Gravid uke 40 — Lei av å gå gravid?



Nå er det like før. Hun ligger med hodet ned mot bekkenet og jeg kjenner tydelig hvor rumpen og bena hennes sitter. Kynnere kommer kraftigere og det stikker i ryggen.

Pappa tror på et påskebarn

Uke 40 starter i dag. Det vil si at jeg er 39 uker og 0 dager på vei. Dette er også min «egen termin» som følger mine datoer i forhold til siste menstruasjon, eggløsning og dagen hun faktisk ble laget. Disse datoene har jeg, fordi vi med vilje ønsket oss et barn til. Jeg har alle datoer i en app. På grunn av at hodemålet på barnet er lite, har Rikshospitalet satt termin en uke senere. Ifølge dem er jeg i uke 39. Det spiller egentlig ingen rolle. Babyen er uansett «ferdig» nå og kan komme når som helst. Et barn regnes ikke som prematurt fra uke 37. Mannen min tror det blir et påskebarn. Da kommer hun i så fall i løpet av de nærmeste dagene. Jeg har kanskje mest «feeling» på helgen etter det, altså neste uke. Kanskje på en lørdag, fordi merkelig nok får jeg som regel alltid menstruasjon på en lørdag. Datteren min har også cello-konsert for skolen 2.mai (som er dagen etter Rikshospitalets termin). Den konserten vil jeg gjerne få med meg! Det passer derfor best å føde enten denne helgen eller neste.

Er jeg lei av å gå gravid?

Det synes jeg er vanskelig å svare på. Jeg synes det er koselig og veldig spesielt å være gravid. Det er på en måte litt hellig for meg. Jeg har en sånn ubeskrivelig kontakt med min egen kropp og føler meg veldig heldig som får kjenne på hvordan kroppen skaper et menneske. Det er helt unikt og en høytidelig tid. Det er litt trist å tenke på at det mest sannsynlig er siste gang jeg får oppleve denne prosessen, fordi vi ikke planlegger flere barn. Samtidig gleder jeg meg sånn til å få holde rundt det nye barnet og vil vel aller helst at hun fødes så snart som mulig. Jeg gleder meg også til å kunne leve som før. Spise lite mat igjen, gå mer turer, trene tyngre, drikke vin og spise myke oster og blodrøde biffer. Jeg spiser 300-400 kalorier mer enn vanlig nå og mer karbohydrater (frukt). Vanligvis spiser jeg nesten ingen karbohydrater. Jeg foretrekker lavkarb, men ønsker ikke å kjøre så lavt når jeg er gravid. Jeg har cravings på frukt og bær, som nevnt tidligere i en bloggpost. Det tror jeg rett og slett er fordi kroppen trenger de næringsstoffene. Nå har jeg faktisk ikke like store cravings på blåbær lenger, men mer på ananas. Spiser 1-2 stk hele ananas hver dag.

Vi koser oss i jacuzzien mens vi venter på babyen.

En annen ting jeg gleder meg til er å kunne sove bedre. Jeg sover ikke på natten mer. Jeg sovner grytidlig på morgenen og sover til tidlig på formiddagen — kun 4-5 timer. Deretter sover jeg noe midt på dagen eller på kvelden. Det jeg er mest lei av er å ikke ha ordentlig rutine lenger. Så konklusjonen er nok at JA jeg er lei av å være gravid, selv om jeg samtidig nyter det. Men jeg kommer til å elske barnet som kommer mer enn denne tilstanden, så nå er jeg klar for å ta henne imot.

Alle er på påskeferie

Siden mandag har Lorren Karlotta (datteren vår) vært hjemme på grunn av påskeferien. Hun kunne gått på SFO, men for meg er det enklere at hun er hjemme, fordi jeg trenger søvnen min. Nesten alle vennene hennes har dratt på påskeferie, så denne uken har vært ensom for henne. Heldigvis er det et par venninner som fortsatt er hjemme, så hun har fått være litt sosial. Hadde jeg ikke vært høygravid, ville vi vært på ferie nå. Lorren fikk nye ski før jul og vi rakk ikke så mange skiturer før jeg ikke turte å gå mer. På grunn av en våt vinter med mye isete føre, har det vært skummelt å gå mye ute med gravidmagen. Det har blitt mye innesitting.

Nå sitter jeg her med mobilen og følger med på alle som er på påskeferie. Jeg trøster meg med at vi skal på ferie i oktober. Ferien vår er egentlig planlagt, men vi har ikke bestilt noe enda. Jeg må nemlig overføre noen American Express-poeng til SAS Eurobonus først. Det er god plass på flyet, så jeg har tid. Jeg skal røpe mer om høstferien når alt er bestilt. Så langt kan jeg si at det blir mot øst og det blir eksotisk — slik vi elsker det.

God påske fra jacuzzien 🐣💛

Ønsker dere alle en riktig god påske ❤️🐣

Min forfengelige fødsel — Gravid uke 39

Hår, negler og vipper på plass! Hvorfor er det så viktig å tenke på slikt når man skal føde? Bør man ikke gi litt blaffen i forfengeligheten og bare slappe av?

Å føle seg vel er individuelt

Utseende er kanskje det siste mange tenker på når det nærmer seg fødsel. Man føler seg uansett som en blytung zombie og vekten kan øke ganske mye på slutten. Man orker ikke bry seg om hva speilet har å fortelle, hva vekten viser og man vil helst bare drite i det. På med joggebukse og glem sminke! Denne innstillingen kan jeg forstå veldig godt. Jeg kan også forstå at det kan være enormt befriende. Det kan være deilig å kaste seg inn i en nonchalant holdning og rett og slett gi faen. Jeg er helt med på de notene. Det eneste er at det ikke fungerer slik for meg. Dette er ikke en holdning som jeg hadde klart å omfavne i all nytelse. Hos meg er det sånn at jeg har LYST til å pynte meg, jeg har LYST til å være så aktiv jeg kan — og jeg har BEHOV for å føle meg kreativ og energisk. Hvis dette blir borte, så blir jeg bare deppa. Kunsten for meg er å finne en balanse, slik at jeg ikke presser meg for hardt. Ofte er vilja sterkere enn det kroppen tillater. Men jeg tror at jeg faktisk behersker den kunsten meget godt! Er det noe jeg har klart i dette svangerskapet, så er det å høre på kroppen.

