Bør far være mer hjemme med barn?

Egentlig er det rart at ikke begge foreldrene er hjemme samtidig med en nyfødt. Det blir jo til at mor holder på 24 timer i døgnet uten nok avlastning.

Når skal mor få hvile?

Denne gangen har det vært litt mer utfordrende å få en nyfødt i hus. Lorren Karlotta, den eldste, var veldig enkel å ha med å gjøre. Hun sov mye og var ikke like puppegal som sin nye søster. For at Donatella skal være like harmonisk må hun ligge inntil mors bryst omtrent hele tiden. Da Lorren ble født fikk vi også besøk av svigerforeldrene og svigersøster fra Island. Jeg fikk mye avlastning i det. Denne gangen var det ikke mulig for dem å komme på grunn av sykdom.

Nå som babyen krever all oppmerksomhet fra mor, synes jeg det hele er fryktelig urettferdig. Om natten halvsover jeg, fordi Donatella kun vil ligge ved brystet. Så må jeg opp tidlig og kjøre Lorren til skolen. Mannen min går en annen vei til toget når han drar på jobb og han har ikke bil. Jeg trenger dessuten bilen min for å handle og komme meg rundt. Vanligvis får jeg trent, spist, dusjet, sminket meg og kledd meg hver morgen på omtrent 75 minutter. Med baby på brystet, tar det nesten en arbeidsdag å komme meg gjennom disse enkle gjøremålene. I tillegg blir det ekstra husarbeid, rett og slett fordi det blir mindre tid til å holde huset pent og ryddig. Det hoper seg opp og det tåler jeg ikke så bra. Jeg MÅ rydde. Mannen min får heller ikke vasket eller støvsugd hvis det er rotete. Plutselig er klokken nesten halv fire og jeg må hente Lorren Karlotta på skolen.

Her har Donatella sovnet i bilstolen, som hun elsker. Nå spørs det om jeg rekker å dusje før hun våkner. Denne gangen gikk det fint!

Så kommer mannen hjem…

Når mannen kommer hjem skulle man ønske at man bare kunne legge babyen i armene hans og ta seg en god blund. Å sove med frie armer er ren luksus. Faktisk må jeg ofte ta paracet om morgenen fordi kroppen er vond og stiv etter å ha ligget ukomfortabelt for å amme på natta. Mannen kommer hjem sliten etter arbeidsdagen og møter mor med en lang liste over hva som må gjøres. Eldste datter trenger hjelp med lekser, hun skal øve cello og hun skal på håndball-turnering. Hun sier også hun er sulten. Far lager middag til alle og tar oppvasken, men jeg har enda ikke fått min blund. Far støvsuger og setter alt skittentøy til vask. Far har også planer om å spille golf og møte kolleger etter jobb i løpet av uken. Jeg bare rister på hodet og lurer på hva som skjer. Og når far endelig har muligheten til å ta babyen, så blir det fort skrik, fordi brystene har havnet utenfor barnets rekkevidde. Da tar det ikke lang tid før hun er tilbake i armene mine. Sånn går nu dagan…

Hva hvis både mor og far var hjemme?

Jeg har nok ikke så mye å klage over sammenlignet med andre mødre. Men det at jeg vet at det er mye vanskeligere for andre mødre der ute, som får mindre hjelp av mannen og som har mer (og kanskje flere) krevende barn — gjør at jeg blir ganske provosert over kvinners situasjon som mødre. Disse tankene gjør at jeg forstår fryktelig godt hvorfor det ikke er likestilling og at kvinner blir overarbeidet. Man er helt avhengig av å ha foreldre eller familie som støtter deg, for at du skal slippe å bli en altfor stresset og sliten mor. De to første ukene da far var hjemme, var enkle. Jeg fikk til og med tid til å dusje og ta badstue i fred og ro. Det ble heller ikke så fort rotete og begge barna fikk full oppmerksomhet når de trengte det. Logistikken, pausene og søvnen led ikke. Vi kunne jobbe sammen om familielivet. Nå når han er tilbake trøtt og sliten fra jobb, møter han bare en trøtt og sliten mamma som har tatt kontroll på hele familievirksomheten. Som må fortelle hva som er å gjøre, hva som trengs, hva som mangler og hvordan alt er planlagt fremover. I mine øyne trengs mer av tiden til far, samtidig som mor er hjemme. Både mor og far trenger nemlig også pauser og litt fri.

