Kategori: Politikk

Publisert

Har vi glemt bærekraftsmålene?

Plutselig er den økonomiske situasjonen i Vesten forverret, og verden har blitt utrygg. Bør vi ikke samarbeide mer på verdensbasis, hvis verden virkelig er i sin største krise noensinne? Det er en logisk brist…

Nå skulle verden bli bedre

Jeg husker første gang jeg ble presentert for bærekraftsmålene på jobb. Det var i 2017. Nå var det om å gjøre å sette inn kruttet på alt vi kunne gjøre for en mer bærekraftig verden. Og det hastet visst veldig. Jeg jobbet som markedsansvarlig for Berg-Hansen på den tiden. Nå skulle reisene være så klimavennlige som mulig. Vi skulle i hvert fall legge til rette for det.

Verden i større krise

Det har gått seks år og jeg jobber nå i Utviklingsfondet. Vi jobber med nettopp klimatilpasning — som vil si å tilpasse matproduksjonen til et endret klima, i klimasårbare områder. Klimasårbare områder er ofte rurale (øde) områder med mye tørke og flom. Her lever det mange fattige mennesker som er avhengige av det de selv dyrker. Etter at krigen i Ukraina startet, har situasjonen blitt mye verre for folk i fattige deler av verden. Verden har gått inn i en matvarekrise og det er kornmangel.

Er trusler veien å gå?

Land som Kina hvor det er mye forurensning og mindre etiske forhold, er land vi burde samarbeidet med, slik at vi kunne fått til et globalt samarbeid for en bedre og mer bærekraftig verden. Kina har teknologi og økonomi til å gjøre en forandring. De viser også vilje til forandring. Men i stedet for å samarbeide, ruster vi opp og sanksjonerer. Vesten skaper mer press og truer. Er dette virkelig veien å gå?

Hvor blir det av samarbeidet?

Slik jeg ser det har strategien vært å svekke, mer enn å styrke globale relasjoner. Kina har knyttet sterkere bånd til land som Vesten kvier seg til å samarbeide med. Kina har til og med skapt historisk samarbeid mellom Iran og Saudi-Arabia, som ingen trodde var mulig. Sanksjonene mot Øst ser ikke ut til å fungere. Tvert imot, landene i Øst står sterkere sammen enn noen gang og det går pent fremover. Det er jo ikke tilfellet for Europa. Bærekraftsmål nummer 16 og 17 handler om fred, rettferdighet og samarbeid for å nå målene. Gjelder bærekraftsmålene kun for Vesten?

Er demokrati ment kun for Vesten?

Jeg synes ikke strategien til Vesten fungerer. Jeg synes heller vi står ved kollaps. Var det meningen? Det er en logisk brist her. Det er jo nå det virker som bærekraftsmålene er så utrolig viktige, men Vesten ser ut til å ha glemt sine egne mål. De gjør bare vondt verre og jeg ser ingen tegn til at det er vilje til dialog og samarbeid. I stedet ser jeg et kompromissløst Vesten som setter verdiene sine foran menneskers liv og sikkerhet. De snakker om demokrati, men for hvem? Sine egne? Ønsker man demokrati i et globalt perspektiv, er det vel kun dialog og samarbeid som fungerer?

Jeg kan ikke si at jeg er så veldig begeistret for bærekraftsprosjektet. Opprustning og straff er ikke veien til en bærekraftig og rettferdig verden. Men kanskje har de noe annet på agendaen? Noe skurrer og alt jeg vet, er at verden absolutt ikke har blitt noe bedre sted siden 2017. Tvert imot.

Publisert

Kunst, kollaps og kritisk tekning

Jeg er hjemme alene uten baby og mann. Donatella er med far på Island og fikser et bad. Tiden har gått til kunst og kultur.