Vipper og hår fra X Hårstudio på Greverud

Vipper og hår fikset på X Hårstudio på Greverud. Øredobber laget av meg av skinnet fra mine pytonslanger som bytter skinn ca. hver femte uke. Besøk nettbutikken min her: www.majestetene.no

Å ta pauser og høre på kroppen

Jeg trener fortsatt styrke og jeg trener med like tunge vekter som vanlig. Det eneste jeg ikke gjør, er å pushe meg mer enn det kroppen er vant til. Forrige uke kuttet jeg også ut bentrening, fordi jeg kjenner tegn til bekkenløsning. Dessuten veier jeg nå ca 13-14 kg mer enn før jeg ble gravid, noe som gjør at bena og leggene mine får mer enn nok belastning. Det er tungt å gå lenge og gå i trapper. Det gjør jeg hver dag og synes det gir mer enn nok trening for bena. Bortsett fra styrketreningen som varer 15-20 minutter om morgenen, så går jeg mye på shoppingsenter. Jeg passer på å få gått minst en time 3-4 ganger i uken. I tillegg prøver jeg å orke slikt som å treffe venner, gå på restaurant og ta meg en kjøretur for å se litt mer enn bare husets vegger. Siden jeg har anemi, så er slike enkle ting spesielt tungt for meg, fordi jeg ikke får ta medisinene mine under graviditet. Kjenner jeg at kroppen er sliten, så legger jeg meg. Og jeg sover mye, men kanskje ikke akkurat når jeg ønsker det mest.

Fra skulder-økten min i dag morges 💪

Søvnproblemer

Jeg har sovet svært lite om natten nå de siste ukene. Jeg sovner ikke før klokken nærmer seg 04:00, selv om jeg har lagt meg i sengen før midnatt. Jeg går mye på do også, fordi babyen er aktiv på natten og tramper på urinblæren min. Mannen min vekker meg klokken halv åtte hver morgen og da bruker jeg 45 minutter på å klare å stå opp. Han gjør datteren klar til skolen og så drar han på jobb med toget. Min jobb er da å hive på meg noen klær og kjøre datteren til skolen. Vanligvis er det jeg som sørger for at datteren gjør seg klar til skolen, spiser frokost, pusser tenner og så videre. Nå er det ikke sjans i havet, fordi jeg er energiløs på morningen. Etter jeg har kjørt henne til skolen, drar jeg hjem og trener, spiser frokost og sover litt til. Rundt klokken 14:00 står jeg opp igjen og rydder. Så henter jeg datteren på skolen. Jeg har prøvd å sove sammenhengende om natten og la være å sove på formiddagen, men det hjelper ikke. Jeg sovner sent uansett hvor trøtt jeg er.

Jeg er mest aktiv mellom klokken 17:00 og 22:00. Da blir det gjerne en gåtur på shopping, et hyggelig restaurantbesøk eller noe annet sosialt med datteren min. Hadde jeg ikke vært gravid ville jeg mest sannsynlig sittet på verkstedet mitt og laget smykker eller kanskje jobbet med en ny låt i studioet mitt. Jordmor har bedt meg om å stresse helt ned, så derfor har jeg ikke jobbet noe som helst siden startet av mars. I mars var jeg uansett syk hele måneden. Er det noe jeg gleder meg til, så er det å kunne ta medisinene mine igjen, få tilbake faste rutiner, trene som vanlig og jobbe effektivt.

Snart kan jeg trene for fullt igjen. Her fra min skulderøkt i dag tidlig. Jeg trener tre sett mindre enn vanlig, men kjører like tungt.

Vakre vipper selv om man er skutt

Konklusjonen min med denne bloggposten er vel at nettopp fordi det å gå gravid er utrolig slitsomt og tungt, så trenger jeg å finne de små gledene som gjør at jeg ikke føler at jeg mister helt grep og kontroll. Noen ganger er det noe så utrolig enkelt som å ta seg en time shoppingtur eller 15 minutter med å løfte litt på vekter. Det føles faktisk som en enorm mestring som gjør meg glad og fornøyd. Og når jeg står opp etter bare et par timers søvn og tror jeg skal møte et spøkelse i speilet — da må jeg innrømme at jeg blir i litt bedre humør av å se at håret mitt slettes ikke ser så verst ut, og at vippene mine er lange og glamorøse. Noen bryr seg ikke om slikt, men jeg får energi av dette. Jeg får lyst til å ta på meg en fin kjole, knallrosa leppestift, pene sko, sprute en dæsj parfyme på halsen og komme meg ut. Vips, så orker jeg mye mer enn jeg trodde.

Så nå er etterveksten farget, neglene er nylakkerte og vippene flagrer. Jeg er klar for fødsel — en forfengelig og fin fødsel 👌

Gjett hvem som får være med på fødsel?

Nå er jeg i uke 38. Det vil si at fødsel kan skje når som helst. Da er det viktig at man vet hvem som får lov til å være til stede.

Får en seksåring lov til å bli med på fødsel?