På 17. mai hos naboen. Jeg fikk slappe av i skyggen med vin og jordbær, mens pappa holdt øye med begge døtrene. Det var deilig!

Lett for mannen å melde seg ut

Mammas skjebne er at barnet trenger henne mest og det er naturligvis helt sant. Hun må være hjemme og gi all den omsorgen som trengs til den nyfødte. Men hva med hva mamma trenger? Det bør jo være mye viktigere faktisk. Hvis mor ikke har det bra, kan det gå hardt ut over hennes helse, hennes arbeid, hennes barn og hennes partnerskap. Og det er jo nettopp det som også skjer. Mødre sliter med akkurat dette etter fødsel. Det er utrolig lett for mannen å melde seg ut av den tøffe hverdagen med argumenter som: «Jeg har ikke bryst til å amme med», «Jeg er dødssliten etter jobb», «Jeg må jo jobbe», «Jeg må ta den telefonen», «Jeg må tidlig opp i morgen», «Jeg har tre viktige møter i morgen og trenger søvnen min». Enkelt og greit: Mannen sin viktigste beskjeftigelse er jobben. Så hjelper han mor med det han orker og kan når han kommer hjem. Mor sin viktigste bekjeftigelse er å ta seg av barnet 24/7. Hun kan ikke bruke de samme argumentene som far for å få litt fritid. Hun blir dobbeltarbeidende. Det eneste rettferdige ville vært at ingen jobbet og begge måtte dele på døgnarbeidet med ny baby. Det er nemlig ikke en 9-16 jobb…

Det var litt om mine tanker. Så må jeg bare si til alle kvinner der ute som kjenner på denne skeive fordelingen i foreldrelivet: Det er faktisk ikke din jobb alene å ta deg av dette nye barnet. Ikke la deg slite ut og ikke vær for grei med din slitne mann. Still krav! Og blir han sur og gretten eller får vondt i ryggen, så er det helt forståelig. Slik er det vel for deg også! Det er ikke rettferdig at du alene skal bli sur, sliten og overarbeidet. Det må vi bare ikke gå med på. Og med dette i tankene, så skjønner man jo hvorfor mange forhold går i dass og mange kvinner blir sykemeldte eller tar ulønnet permisjon — eller ikke ønsker flere barn. Sånn ting fungerer for slitne mødre i dag er absolutt ikke godt nok.

God helg ❤️

Russland står mitt hjerte nært


Mange snakker stygt om russere for tiden. Russland som land svartmales etter invasjonen. Det er nesten ikke mulig å si noe pent om Russland uten å få en kontrakommentar om hva slags hjernevasket møkkafolk som bor der. Jeg elsker Russland og synes vi må skille mellom politikk og mennesker.

Hat mot et helt folk

Det føles litt som med jødehat, muslimhat, sigøynerhat og så videre. Fordi noen ikke passer inn i vår vestlige tankegang, så må vi gi folket massiv motstand. For at vi skal akseptere dem, må de først bevise at de tenker som oss. Etter at Putin gjorde sitt brutale inngrep i Ukraina, så har mediene fordømt ham. Det er helt riktig. Ingenting kan rettferdiggjøre det han gjorde og krig skal aldri aksepteres. Krig er forakt for liv. Problemet er at mediene ikke bare bidrar til å fordømme Putin, men de har fått den vestlige verden til å vende ryggen til det russiske folk. Da andre presidenter gjennom de siste 30 årene brøt folkeretten, hvem fordømte dem så massivt da? Fordømte vi hele det amerikanske folk? Må amerikanere bevise for noen at de ikke støtter disse presidentene, for at vi skal akseptere dem? Nei, slik er det ikke. Hvorfor skal vi være så forbanna på russere? Klarer vi ikke skille mellom politikk og mennesker? Er et menneske mindre verdt og må tåle hat — bare fordi det lever under andre omstendigheter (eller regimer) enn det som er forenelig med våre vestlige verdier?

