Kategori: Politikk

Publisert

Hva kan barn ønske seg til jul?

Jeg leste nylig i avisen at fattige norske barn ønsker seg akkurat det samme som alle andre barn. Noen blir visst provosert av det.

La barn ønske seg det de vil

Det er rart at barn ikke skal få ønske seg akkurat det de vil. Barn i Norge har de samme forbildene, ser det samme på TV og spiller de samme spillene. At noen mennesker blir provoserte av at fattige barn ønsker seg Nintendo og Juicy Couture-bukser, i stedet for en varm lue, er rett og slett å ikke forstå at fattige mennesker også er helt vanlige mennesker. Selv har jeg donert smykker fra min nettbutikk «Luxury by lions» til mammahjelpen på Facebook. Som en gave fra en mor til sin datter. Ingen trenger smykker, men det kan glede et hjerte. Det er selvfølgelig viktig at barn først og fremst har det de behøver, men det er også viktig for barn å passe inn på skolen, føle seg litt kule og få lov til å henge med på det som barn flest er opptatt av. Dette kan være alt fra mote til spill, sport og friluft. Fattigdom oppstår jo når man ikke har mulighet til å delta i det «vanlige liv». Derfor synes jeg at barn må få lov til å ønske seg akkurat det de vil. Ingen kan klandre en fattig familie som har klart å skaffe barnet sitt en dyr gave.

Betydningen av en gave

Min datter på syv år ønsker seg Nintendo-spill, ny mobiltelefon og merkeklær. Dette er helt vanlig å ønske seg. Noen vil sikkert mene at hun har det «for godt», fordi hun får det hun ønsker seg og enda litt til. Men det viktigste jeg lærer min datter er ikke bare at hun kan ønske seg akkurat det hun vil, men at hun skal være takknemlig. Jeg ønsker på en side å vise henne at det ikke er begrensninger på hva hun kan ønske og drømme om, samtidig som jeg lærer henne at man ikke alltid kan forvente å få det akkurat slik man vil. Og når hun har fått en gave hun kanskje ikke ble så begeistret for, eller ble skuffet fordi vi ikke ønsket å bruke penger på en elektrisk barnebil, så har vi snakket om det. Vi har forklart hvorfor det ikke ble slik og at en gave først og fremst er en tanke. Et uttrykk for å ville gi, fordi man setter pris på forbindelsen mellom mennesker. Da spiller det ingen rolle hva hun får. Det viktigste er at noen faktisk ønsket å gi henne denne tanken. Min datter er takknemlig, så jeg bekymrer meg aldeles ikke for at hun skal bli bortskjemt.

Å passe inn

De fleste med små barn vet hvor takknemlige de er. De setter vanligvis pris på de minste ting. Og når det plutselig kommer et ønske om akkurat «den» genseren eller skolesekken, så vet man at dette handler om skolemiljøet og å bygge identitet. Det er ikke et uttrykk for å være bortskjemt. Slik er samfunnet. Da ønsker jeg ikke å lære barnet mitt at hun ikke kan forvente at hun kan passe inn. Selvfølgelig passer hun inn. Hun skal få lov til å prøve å passe inn akkurat der hun vil. Disse «markørene» de ønsker seg er skapt av oss mennesker for å signalisere tilhørighet. Tilhørighet har ulik pris avhengig av hvilken kultur og klasse man hører til. I stedet for å la oss provosere over fattige mennesker som ønsker seg noe som koster, så bør vi heller provosere oss over at samfunnet vårt tillater at stadig flere faller utenfor det vanlige samfunnet.