Jeg fortalte jordmoren min under siste kontroll at jeg hadde ringt Gaustad Hotell for å sjekke kapasiteten i april. Jeg har nemlig planlagt å sjekke inn både mannen og datteren min på hotell med en gang riene starter. Gaustad Hotell ligger rett ved Rikshospitalet hvor jeg skal føde. Det er slettes ikke noen selvfølge at du får familierom på sykehuset, så vi satser derfor på hotell. Sist jeg fødte på Riksen, ble mannen min sendt hjem nesten like etter fødsel. Jeg ble overlatt alene med nyfødt barn og delte rom med en ukjent dame. Barnet hennes gråt mye. Jeg sov ikke i det hele tatt og klarte ikke slappe av.

Les også: Er det tabu å ønske seg et kjønn på baby?

Familierom kan man visst få på Ullevål Sykehus, men jeg ønsker kun å føde på Rikshospitalet. Min mamma ble operert på Riksen minst 15 ganger før hun døde. Jeg hadde til og med konserter der mens mor var lagt inn. I ti år gikk vi inn og ut av dørene der, så naturligvis har dette sykehuset blitt en del av meg. Dessuten har de alle spesialistene der, så om noe skulle skje er jeg i de beste hender. Jordmor sa at hun tviler på at de vil tillate datteren min å bli med på fødsel uten å ha informert på forhånd. Så denne uken som gikk, har jeg jobbet hardt for å få den tillatelsen.

Nå kan babyen komme når som helst! Her er jeg i en ny kjole fra Sonia Rykiel.

Måtte snakke med ledelsen

Jeg har snakket med minst fire forskjellige ansatte på Rikshospitalet for å få lov å ha med datteren min på selve fødselen. De anbefaler ikke å ha med barn på fødsel, mest på grunn av de ansatte. Til slutt fikk jeg snakket med ledelsen og fikk likevel et ja. Avtalen er at dersom det blir problematisk eller forstyrrende for personalet, så tar pappa henne ut. Siden jeg ikke har noen foreldre igjen og mannen min har sin familie på Island, så spilte dette også en rolle. Det er ikke så lett for oss å finne noen datteren vår kan være hos. I tillegg bor vi jo et lite stykke fra Rikshospitalet. Også det at vi skal sjekke inn på Gaustad Hotell gjorde det litt enklere, for da har mannen og datteren et sted å gå til uten å belaste kapasiteten på sykehuset.

Jeg har pakket med oppblåsbar madrass til Lorren Karlotta, slik at hvis det blir en lang fødsel så kan hun legge seg ned og sove litt. Jeg håper på en rask og enkel fødsel, slik at jeg også kan joine mannen på Gaustad Hotell ganske kjapt etter fødsel. Vanligvis etter en epidural vil de ikke slippe deg ut før du tisser normalt igjen. Det kan ta litt tid. Jeg skal insistere på epidural når jeg kommer til sykehuset, så det spørs hvor lenge de holder meg der. Da er det fint å vite at jeg har et hotellrom 20 meter unna, hvor jeg kan oppholde meg med mine nærmeste. Jeg regner med jeg får lov til å lufte meg…

Magen er stor nå!

Babyen kan komme når som helst

Alt er klart nå. Vi har pakket og jeg føler vi har kontroll. Vi har laget en skikkelig plan og det blir spennende å se om alt vil gå slik vi planlegger. Håpet er at mannen min er hjemme når riene starter. Da er det bare å ta alt vi har pakket, hive det inn i bilen og kjøre til Gaustad Hotell. Så må jeg inn på føden, så fort riene blir hyppige. Hvis mannen er på jobb, må han ta toget hjem og vi må hente datteren på skolen. Jordmor har gitt meg beskjed om at hvis det blir styrtfødsel og pressriene melder seg, så må jeg ringe ambulanse. Hvis det ikke er midt på natten kommer jeg også til å ringe nærmeste nabo som er jordmor. Det blir neppe styrtfødsel. Lorren Karlotta brukte over 20 timer på å finne veien ut av livmoren…

Les også: Gravid, streptokokker, bihulebetennelse og korona samtidig!

Vi passer nå hele tiden på å ha nok lading på bilen. Mannen drikker heller ikke øl, slik at han alltid kan kjøre. Jeg har også gjort grundig arbeid med pakkingen. Jeg har med både Champagne, glass, høyhælte nye Chanel-sko, duske-tøfler, ny behagelig kimono og ny sminke. Neglene er på plass også. Det eneste jeg ikke har gjort enda, er å fylle på vippene mine. Det gjør jeg så fort som mulig nå i løpet av uken. De er fortsatt fine, så det er ikke krise. Men jeg har i hvert fall lagt opp til en behagelig fødsel. Kanskje nettopp fordi min erfaring er at den ikke var så enkel sist. Da må man legge alt til rette for å få det best mulig. Kanskje ikke alt går slik jeg planlegger, men det viktigste er at jeg gjør mitt ytterste for at jeg, familien min og det nye barnet skal få en vakker opplevelse ❤️

Russland står mitt hjerte nært


Mange snakker stygt om russere for tiden. Russland som land svartmales etter invasjonen. Det er nesten ikke mulig å si noe pent om Russland uten å få en kontrakommentar om hva slags hjernevasket møkkafolk som bor der. Jeg elsker Russland og synes vi må skille mellom politikk og mennesker.

Hat mot et helt folk

Det føles litt som med jødehat, muslimhat, sigøynerhat og så videre. Fordi noen ikke passer inn i vår vestlige tankegang, så må vi gi folket massiv motstand. For at vi skal akseptere dem, må de først bevise at de tenker som oss. Etter at Putin gjorde sitt brutale inngrep i Ukraina, så har mediene fordømt ham. Det er helt riktig. Ingenting kan rettferdiggjøre det han gjorde og krig skal aldri aksepteres. Krig er forakt for liv. Problemet er at mediene ikke bare bidrar til å fordømme Putin, men de har fått den vestlige verden til å vende ryggen til det russiske folk. Da andre presidenter gjennom de siste 30 årene brøt folkeretten, hvem fordømte dem så massivt da? Fordømte vi hele det amerikanske folk? Må amerikanere bevise for noen at de ikke støtter disse presidentene, for at vi skal akseptere dem? Nei, slik er det ikke. Hvorfor skal vi være så forbanna på russere? Klarer vi ikke skille mellom politikk og mennesker? Er et menneske mindre verdt og må tåle hat — bare fordi det lever under andre omstendigheter (eller regimer) enn det som er forenelig med våre vestlige verdier?