Et eksempel fra mediene på hvordan vi nå behandler det russiske folk.

Russland er et fantastisk land

Jeg har vært i Russland mange ganger. Landet har et usedvanlig varmt folk med en gjestfrihet du skal lete lenge etter. Matkulturen er jeg også glad i. Ingenting slår ordentlig kaviar og russisk champagne. Biff stroganoff og borsjtsj er også to av mange delikate retter fra Russland. Så har vi russisk ballett, russisk arkitektur, russisk litteratur, russisk musikk og så videre. Ikke alle kan skryte av en så rik kultur. Og det russiske folk kjenner sin kultur og sin historie godt! Russland er rett og slett fascinerende. Vi må ikke glemme det! Historisk sett er det også mye blod og tragedie. Et stort og mektig land vil aldri kunne gå gjennom historien uten tragedier. Og de er avhengige av sterke ledere, som også dessverre er svært brutale. Det gjelder alle stormakter. Når disse lederne av ulike grunner går så langt som til krig, så skal det fordømmes. Men vi skal være forsiktige med hvordan vi tenker og handler i slike betente situasjoner. Ting kan bli verre når vi mister hodet og begynner med å avsky mennesker.

Kremlin. Nydelig arkitektur!

Avsky skaper ikke fred

Nå er krigen et faktum. Motstanden mot Russland har vokst til et monster. Kan det bli verre? Ja, det tror jeg — hvis vi ikke tar oss sammen. Som kongen så fint sa i sin tale — vi må ikke gjøre for lite, men heller ikke for mye. Det som er helt sikkert er at vennskapet med våre østlige naboer er ødelagt. Det vil ta tid å bygge opp igjen — hvis det i det hele tatt er vilje til det. Amerikas president vil ha regimeskifte med stor støtte fra Vesten. Men hva hjelper det? De fleste russere støtter Putin og en ny president vil neppe endre så mye. Husk at de er mer enn 144 millioner innbyggere i Russland. Et mer demokratisk Russland skjer ikke over natten — det vil ta tid. Fortsetter vi å fordømme et helt folk fordi landet ikke fungerer bra nok i vestlig forstand, så skaper vi mest sannsynlig bare mer avstand. Det blir ikke fred. Og hva er konsekvensen nå? Russland har vendt seg mot Kina som også er et regime langt fra Vestens standarder. Vi har skapt en stor øst-vest-kløft som går ved Russlands grenser.

På teater i Moskva med Russlands president for sigøynere (hun sier selv «sigøyner», selv om vi i Norge politisk korrekt kaller det romfolk). Hun heter Nadja Demeter og har flere ganger møtt Putin i viktige møter om romfolket.

Vest mot Øst — en ny verden

Jeg har mange meninger om geopolitikk, verdensøkonomi, hegemoni, propaganda…og NATO for den saks skyld. Selv har jeg russisk/ukrainske aner. Jeg har vært i Sovjet, Russland, Hviterussland og Ukraina mange ganger. Jeg kjenner russere og ukrainere med forskjellige meninger. Noen familier er splittet fordi de er uenige. Hva jeg selv mener om situasjonen i Russland kunne jeg skrevet om i lange baner. Men det er ikke poenget her. Budskapet mitt handler ikke om politikk, men hvordan vi mennesker behandler hverandre. Til syvende og sist lever vi sammen her på jorden. Vi har globale utfordringer hvor det er viktig at vi samarbeider, for at flest mulig skal ha det bra. Da må vi lære å akseptere hverandre først. Gjennom alle disse tider har vi vært dårlige på å skape fred. Verden er mer polarisert enn noen gang. Ekstra viktig nå er det at folk tenker selv. Ikke lar seg rive med og setter seg fast på en «pol». At vi er flinkere til å akseptere våre forskjeller, synspunkter og tankegang. Vi har kommet dit at bruk av atombomber ikke er usannsynlig. En ganske farlig situasjon dersom en «blokk» virkelig ønsker å utslette den andre. Det er ikke tid for å skape mer avstand nå. Det er tid for å se på verden med et litt mer åpent sinn og fokusere mer på diplomati, dialog og fred.