På farten mens vi kan

Lorren er hjemme med meg, så vi har vært på farten helt siden far reiste på fredag. Vi har rukket å reise til Sverige for å se på torpet til min halvsøster, og vært på både vernissasje i Ås Kunstforening og på Nasjonalmuseet. På Nasjonalmuseet så Lorren blant annet Albertine av Christian Krohg for første gang. Hun gråt da hun fikk høre historien bak bildet.

Den tunge sannheten skildres gjennom headsettet.

Mannen min er altså hos foreldrene sine på Island og hjelper dem med å få opp et bad. De pusser opp. Det har vært veldig deilig med huset for oss selv og muligheten til å farte rundt. De er på tur i nesten en uke, så jeg begynner å kjenne at det er rart å ikke ha Donatella rundt meg. En ting som er utrolig fint, er at mannen tar med foreldrene sine når han kommer hjem. Da blir det litt avlastning.

Vi reiser til Britannia

Donatella har fått barnehageplass fra 1. august, så nå er det bare å holde ut dagene frem til ferie. Det er utrolig krevende å holde humøret oppe når den ene må gå hjemme hele dagen, mens jeg er sliten etter jobb. Vi får ikke tid til oss selv. Så nå som svigerforeldrene kommer på besøk igjen, har mannen bestilt en helg på Britannia i Trondheim. Det er første gang vi reiser sammen uten barn faktisk. Det er ikke bestilt returbillett for svigers, så jeg håper de kan bli lenge. Det er fint å få litt egentid og finne seg selv litt igjen.

Savner min lille baby, selv om det er digg å være alene hjemme.

Bekymret for fremtiden

Ellers kan jeg jo si at jeg er ganske bekymret for fremtiden. At renten bare fortsetter å stige og at bankene i USA kollapser er urovekkende. Den norske kronen svekker seg og ting ser dystert ut. Jeg ble bekymret allerede under pandemien og hadde på følelsen at det skjer ting i verden, som handler om litt mer enn det vi får vite om i mediene. Jeg er redd for at agendaen for å få økonomien i gang igjen, er å svekke demokratiet og vår råderett over eget land og ressurser. Pandemien viste hvor mye kontroll myndigheter og medier har. Nå virker det som at EU vil ha kloa i Norge, slik at de kan få enda mer ressurser og makt. Europa ser ut til å gå inn i en tung tid nå. Jeg håper folk ikke mister hodene sine. Er det fare for at vi hjernevaskes?

En tekst jeg skrev over trappene til Per Inge Bjørlo.

Hvem styrer retorikken?

Media styres i stor grad av mediebyråer som NTB og Reuters. Det å være journalist i dag handler mye om å sy sammen ting som man får fra de samme kildene som alle andre nyheter. Kritisk tekning og synspunkter som utfordrer den enlinjede nyhetsstrømmen, får lite eller ingen oppmerksomhet. Nyhetsmediene er livredde for å bli stemplet for å gjengi konspirasjonsteori, falske nyheter eller for å støtte feil propaganda. Dermed tør ingen å stille spørsmål ved annet enn det som er formulert av byråene. Kilder er også krevende å verifisere på egen hånd og journalister er presset på tid. At byråene får styre opinionen er tydelig også når man ser på vårt politiske landskap. Hele Stortinget er en stor suppe av folk som virker å mene omtrent det samme. Stilles et kritisk spørsmål i mediene, står man nærmest i fare for å miste både ansikt og arbeid. Nei, her gjelder det å følge strømmen, for rett skal være rett.

Det er nok klaging for i dag, men jeg vet ikke hvilket parti jeg skal stemme på lenger…

Ha en fin uke ❤️

Publisert

Hva kan barn ønske seg til jul?

Jeg leste nylig i avisen at fattige norske barn ønsker seg akkurat det samme som alle andre barn. Noen blir visst provosert av det.