Et eksempel fra mediene på hvordan vi nå behandler det russiske folk.

Russland er et fantastisk land

Jeg har vært i Russland mange ganger. Landet har et usedvanlig varmt folk med en gjestfrihet du skal lete lenge etter. Matkulturen er jeg også glad i. Ingenting slår ordentlig kaviar og russisk champagne. Biff stroganoff og borsjtsj er også to av mange delikate retter fra Russland. Så har vi russisk ballett, russisk arkitektur, russisk litteratur, russisk musikk og så videre. Ikke alle kan skryte av en så rik kultur. Og det russiske folk kjenner sin kultur og sin historie godt! Russland er rett og slett fascinerende. Vi må ikke glemme det! Historisk sett er det også mye blod og tragedie. Et stort og mektig land vil aldri kunne gå gjennom historien uten tragedier. Og de er avhengige av sterke ledere, som også dessverre er svært brutale. Det gjelder alle stormakter. Når disse lederne av ulike grunner går så langt som til krig, så skal det fordømmes. Men vi skal være forsiktige med hvordan vi tenker og handler i slike betente situasjoner. Ting kan bli verre når vi mister hodet og begynner med å avsky mennesker.

Kremlin. Nydelig arkitektur!

Avsky skaper ikke fred

Nå er krigen et faktum. Motstanden mot Russland har vokst til et monster. Kan det bli verre? Ja, det tror jeg — hvis vi ikke tar oss sammen. Som kongen så fint sa i sin tale — vi må ikke gjøre for lite, men heller ikke for mye. Det som er helt sikkert er at vennskapet med våre østlige naboer er ødelagt. Det vil ta tid å bygge opp igjen — hvis det i det hele tatt er vilje til det. Amerikas president vil ha regimeskifte med stor støtte fra Vesten. Men hva hjelper det? De fleste russere støtter Putin og en ny president vil neppe endre så mye. Husk at de er mer enn 144 millioner innbyggere i Russland. Et mer demokratisk Russland skjer ikke over natten — det vil ta tid. Fortsetter vi å fordømme et helt folk fordi landet ikke fungerer bra nok i vestlig forstand, så skaper vi mest sannsynlig bare mer avstand. Det blir ikke fred. Og hva er konsekvensen nå? Russland har vendt seg mot Kina som også er et regime langt fra Vestens standarder. Vi har skapt en stor øst-vest-kløft som går ved Russlands grenser.

På teater i Moskva med Russlands president for sigøynere (hun sier selv «sigøyner», selv om vi i Norge politisk korrekt kaller det romfolk). Hun heter Nadja Demeter og har flere ganger møtt Putin i viktige møter om romfolket.

Vest mot Øst — en ny verden

Jeg har mange meninger om geopolitikk, verdensøkonomi, hegemoni, propaganda…og NATO for den saks skyld. Selv har jeg russisk/ukrainske aner. Jeg har vært i Sovjet, Russland, Hviterussland og Ukraina mange ganger. Jeg kjenner russere og ukrainere med forskjellige meninger. Noen familier er splittet fordi de er uenige. Hva jeg selv mener om situasjonen i Russland kunne jeg skrevet om i lange baner. Men det er ikke poenget her. Budskapet mitt handler ikke om politikk, men hvordan vi mennesker behandler hverandre. Til syvende og sist lever vi sammen her på jorden. Vi har globale utfordringer hvor det er viktig at vi samarbeider, for at flest mulig skal ha det bra. Da må vi lære å akseptere hverandre først. Gjennom alle disse tider har vi vært dårlige på å skape fred. Verden er mer polarisert enn noen gang. Ekstra viktig nå er det at folk tenker selv. Ikke lar seg rive med og setter seg fast på en «pol». At vi er flinkere til å akseptere våre forskjeller, synspunkter og tankegang. Vi har kommet dit at bruk av atombomber ikke er usannsynlig. En ganske farlig situasjon dersom en «blokk» virkelig ønsker å utslette den andre. Det er ikke tid for å skape mer avstand nå. Det er tid for å se på verden med et litt mer åpent sinn og fokusere mer på diplomati, dialog og fred.

Dette er kanskje de mest vanlige suvenirer du får kjøpt i Russland.

Bygge broer og ikke brenne dem…

Til slutt vil jeg egentlig bare si: Tenk deg om før du skriver eller sier noe stygt om et folkeslag. Si fra til den det gjelder når du opplever at noen tråkker ned på et folk. Når krigsforbrytere tar seg ulovlig til rette og tråkker ned et folk så skal vi reagere, uansett om krigsforbryteren er fra øst eller vest! Det samme bør vi gjøre mellom oss mennesker. Det er nemlig ikke greit! Er du negativt innstilt til et folk, deres meninger og kultur — gå inn i deg selv. Prøv å forstå i stedet for å dømme. Ikke tenk at du må være enig. Du trenger ikke skifte syn. Akkurat som at du kan forstå at noen kan ha en annen legning, men at det ikke må bety at du må være slik selv for å akseptere det mennesket. Mennesker trenger forståelse og kjærlighet. Ikke mer vold eller hat mot seg. Vold, hat og avstand gjør alt verre. Vi må bygge broer mellom mennesker og mellom «polene». Ikke brenne dem. Vi er kanskje på vei mot tredje verdenskrig og bør tenke nøye gjennom våre tanker, ord og handlinger. Det er på høy tid å gjøre menneskeheten den tjenesten…

Med håp om fred ❤️

P.s

Hvis noen lurer på hvorfor jeg kjenner politikere i Russland og har reist mye i tidligere Sovjetunionen, så er forklaringen at foreldrene mine jobbet som utenriks frilans-journalister for både Norges største aviser og for aviser i Øst-Europa.