Normalisering av fattigdom

Det er ikke noe galt med barna våre og deres ønsker. Det er noe galt med systemet som svikter de menneskene som prøver for harde livet å leve et helt normalt liv. For ja, i Norge er det faktisk helt vanlig at barna våre har skolesekker til over tusen kroner og spill til mange tusen. Vi skal ikke la politikerne få oss til å tro at det er «luksus» å ha nok inntekt til å leve et vanlig liv. Prisene går opp, lønninger går opp og samfunnet produserer de villeste ting. Dagens politiske situasjon gjør at flere ikke har råd til å leve. Å normalisere fattigdom er utrolig farlig vei å gå, for det vil skape enda større skille mellom mennesker. Vi trenger ikke mer fattigdom. Vi trenger et velfungerende samfunn der mennesket får lov til å delta.

God jul ❤️🎄

Publisert

Høstferie i Midtøsten 🇧🇭

Jeg skylder Lorren 100,- kr. Jeg sa nemlig at om vi møtte på noen fra Norge her i Bahrain, så skulle hun få 100,- kr per norske turist.

Et annerledes reisemål

Utrolig nok møtte vi på en nordmann på hotellet. Heldigvis så aldri Lorren kona hans, for da hadde jeg skyldt henne dobbelt så mye 😅 Vi møtte han ved bassenget og han sa at de hadde vært i Oman, Dubai og Abu Dhabi akkurat som oss. De trivdes her og de hadde aldri vært på Kanariøyene. Det var for mye turister og ikke helt deres stil. Morsomt å møte på nordmenn som tenker litt som oss. Lorren har aldri vært i Spania. Men hun blir nødt til å dra til Figueras og Barcelona en dag. Det blir dog ingen badeferie, men en kulturreise. For å se arkitektur og Salvador Dali museet.

Les også: Badeferie i Zallaq i Bahrain

Lorren ser på ukjente matvarer i souqen.

Turister og politikk

Ellers har vi blitt kjent med folk fra England og Russland. Vi har snakket mye om politikk. For meg som er motstander av EU, og mot økt militarisering, har det vært interessant å snakke med turistene her. Avisene i Norge er veldig EU- og NATO-tilhengere, så da er det så godt å høre at folket har sin egen mening. Ikke bare en saueflokk som gjentar avisenes opinion. De vi har snakket med har kritisert både EU og NATO. En av russerne vi snakket med gråt i bassenget. Hun sa at dette er en krig russere aldri ville inn i. At de nå dreper sitt eget folk. At krigen ikke er mellom Russland og Ukraina, men mellom Russland og USA med Ukraina som slagmark. Man kan mene mye om krigen, men det er uansett alltid noe helt spesielt å høre fra førstehåndsberetninger. Av familier som venter i gru på om deres menn må ut å kjempe mot sitt eget folk. Forlate familien og risikere livet. Det er fælt. Selv synes jeg denne krigen kunne vært unngått. Ukraina burde vært nøytralt i mine øyne. Ikke en del av hverken NATO eller EU. Men det er et maktspill, dessverre. Mange tror russere er helt isolerte, men de er veldig informerte. De reiser mye og utdannelse er et must for de fleste. Det er ikke sånn at de er helt hjernevasket av propaganda. Så bruker alle VPN og leser de samme nyhetene som oss. Ok…nok om det…

Bruker lens for å lese arbiske aviser 👌

Fra strandidyll til hovedstaden

I dag dro vi fra Zallaq og inn til Manama. Vi er altså i hovedstaden nå og blir her to netter. Hovedgrunnen er at flyet vårt går veldig tidlig natt til tirsdag. Med baby og lang flyreise er det derfor best å bo nærmest mulig flyplassen. Herfra kommer vi til flyplassen på kun åtte minutter. Jeg var redd det skulle være flystøy her, men det er det heldigvis ikke. Vi har en stor balkong med solsenger, spisebord, salong og fantastisk utsikt mot sjøen og byen. Her skal vi nok klare å kose oss de siste to dagene. I går spiste vi ute med noen vi ble kjent med på hotellet. Det var litt trist å dra fra hotellet i Zallaq. Det var nydelige mennesker. Faktisk gråt jeg da vi dro i morges. Under frokosten kom alle vi har blitt kjent med bort til oss for å si hadet. Vi addet hverandre på Facebook og vekslet e-post. Det er ikke så ofte at man blir så godt kjent med så mange. Det var virkelig hyggelig.