La barn ønske seg det de vil

Det er rart at barn ikke skal få ønske seg akkurat det de vil. Barn i Norge har de samme forbildene, ser det samme på TV og spiller de samme spillene. At noen mennesker blir provoserte av at fattige barn ønsker seg Nintendo og Juicy Couture-bukser, i stedet for en varm lue, er rett og slett å ikke forstå at fattige mennesker også er helt vanlige mennesker. Selv har jeg donert smykker fra min nettbutikk «Luxury by lions» til mammahjelpen på Facebook. Som en gave fra en mor til sin datter. Ingen trenger smykker, men det kan glede et hjerte. Det er selvfølgelig viktig at barn først og fremst har det de behøver, men det er også viktig for barn å passe inn på skolen, føle seg litt kule og få lov til å henge med på det som barn flest er opptatt av. Dette kan være alt fra mote til spill, sport og friluft. Fattigdom oppstår jo når man ikke har mulighet til å delta i det «vanlige liv». Derfor synes jeg at barn må få lov til å ønske seg akkurat det de vil. Ingen kan klandre en fattig familie som har klart å skaffe barnet sitt en dyr gave.

Betydningen av en gave

Min datter på syv år ønsker seg Nintendo-spill, ny mobiltelefon og merkeklær. Dette er helt vanlig å ønske seg. Noen vil sikkert mene at hun har det «for godt», fordi hun får det hun ønsker seg og enda litt til. Men det viktigste jeg lærer min datter er ikke bare at hun kan ønske seg akkurat det hun vil, men at hun skal være takknemlig. Jeg ønsker på en side å vise henne at det ikke er begrensninger på hva hun kan ønske og drømme om, samtidig som jeg lærer henne at man ikke alltid kan forvente å få det akkurat slik man vil. Og når hun har fått en gave hun kanskje ikke ble så begeistret for, eller ble skuffet fordi vi ikke ønsket å bruke penger på en elektrisk barnebil, så har vi snakket om det. Vi har forklart hvorfor det ikke ble slik og at en gave først og fremst er en tanke. Et uttrykk for å ville gi, fordi man setter pris på forbindelsen mellom mennesker. Da spiller det ingen rolle hva hun får. Det viktigste er at noen faktisk ønsket å gi henne denne tanken. Min datter er takknemlig, så jeg bekymrer meg aldeles ikke for at hun skal bli bortskjemt.

Å passe inn

De fleste med små barn vet hvor takknemlige de er. De setter vanligvis pris på de minste ting. Og når det plutselig kommer et ønske om akkurat «den» genseren eller skolesekken, så vet man at dette handler om skolemiljøet og å bygge identitet. Det er ikke et uttrykk for å være bortskjemt. Slik er samfunnet. Da ønsker jeg ikke å lære barnet mitt at hun ikke kan forvente at hun kan passe inn. Selvfølgelig passer hun inn. Hun skal få lov til å prøve å passe inn akkurat der hun vil. Disse «markørene» de ønsker seg er skapt av oss mennesker for å signalisere tilhørighet. Tilhørighet har ulik pris avhengig av hvilken kultur og klasse man hører til. I stedet for å la oss provosere over fattige mennesker som ønsker seg noe som koster, så bør vi heller provosere oss over at samfunnet vårt tillater at stadig flere faller utenfor det vanlige samfunnet.

Normalisering av fattigdom

Det er ikke noe galt med barna våre og deres ønsker. Det er noe galt med systemet som svikter de menneskene som prøver for harde livet å leve et helt normalt liv. For ja, i Norge er det faktisk helt vanlig at barna våre har skolesekker til over tusen kroner og spill til mange tusen. Vi skal ikke la politikerne få oss til å tro at det er «luksus» å ha nok inntekt til å leve et vanlig liv. Prisene går opp, lønninger går opp og samfunnet produserer de villeste ting. Dagens politiske situasjon gjør at flere ikke har råd til å leve. Å normalisere fattigdom er utrolig farlig vei å gå, for det vil skape enda større skille mellom mennesker. Vi trenger ikke mer fattigdom. Vi trenger et velfungerende samfunn der mennesket får lov til å delta.

God jul ❤️🎄