Bekkenløsning og problemer med å gå — Gravid uke 37

På tirsdag var jeg på Den Norske Opera og Ballett og så ballettforestillingen «La Bayadere» med datteren min. Det krevde litt gåing som førte til store bekkensmerter den påfølgende dagen.

Plutselige smerter i bekken og symfysen

Etter flere ukers sykdom var det virkelig godt å kunne begynne å trene igjen forrige uke. Det eneste jeg ikke har gjort etter disse ukene, er rett og slett å . Jeg har kun ligget i seng og sofa pluss trent styrke om morgenen. Da jeg endelig skulle bevege litt på beina gikk det ikke så bra. På tirsdag var jeg og datteren min altså på ballettforestillingen «La Bayadere». Jeg parkerte på Oslo City og derfra måtte vi gå til Operaen. Det er ikke spesielt langt og det gikk ganske greit. Jeg klarte bare ikke gå veldig fort, fordi jeg lett får kynnere som er ubehagelig. Da vi skulle gå tilbake etter forestillingen var det langt verre. Jeg hadde skikkelige smerter i bekkenet, nærmere bestemt symfysen, som er spalten mellom de to underlivsbeina foran i bekken. Jeg måtte gå med museskritt tilbake til bilen og ta flere pauser.

Fra balletten «La Bayadere»

Natten ble et mareritt. Jeg var på do 5-6 ganger i løpet av den natten (som vanlig), men det var så vondt å gå at jeg nærmest måtte krype. Smertene var svært intense. Det var akkurat som kniver som stakk i underlivet og strålte ned beina. Jeg sov ikke, men duppet av et par ganger. Våknet stadig vekk av smerter. Klokken seks på morningen bestemte jeg meg for å bare stå opp. Jeg googlet «symfyseløsning» og fant ut at det var delte meninger om det var lurest å ta det med ro eller å faktisk bevege seg. Risikoen er at det ikke går over og at det i noen tilfeller blir en kronisk plage selv etter fødsel.

Jeg tok min egen avgjørelse

Denne morgenen skulle jeg en tur på jobb i et lite møte. Jeg hadde jo ikke sovet og tenkte at jeg absolutt ikke burde utsette meg for mer gåing. Før jeg bestemte meg for å avlyse møtet, tenkte jeg at jeg skulle gjøre et forsøk på å gå litt rundt i huset. Kanskje bevegelse ville hjelpe. Min mistanke om hvorfor jeg plutselig ble dårlig i bekkenet, var at jeg hadde ligget for mye i ro over lang sykdomstid. Denne plutselige gåingen satte nok bekkenet litt ut av spill. I og med at jeg ble verre etter å ligge i sengen den natten, så tenkte jeg at en spasertur rundt i huset kanskje ville hjelpe. Og tro det eller ei — det løsnet faktisk opp. Jeg klarte til slutt å gå rundt hjemme uten betydelige smerter, så lenge jeg gikk sakte. Jeg bestemte meg for å dra på jobben. Ikke nok med det, men jeg bestemte meg også for å ta en ny spasertur til Operaen for å kjøpe nye billetter til en forestilling i juni. Og alt dette gjorde jeg.

Hvordan gikk det med bekkenet etterpå?

Da jeg kom hjem var jeg selvfølgelig sliten. Jeg sov noen timer, men hadde ikke blitt verre i bekkenet. Da jeg stod opp lagde jeg meg masse blåbær-smoothie. Til min store overraskelse førte den til stor aktivitet i tarmen min og et par dobesøk. Som mange vet, så blir man svært forstoppet som gravid, men denne smoothien gjorde virkelig susen. Og gjett hva som skjedde deretter! Jeg kjente knapt noen smerter i bekkenet. Alt virket fint igjen! Nå lurer jeg rett og slett på om disse bekkensmertene først og fremst skyldtes ekstremt press fra både baby, vannsamling grunnet aktivitet samt tregt tarmsystem. Og da er det jo ikke så rart at mer gåing også hjalp. Bevegelse setter i gang kroppen og tarmen. Nå er jeg veldig lettet og glad for at denne vonde erfaringen med bekkenet ikke hindret meg i å både gå og fortsette styrketreningen. Men det må sies, etter alt jeg har lest, at dette er svært individuelt. For noen er det kun ro som hjelper.

Gravid uke 37

Gravid uke 37

Nå i dag startet altså uke 37. Det vil si at når denne uken er omme, så er ikke babyen prematur hvis den blir født. Dette er min egen termindato basert på min siste menstruasjon. Jeg vet også dato på befruktning, fordi jeg loggfører i en app. Ifølge tre apper jeg har og min egen utregning, så er termin 22. april. Dette er også den første termindatoen jeg fikk fra jordmor. Deretter ble termindato flyttet til 1. mai på grunn av størrelsen på barnet. Hun (babyen) er mindre enn gjennomsnittet og på Rikshospitalet beregnes termindato ut fra størrelsen på babyen. Det vil si at offisielt sett er hun ikke «moden» før 10. april. Jeg bør altså gå gravid i 16 dager til.

Les også: Mine cravings — Gravid uke 36

Lorren ble født i uke 38, som i min egen termin-regning var uke 39. Hun var også liten og fikk terminen sin flyttet. Det er visst vanlig at barn fødes omtrent i samme svangerskapsuke som tidligere fødsler, så derfor regner jeg med at hun kommer i uke 39 (etter min egen termindato). Det blir spennende å se. Nå begynner jeg faktisk å grue meg litt til riene, men det er min egen skyld. Jeg har googlet og lest litt mye om dem i det siste. Denne gangen skal jeg i hvert fall be om smertelindring umiddelbart. Det er idiotisk å ha store smerter hvis det kan unngås. Man vet jo aldri hvor lenge en fødsel vil vare. Det er viktig å ha nok overskudd og energi når det virkelig gjelder og babyen skal presses ut. Er man altfor sliten da, kan det faktisk ende med keisersnitt. For meg er det svært viktig at jeg får føde vaginalt. Det er best for både mor og barn.