Dette er kanskje de mest vanlige suvenirer du får kjøpt i Russland.

Bygge broer og ikke brenne dem…

Til slutt vil jeg egentlig bare si: Tenk deg om før du skriver eller sier noe stygt om et folkeslag. Si fra til den det gjelder når du opplever at noen tråkker ned på et folk. Når krigsforbrytere tar seg ulovlig til rette og tråkker ned et folk så skal vi reagere, uansett om krigsforbryteren er fra øst eller vest! Det samme bør vi gjøre mellom oss mennesker. Det er nemlig ikke greit! Er du negativt innstilt til et folk, deres meninger og kultur — gå inn i deg selv. Prøv å forstå i stedet for å dømme. Ikke tenk at du må være enig. Du trenger ikke skifte syn. Akkurat som at du kan forstå at noen kan ha en annen legning, men at det ikke må bety at du må være slik selv for å akseptere det mennesket. Mennesker trenger forståelse og kjærlighet. Ikke mer vold eller hat mot seg. Vold, hat og avstand gjør alt verre. Vi må bygge broer mellom mennesker og mellom «polene». Ikke brenne dem. Vi er kanskje på vei mot tredje verdenskrig og bør tenke nøye gjennom våre tanker, ord og handlinger. Det er på høy tid å gjøre menneskeheten den tjenesten…

Med håp om fred ❤️

P.s

Hvis noen lurer på hvorfor jeg kjenner politikere i Russland og har reist mye i tidligere Sovjetunionen, så er forklaringen at foreldrene mine jobbet som utenriks frilans-journalister for både Norges største aviser og for aviser i Øst-Europa.

Gravid, streptokokker, bihulebetennelse og korona samtidig!

Jeg går på antibiotika på grunn av streptokokker og bihulebetennelse. Hos legen tok jeg prøver som viste bakteriell infeksjon. Kuren er straks over, men i dag testet jeg positivt på korona.

Syk, frisk og syk igjen…

Datteren min fikk også positiv test i dag. Vi ble smittet av mannen min, som fikk det for åtte dager siden, men jeg har testet negativt hele veien. Jeg har heller ikke hatt samme symptomer som han. Jeg har hatt streptokokker og bihulebetennelse, mens mannen har hatt korona. Siden torsdag har jeg følt meg mye bedre etter å ha startet antibiotikabehandling. Jeg jobbet til og med på torsdag og fredag. Så våknet jeg i dag med rar stemme og stikking i kroppen og tenkte at jeg kanskje burde teste meg igjen. Nå har jeg helt andre symptomer enn de jeg har hatt de siste to ukene. Det er tydelig at mannen var syk på en annen måte enn meg. Han trodde jeg hadde hatt korona som ikke ga utslag på test og jeg hadde smittet han. Det er ikke tilfelle. Jeg har rett og slett hatt uflaks med mange sykdommer etter hverandre. Koronaen ble et faktum først i dag.

Jeg er drittlei av å være syk, sengeliggende og høygravid på samme tid. Likevel er jeg litt lettet for at jeg har korona nå. Da slipper jeg å uroe meg for å være koronasyk under selve fødselen. Jeg har hatt korona før og fikk heldigvis ikke noe alvorlig forløp. Ingen feber heller. Derfor tror jeg det vil gå fint denne gangen også.

