned på et folk. Når krigsforbrytere tar seg ulovlig til rette og tråkker ned et folk så skal vi reagere, uansett om krigsforbryteren er fra øst eller vest! Det samme bør vi gjøre mellom oss mennesker. Det er nemlig ikke greit! Er du negativt innstilt til et folk, deres meninger og kultur — gå inn i deg selv. Prøv å forstå i stedet for å dømme. Ikke tenk at du må være enig. Du trenger ikke skifte syn. Akkurat som at du kan forstå at noen kan ha en annen legning, men at det ikke må bety at du må være slik selv for å akseptere det mennesket. Mennesker trenger forståelse og kjærlighet. Ikke mer vold eller hat mot seg. Vold, hat og avstand gjør alt verre. Vi må bygge broer mellom mennesker og mellom «polene». Ikke brenne dem. Vi er kanskje på vei mot tredje verdenskrig og bør tenke nøye gjennom våre tanker, ord og handlinger. Det er på høy tid å gjøre menneskeheten den tjenesten…
Med håp om fred ❤️
P.s
Hvis noen lurer på hvorfor jeg kjenner politikere i Russland og har reist mye i tidligere Sovjetunionen, så er forklaringen at foreldrene mine jobbet som utenriks frilans-journalister for både Norges største aviser og for aviser i Øst-Europa.
Jeg går på antibiotika på grunn av streptokokker og bihulebetennelse. Hos legen tok jeg prøver som viste bakteriell infeksjon. Kuren er straks over, men i dag testet jeg positivt på korona.
Syk, frisk og syk igjen…
Datteren min fikk også positiv test i dag. Vi ble smittet av mannen min, som fikk det for åtte dager siden, men jeg har testet negativt hele veien. Jeg har heller ikke hatt samme symptomer som han. Jeg har hatt streptokokker og bihulebetennelse, mens mannen har hatt korona. Siden torsdag har jeg følt meg mye bedre etter å ha startet antibiotikabehandling. Jeg jobbet til og med på torsdag og fredag. Så våknet jeg i dag med rar stemme og stikking i kroppen og tenkte at jeg kanskje burde teste meg igjen. Nå har jeg helt andre symptomer enn de jeg har hatt de siste to ukene. Det er tydelig at mannen var syk på en annen måte enn meg. Han trodde jeg hadde hatt korona som ikke ga utslag på test og jeg hadde smittet han. Det er ikke tilfelle. Jeg har rett og slett hatt uflaks med mange sykdommer etter hverandre. Koronaen ble et faktum først i dag.
Jeg er drittlei av å være syk, sengeliggende og høygravid på samme tid. Likevel er jeg litt lettet for at jeg har korona nå. Da slipper jeg å uroe meg for å være koronasyk under selve fødselen. Jeg har hatt korona før og fikk heldigvis ikke noe alvorlig forløp. Ingen feber heller. Derfor tror jeg det vil gå fint denne gangen også.
Gravid uke 34
Jeg har nå kommet i svangerskapsuke 34 som betyr 33 uker + 2 dager. Ifølge Rikshospitalet er jeg i svangerskapsuke 33. De regner nemlig ikke ut fra siste menstruasjon, men ut fra størrelsen på barnet. Siden hun er mindre enn gjennomsnittet så har de satt terminen en uke senere. Det samme skjedde med min datter Lorren Karlotta. De flyttet terminen hennes også, men hun kom selvsagt rundt den «egentlige» terminen som fulgte min egen syklus. Selv kom jeg en uke for sent da jeg ble født, men jeg var likevel den minste på sykehuset. Vi er bare små i vår familie, så derfor følger jeg ikke den nye terminen til Rikshospitalet. Jordmoren min har også sagt at vi forholder oss til min syklus og at jeg blir satt i gang om jeg skulle gå over den tida.
Gravid uke 34Gravid uke 33
Krig i Europa
Så ble det krig her i Europa. Jeg er ikke av typen som lar meg uroe så mye, men legger merke til at det er mye hysteri rundt meg med tanke på atomkrig og jod. Jeg hamstret ikke inn noe da koronaen kom og forholdt meg helt rolig til det hele. Dette med jod har heller ikke uroet meg. Siden jeg har vært syk og ligget mye i sengen, har jeg lest en del om Russland, Nato og Ukraina tilbake til 1. Verdenskrig. Jeg trengte å friske opp glemt kunnskap og vurdere ting litt på nytt. Jeg synes det som skjer er helt fryktelig og klarer ikke lese om sivile som blir drept. Jeg har unngått å klikke på saker i media som dreier seg om barn, dyr og sivile. Det blir for vondt for meg. Jeg mister nattesøvnen.
Min familie ved Uzjhorod i Ukraina
En ting jeg har uroet meg for er familien min som bor ved grensen til Ukraina. Her ligger også min mor begravet. Dersom det hadde skjedd en ulykke ved et atomkraftverk i Ukraina ville familien min blitt berørt. De bor kun 34 km fra grensen. Faktisk har vi ukrainsk blod på min mors side. Mamma fortalte meg noen år før hun døde at hun hadde rutensk blod. Rutenerne var ukrainere som bodde blant annet i det tidligere Tsjekkoslovakia, hvor min mor ble født. Hun snakket også flytende russisk. Jeg kan litt selv og har vært i Ukraina og Russland mange ganger.
Et bilde av pappa, jeg og mamma i Tsjernobyl et par år etter ulykken. Foreldrene mine var svært engasjerte politisk. I dag er det faktisk tre år siden pappa gikk bort.
Nei til amerikanske baser på norsk jord
Når det gjelder NATO, synes jeg det er skummelt at de risikerer å vekke aggresjon gjennom sine utvidelser. Jeg er også mot militarisering og synes ikke vi i Norge bør ha amerikanske baser på vår jord. En allianse med makt basert på krig og atomvåpen er skummelt og skaper bare mer utrygghet. Det er min mening. Vi har tre stormakter som er livsfarlige for verden dersom noen føler seg truet. Mange land kan bli innblandet, som for eksempel Norge. Det beste er at vi gjennom dialog og avtaler forsikrer hverandre om å holde god sikkerhetsavstand, slik at trusselnivået holder seg nede. Nå har alt skjært seg og det er bare å håpe på at det ikke eskalerer. Akkurat nå synes jeg folk oppfører seg litt på kanten. Jeg observerer mye nasjonalisme, utestengelse, uthenging og skarpe ord mellom folkegrupper i sosiale medier. Jeg kan ikke se hvordan krangel, hat og beskyldninger skal lede til en god utvei for noen parter…
Ok. Det var dagens tanker. Jeg er dårlig og orker ikke skrive mer. Ha en fin uke og la oss be om at det går mot fred!