Nå skal jeg nyte fredagen min. Ønsker alle en god helg ❤

Mine cravings — Gravid uke 36

Jeg har selvsagt cravings jeg også, som de fleste andre gravide. Helt i starten var det tunfisk, men nå er det dessverre blitt noe som er litt i det dyreste laget.

Fra tunfisk til blåbær og ananas

Jeg merket det på lommeboken da jeg ble gravid. Plutselig var det ekstra penger å rutte med takket være vinen som måtte kuttes ut. Jeg elsker vin og er ganske sær på vin også. Vinen jeg foretrekker skal være økologisk, ha alkoholprosent på minst 13, være fyldig, fruktig, utviklet og samtidig ha sukkerinnhold på mindre enn tre gram per liter. Så det går jo en del penger på vin i helgene vanligvis. De første tolv ukene i svangerskapet var billige for meg. Jeg fikk cravings på tunfisk. Tunfisk er billig mat og samtidig veldig godt når det blandes med jalapenos, litt lettmajones, rødløk og pepper. Det skal sies at vanlig tunfisk kjøpt i fiskedisk kan være skadelig for fosteret, men ikke tunfisk på boks. Det er fordi tunfisken på boks er mye mindre i størrelse og inneholder derfor ikke like mye skadelige miljøstoffer.

Etter hvert ble jeg lei av tunfisk og det gikk en liten stund i økologiske epler. Så plutselig rundt uke 26, så snudde det etter reisen vår til Dubai. Til frokost på hotellet spiste jeg alltid litt frukt og bær. Det kjøpte jeg gjerne også på de luksuriøse supermarkedene på kjøpesenteret. Da jeg kom hjem til Norge fortsatte det slik. Det gikk i jordbær, blåbær og ananas. Frukt utenfor sesongen er jommen ikke billig. Nå har det endt opp med 1-1,5 kg blåbær daglig. På Meny koster 500g med blåbær 79,- kr. Det er svindyrt å holde på sånn hver dag. Akkurat nå som jeg skriver dette begynner jeg å lure på om det kanskje kan være en idé å kjøpe frosne blåbær i stedet og lage smoothie. Mye billigere….jøss…tror jeg fant en løsning nå 😅 Men cravings folkens — det kan fort koste.

Les også: Badeferie midt i smittekaos

Dette er maten det går i daglig. Tre pakker blåbær på 500g per stykk, kan fort spises per dag. Og alltid hele ananasen på en gang.

Trener igjen etter fire ukers sykdom

Som noen kanskje fikk med seg her på bloggen, så har jeg vært syk i flere uker. To av disse ukene har jeg tatt treningsfri. Jeg er fortsatt ikke helt frisk, men har fått beskjed fra legen om at jeg ikke har tegn på infeksjon, virus eller bakterier lenger. Jeg måtte bare ta det rolig og la kroppen få komme tilbake til normalen i sitt eget tempo. Jeg sa at jeg ville begynne å trene litt igjen og det var greit så lenge det var korte økter med lite belastning. Denne uken startet jeg derfor å trene igjen og jeg synes faktisk jeg føler meg bedre etterpå. Det løsner opp bihulene og føles godt. Men så må jeg hvile og sove mye utover dagen og kvelden. Jeg er ekstremt tett i nesen og sliter litt med både energi og tungt hode. Treningsøktene mine varer kun i ca. 15 minutter og jeg presser ikke kroppen til mer enn den er vant til. Mannen min sliter med akkurat det samme etter korona.

Endelig frisk nok til å pynte meg litt igjen ❤

Uke 36 i svangerskapet

Nå er det få uker igjen av svangerskapet. Jeg har stilt meg selv spørsmålet om jeg gruer meg til fødsel. Det rare er at jeg ikke gruer meg, selv om Lorren Karlotta brukte over 20 timer på å komme seg ut av kroppen min, da hun kom til verden. Hun satt nemlig fast med hodet, slik at jeg ikke fikk god nok effekt av åpningsriene. Dette er de vondeste riene og som jeg måtte gå med to ganger lenger enn det som er vanlig. I tillegg var hun stjernekikker, men de klarte faktisk å snu henne med håndkraft mens hun var inni meg. Det var helt sprøtt. Det er ekstra krevende med stjernekikkere (øynene vendt oppover), fordi haken peker opp og krever mer plass i bekkenet og symfysen. Slikt blir det ofte keisersnitt av, noe man ikke ønsker. Ikke nok med det, men Lorren hadde navlestrengen rundt halsen og mistet pulsen opp til flere ganger. Da gikk det en høy alarm og legene styrtet inn. Men alt gikk bra.

Da pressriene endelig kom, var hun ute etter kun tre trykk. Det hele var traumatisk og derfor er det litt rart at jeg ikke gruer meg. Det verste med alt var riene og at jeg ikke fikk epidural før det hadde gått omtrent ni-ti timer. Etter den kom på plass, så var det som å komme fra helvete til himmelen. Denne gangen kommer jeg til å be om epidural umiddelbart. Jeg tror kunnskapen og erfaringen etter første fødsel også er med på å begrense frykten for neste fødsel. Og selvfølgelig spenningen og gleden som venter. Vårt første møte ansikt til ansikt med vårt nye familiemedlem.