Gravid uke 34

Jeg har nå kommet i svangerskapsuke 34 som betyr 33 uker + 2 dager. Ifølge Rikshospitalet er jeg i svangerskapsuke 33. De regner nemlig ikke ut fra siste menstruasjon, men ut fra størrelsen på barnet. Siden hun er mindre enn gjennomsnittet så har de satt terminen en uke senere. Det samme skjedde med min datter Lorren Karlotta. De flyttet terminen hennes også, men hun kom selvsagt rundt den «egentlige» terminen som fulgte min egen syklus. Selv kom jeg en uke for sent da jeg ble født, men jeg var likevel den minste på sykehuset. Vi er bare små i vår familie, så derfor følger jeg ikke den nye terminen til Rikshospitalet. Jordmoren min har også sagt at vi forholder oss til min syklus og at jeg blir satt i gang om jeg skulle gå over den tida.

Gravid uke 34
Gravid uke 33

Krig i Europa

Så ble det krig her i Europa. Jeg er ikke av typen som lar meg uroe så mye, men legger merke til at det er mye hysteri rundt meg med tanke på atomkrig og jod. Jeg hamstret ikke inn noe da koronaen kom og forholdt meg helt rolig til det hele. Dette med jod har heller ikke uroet meg. Siden jeg har vært syk og ligget mye i sengen, har jeg lest en del om Russland, Nato og Ukraina tilbake til 1. Verdenskrig. Jeg trengte å friske opp glemt kunnskap og vurdere ting litt på nytt. Jeg synes det som skjer er helt fryktelig og klarer ikke lese om sivile som blir drept. Jeg har unngått å klikke på saker i media som dreier seg om barn, dyr og sivile. Det blir for vondt for meg. Jeg mister nattesøvnen.

Min familie ved Uzjhorod i Ukraina

En ting jeg har uroet meg for er familien min som bor ved grensen til Ukraina. Her ligger også min mor begravet. Dersom det hadde skjedd en ulykke ved et atomkraftverk i Ukraina ville familien min blitt berørt. De bor kun 34 km fra grensen. Faktisk har vi ukrainsk blod på min mors side. Mamma fortalte meg noen år før hun døde at hun hadde rutensk blod. Rutenerne var ukrainere som bodde blant annet i det tidligere Tsjekkoslovakia, hvor min mor ble født. Hun snakket også flytende russisk. Jeg kan litt selv og har vært i Ukraina og Russland mange ganger.

Et bilde av pappa, jeg og mamma i Tsjernobyl et par år etter ulykken. Foreldrene mine var svært engasjerte politisk. I dag er det faktisk tre år siden pappa gikk bort.

Nei til amerikanske baser på norsk jord

Når det gjelder NATO, synes jeg det er skummelt at de risikerer å vekke aggresjon gjennom sine utvidelser. Jeg er også mot militarisering og synes ikke vi i Norge bør ha amerikanske baser på vår jord. En allianse med makt basert på krig og atomvåpen er skummelt og skaper bare mer utrygghet. Det er min mening. Vi har tre stormakter som er livsfarlige for verden dersom noen føler seg truet. Mange land kan bli innblandet, som for eksempel Norge. Det beste er at vi gjennom dialog og avtaler forsikrer hverandre om å holde god sikkerhetsavstand, slik at trusselnivået holder seg nede. Nå har alt skjært seg og det er bare å håpe på at det ikke eskalerer. Akkurat nå synes jeg folk oppfører seg litt på kanten. Jeg observerer mye nasjonalisme, utestengelse, uthenging og skarpe ord mellom folkegrupper i sosiale medier. Jeg kan ikke se hvordan krangel, hat og beskyldninger skal lede til en god utvei for noen parter…

Ok. Det var dagens tanker. Jeg er dårlig og orker ikke skrive mer. Ha en fin uke og la oss be om at det går mot fred!