Nå er vi i hovedstaden ❤️🇧🇭

Tips til reise i Bahrain 🇧🇭

Vi er ikke helt ferdige med Bahrain enda, men jeg kan absolutt anbefale å reise hit. Bare husk å bestille hotell med privat strand. Hvis ikke kan du glemme både bikini og drink. Det er varmt, så pass på at du også har et kaldt basseng i nærheten. Har du råd, så velg 5 stjerners hotell. Det er faktisk en vesentlig forskjell mellom fem stjerner og fire stjerner her. Husk også at alkohol kun selges på hotellene. Bruk happy hour, for alkohol er ikke billig.

Utsikten fra hotellrommet 👌

Det var oppsummeringen denne uken. Kommer snart en ny bloggpost ❤️🇧🇭🌴👌

Publisert

Bør far være mer hjemme med barn?

Egentlig er det rart at ikke begge foreldrene er hjemme samtidig med en nyfødt. Det blir jo til at mor holder på 24 timer i døgnet uten nok avlastning.

Når skal mor få hvile?

Denne gangen har det vært litt mer utfordrende å få en nyfødt i hus. Lorren Karlotta, den eldste, var veldig enkel å ha med å gjøre. Hun sov mye og var ikke like puppegal som sin nye søster. For at Donatella skal være like harmonisk må hun ligge inntil mors bryst omtrent hele tiden. Da Lorren ble født fikk vi også besøk av svigerforeldrene og svigersøster fra Island. Jeg fikk mye avlastning i det. Denne gangen var det ikke mulig for dem å komme på grunn av sykdom.

Nå som babyen krever all oppmerksomhet fra mor, synes jeg det hele er fryktelig urettferdig. Om natten halvsover jeg, fordi Donatella kun vil ligge ved brystet. Så må jeg opp tidlig og kjøre Lorren til skolen. Mannen min går en annen vei til toget når han drar på jobb og han har ikke bil. Jeg trenger dessuten bilen min for å handle og komme meg rundt. Vanligvis får jeg trent, spist, dusjet, sminket meg og kledd meg hver morgen på omtrent 75 minutter. Med baby på brystet, tar det nesten en arbeidsdag å komme meg gjennom disse enkle gjøremålene. I tillegg blir det ekstra husarbeid, rett og slett fordi det blir mindre tid til å holde huset pent og ryddig. Det hoper seg opp og det tåler jeg ikke så bra. Jeg MÅ rydde. Mannen min får heller ikke vasket eller støvsugd hvis det er rotete. Plutselig er klokken nesten halv fire og jeg må hente Lorren Karlotta på skolen.

Her har Donatella sovnet i bilstolen, som hun elsker. Nå spørs det om jeg rekker å dusje før hun våkner. Denne gangen gikk det fint!

Så kommer mannen hjem…

Når mannen kommer hjem skulle man ønske at man bare kunne legge babyen i armene hans og ta seg en god blund. Å sove med frie armer er ren luksus. Faktisk må jeg ofte ta paracet om morgenen fordi kroppen er vond og stiv etter å ha ligget ukomfortabelt for å amme på natta. Mannen kommer hjem sliten etter arbeidsdagen og møter mor med en lang liste over hva som må gjøres. Eldste datter trenger hjelp med lekser, hun skal øve cello og hun skal på håndball-turnering. Hun sier også hun er sulten. Far lager middag til alle og tar oppvasken, men jeg har enda ikke fått min blund. Far støvsuger og setter alt skittentøy til vask. Far har også planer om å spille golf og møte kolleger etter jobb i løpet av uken. Jeg bare rister på hodet og lurer på hva som skjer. Og når far endelig har muligheten til å ta babyen, så blir det fort skrik, fordi brystene har havnet utenfor barnets rekkevidde. Da tar det ikke lang tid før hun er tilbake i armene mine. Sånn går nu dagan…

Hva hvis både mor og far var hjemme?