Det var en oppsummering fra uken som gikk. Er tilbake neste uke ❤

Gravid uke 35 – post covid

Ja, nå har jeg altså gått syk i over tre uker. Jeg er fortsatt ikke helt frisk. Har litt vond hals, hoster, er tett i nesen og blir lett sliten. Det er først nå de siste dagene jeg har klart å komme meg litt ut i frisk luft.

Grilling og slangestell

I helgen grillet vi i skogen og lagde pannekaker. Jeg klarte også å vaske burene til pytonslangene mine — noe jeg har utsatt og utsatt fordi det tar en del timer. De er tre stykker og har hvert sitt bur. Akkurat nå er de skikkelig på tur rundt i buret sitt. Det var visst uvant for dem å få nytt substrat (jorda de har i bunnen) som nå er et par hakk fuktigere enn det de hadde fra før. Slanger er noen merkelige dyr. Heldigvis er de veldig enkle å ta seg av og det blir en god stund til neste gang buret skal vaskes. Når de bæsjer og tisser, så er det harde klumper. Derfor skal det mye til før buret blir skittent. Avføring og den gule harde urinen er bare å plukke ut med papir og kaste i do. Neste gang jeg vasker burene deres er Donatella allerede født ❤

Grilling og pannekake-steking i skogen.
Pytonslangen min Cæsar er ute og utforsker…

Jeg lager smykker av slangeskinnet som slangene bytter ca. hver femte uke. Sjekk ut her: www.majestetene.no

Fem uker til termin

Det er bare noen uker igjen nå til uke 40 starter. Lorren Karlotta ble født i uke 38, så det kan jo godt være at jeg kun går gravid i tre uker til. Jeg har spart på alt av Lorren Karlotta sine babyting. Hun hadde faktisk tre babysenger. En vugge, en vanlig sprinkelseng og en reiseseng. Likevel fikk vi på plass en ny seng i helgen, kjøpt på finn. Den skal kun brukes de første 3-4 månedene. Det er en sånn seng som ligger inntil dobbeltsengen og som gjør det enkelt å amme om natten. Den er veldig fin og det er så koselig å se at den står klar. Nå gjenstår bare å kjøpe noen barnemøbler til det nye barnerommet. Som jeg nevnte i en annen bloggpost, så har jeg ofret studioet mitt. Det blir nå barnerom, mens studioet er flyttet til TV-stuen. Det nye barnerommet skal gå i lyseblått og gult.

Les også: Champagne i fødebagen

Babybay Bedside Crib

Shopping fra sengen – Chanel og Burberry

Siden jeg for det meste har vært sengeliggende de siste ukene, så har det blitt litt shopping fra sengen. Blant annet har jeg kjøpt meg en lekker Burberry-vintage-veske i lammeskinn. Den har jeg allerede pakket som fødebag.

Les også: Gravid, streptokokker, bihulebetennelse og korona samtidig.

Burberry vintage veske i lammeskinn, som skal brukes som stelleveske.

I dag kom det også en pakke jeg bestilte med vintage fra utlandet. Pakken inneholdt Chanel-veske og et par Chanel-sko. Disse bestilte jeg litt i blinde, fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig informasjon og begrenset med bilder til å vurdere om det var ekte. Til min glede og begeistring var alt ekte og det kom med autentisering, dustbag samt intakte Chanel-koder. Er det noe jeg klarer å vurdere selv, så er det Chanel vintage. Har lest meg godt opp. Nå har jeg to Chanel-vesker og to par Chanel-sko. Det stopper nok ikke med det, hvis jeg kjenner meg rett. Jeg elsker Chanel og da helst vintage, fordi jeg ønsker det som er designet så nær tiden da Gabrielle Chanel faktisk levde. Designet i hennes ånd. Det som er produsert mer mot dagens Chanel (under Karl Lagerfeld) er jeg ikke så begeistret for. Har noen bøker om Chanel og ser at Chanel var best før i tiden. For eksempel var hardware laget med ekte gull. Min første Chanel-veske har gull hardware ❤

Chanel-skoene satt som et skudd!
Chanel-veske, fin til dagligdags bruk.

Det var en liten oppsummering fra sykesengen her. Er glad jeg har mobilen til å surfe, blogge og underholdes. Det er vanvittig kjedelig å være så energiløs. Faktisk tok jeg meg en kort treningsøkt før frokost i dag. Det er fremskritt etter to uker med treningsfri på grunn av sykdom.

Snakkes igjen snart ❤

Gravid, streptokokker, bihulebetennelse og korona samtidig!

Jeg går på antibiotika på grunn av streptokokker og bihulebetennelse. Hos legen tok jeg prøver som viste bakteriell infeksjon. Kuren er straks over, men i dag testet jeg positivt på korona.

Syk, frisk og syk igjen…

Datteren min fikk også positiv test i dag. Vi ble smittet av mannen min, som fikk det for åtte dager siden, men jeg har testet negativt hele veien. Jeg har heller ikke hatt samme symptomer som han. Jeg har hatt streptokokker og bihulebetennelse, mens mannen har hatt korona. Siden torsdag har jeg følt meg mye bedre etter å ha startet antibiotikabehandling. Jeg jobbet til og med på torsdag og fredag. Så våknet jeg i dag med rar stemme og stikking i kroppen og tenkte at jeg kanskje burde teste meg igjen. Nå har jeg helt andre symptomer enn de jeg har hatt de siste to ukene. Det er tydelig at mannen var syk på en annen måte enn meg. Han trodde jeg hadde hatt korona som ikke ga utslag på test og jeg hadde smittet han. Det er ikke tilfelle. Jeg har rett og slett hatt uflaks med mange sykdommer etter hverandre. Koronaen ble et faktum først i dag.

Jeg er drittlei av å være syk, sengeliggende og høygravid på samme tid. Likevel er jeg litt lettet for at jeg har korona nå. Da slipper jeg å uroe meg for å være koronasyk under selve fødselen. Jeg har hatt korona før og fikk heldigvis ikke noe alvorlig forløp. Ingen feber heller. Derfor tror jeg det vil gå fint denne gangen også.