Jeg har nok ikke så mye å klage over sammenlignet med andre mødre. Men det at jeg vet at det er mye vanskeligere for andre mødre der ute, som får mindre hjelp av mannen og som har mer (og kanskje flere) krevende barn — gjør at jeg blir ganske provosert over kvinners situasjon som mødre. Disse tankene gjør at jeg forstår fryktelig godt hvorfor det ikke er likestilling og at kvinner blir overarbeidet. Man er helt avhengig av å ha foreldre eller familie som støtter deg, for at du skal slippe å bli en altfor stresset og sliten mor. De to første ukene da far var hjemme, var enkle. Jeg fikk til og med tid til å dusje og ta badstue i fred og ro. Det ble heller ikke så fort rotete og begge barna fikk full oppmerksomhet når de trengte det. Logistikken, pausene og søvnen led ikke. Vi kunne jobbe sammen om familielivet. Nå når han er tilbake trøtt og sliten fra jobb, møter han bare en trøtt og sliten mamma som har tatt kontroll på hele familievirksomheten. Som må fortelle hva som er å gjøre, hva som trengs, hva som mangler og hvordan alt er planlagt fremover. I mine øyne trengs mer av tiden til far, samtidig som mor er hjemme. Både mor og far trenger nemlig også pauser og litt fri.

På 17. mai hos naboen. Jeg fikk slappe av i skyggen med vin og jordbær, mens pappa holdt øye med begge døtrene. Det var deilig!

Lett for mannen å melde seg ut

Mammas skjebne er at barnet trenger henne mest og det er naturligvis helt sant. Hun må være hjemme og gi all den omsorgen som trengs til den nyfødte. Men hva med hva mamma trenger? Det bør jo være mye viktigere faktisk. Hvis mor ikke har det bra, kan det gå hardt ut over hennes helse, hennes arbeid, hennes barn og hennes partnerskap. Og det er jo nettopp det som også skjer. Mødre sliter med akkurat dette etter fødsel. Det er utrolig lett for mannen å melde seg ut av den tøffe hverdagen med argumenter som: «Jeg har ikke bryst til å amme med», «Jeg er dødssliten etter jobb», «Jeg må jo jobbe», «Jeg må ta den telefonen», «Jeg må tidlig opp i morgen», «Jeg har tre viktige møter i morgen og trenger søvnen min». Enkelt og greit: Mannen sin viktigste beskjeftigelse er jobben. Så hjelper han mor med det han orker og kan når han kommer hjem. Mor sin viktigste bekjeftigelse er å ta seg av barnet 24/7. Hun kan ikke bruke de samme argumentene som far for å få litt fritid. Hun blir dobbeltarbeidende. Det eneste rettferdige ville vært at ingen jobbet og begge måtte dele på døgnarbeidet med ny baby. Det er nemlig ikke en 9-16 jobb…

Det var litt om mine tanker. Så må jeg bare si til alle kvinner der ute som kjenner på denne skeive fordelingen i foreldrelivet: Det er faktisk ikke din jobb alene å ta deg av dette nye barnet. Ikke la deg slite ut og ikke vær for grei med din slitne mann. Still krav! Og blir han sur og gretten eller får vondt i ryggen, så er det helt forståelig. Slik er det vel for deg også! Det er ikke rettferdig at du alene skal bli sur, sliten og overarbeidet. Det må vi bare ikke gå med på. Og med dette i tankene, så skjønner man jo hvorfor mange forhold går i dass og mange kvinner blir sykemeldte eller tar ulønnet permisjon — eller ikke ønsker flere barn. Sånn ting fungerer for slitne mødre i dag er absolutt ikke godt nok.

God helg ❤️