Gravid uke 34

Jeg har nå kommet i svangerskapsuke 34 som betyr 33 uker + 2 dager. Ifølge Rikshospitalet er jeg i svangerskapsuke 33. De regner nemlig ikke ut fra siste menstruasjon, men ut fra størrelsen på barnet. Siden hun er mindre enn gjennomsnittet så har de satt terminen en uke senere. Det samme skjedde med min datter Lorren Karlotta. De flyttet terminen hennes også, men hun kom selvsagt rundt den «egentlige» terminen som fulgte min egen syklus. Selv kom jeg en uke for sent da jeg ble født, men jeg var likevel den minste på sykehuset. Vi er bare små i vår familie, så derfor følger jeg ikke den nye terminen til Rikshospitalet. Jordmoren min har også sagt at vi forholder oss til min syklus og at jeg blir satt i gang om jeg skulle gå over den tida.

Gravid uke 34
Gravid uke 33

Krig i Europa

Så ble det krig her i Europa. Jeg er ikke av typen som lar meg uroe så mye, men legger merke til at det er mye hysteri rundt meg med tanke på atomkrig og jod. Jeg hamstret ikke inn noe da koronaen kom og forholdt meg helt rolig til det hele. Dette med jod har heller ikke uroet meg. Siden jeg har vært syk og ligget mye i sengen, har jeg lest en del om Russland, Nato og Ukraina tilbake til 1. Verdenskrig. Jeg trengte å friske opp glemt kunnskap og vurdere ting litt på nytt. Jeg synes det som skjer er helt fryktelig og klarer ikke lese om sivile som blir drept. Jeg har unngått å klikke på saker i media som dreier seg om barn, dyr og sivile. Det blir for vondt for meg. Jeg mister nattesøvnen.

Min familie ved Uzjhorod i Ukraina

En ting jeg har uroet meg for er familien min som bor ved grensen til Ukraina. Her ligger også min mor begravet. Dersom det hadde skjedd en ulykke ved et atomkraftverk i Ukraina ville familien min blitt berørt. De bor kun 34 km fra grensen. Faktisk har vi ukrainsk blod på min mors side. Mamma fortalte meg noen år før hun døde at hun hadde rutensk blod. Rutenerne var ukrainere som bodde blant annet i det tidligere Tsjekkoslovakia, hvor min mor ble født. Hun snakket også flytende russisk. Jeg kan litt selv og har vært i Ukraina og Russland mange ganger.

Et bilde av pappa, jeg og mamma i Tsjernobyl et par år etter ulykken. Foreldrene mine var svært engasjerte politisk. I dag er det faktisk tre år siden pappa gikk bort.

Nei til amerikanske baser på norsk jord

Når det gjelder NATO, synes jeg det er skummelt at de risikerer å vekke aggresjon gjennom sine utvidelser. Jeg er også mot militarisering og synes ikke vi i Norge bør ha amerikanske baser på vår jord. En allianse med makt basert på krig og atomvåpen er skummelt og skaper bare mer utrygghet. Det er min mening. Vi har tre stormakter som er livsfarlige for verden dersom noen føler seg truet. Mange land kan bli innblandet, som for eksempel Norge. Det beste er at vi gjennom dialog og avtaler forsikrer hverandre om å holde god sikkerhetsavstand, slik at trusselnivået holder seg nede. Nå har alt skjært seg og det er bare å håpe på at det ikke eskalerer. Akkurat nå synes jeg folk oppfører seg litt på kanten. Jeg observerer mye nasjonalisme, utestengelse, uthenging og skarpe ord mellom folkegrupper i sosiale medier. Jeg kan ikke se hvordan krangel, hat og beskyldninger skal lede til en god utvei for noen parter…

Ok. Det var dagens tanker. Jeg er dårlig og orker ikke skrive mer. Ha en fin uke og la oss be om at det går mot fred!

Hva synes jeg om det nye Munchmuseet?

Jeg er en av dem som i motsetning til mange bare ELSKER bygningen til Munchmuseet. I helgen fikk jeg endelig se innsiden. Det var skuffende!

Hvor er uttrykket til Edvard Munch — ekspresjonisten selv?

Jeg har lest og hørt mange kommentarer om det nye Munchmuseet. Det som har gått igjen er at det ser ut som en grå, tung mursteinsblokk som ikke ser bra ut. Jeg er helt uenig og synes bygningen fremstår moderne og unik. Den skiller seg ut og har spennende detaljer. Den ser utrolig flott ut blant de andre bygningene i Bjørvika. Når man tenker på Edvard Munch så er det mye grått og trist han formidler. Det er sykdom, død, angst og lengsel. Likevel formidler han disse tunge og triste temaene på en veldig levende og fargerik måte. Nettopp derfor hadde jeg helt andre forventninger til hva jeg skulle se på innsiden. Jeg forventet en sanselig eksplosjon av farger og følelser som gjenspeiler Munchs indre liv. Det kom ikke til uttrykk i interiøret. Jeg mener interiøret i større grad burde ha representert Munchs personlighet og uttrykk. Ekspresjonisme!

Det depressive i Munch kommer til uttrykk i sterke og intense farger.

Munch sitt skrik…

Både min datter på seks år og jeg ble overrasket da vi kom inn i det lille rommet hvor Skrik hang bak en vegg som åpnet og lukket seg. Vi måtte altså vente til veggen åpnet seg for å se bildet. Mens det var lukket var en annen vegg åpen med en annen versjon av Skrik i tresnitt. Det var til sammen tre vegger som lukket og åpnet seg etter tur. Det tredje rakk vi aldri å se, fordi vi ikke orket å vente i det trange rommet med mange mennesker som ville ta bilder. Dessuten var det veldig mørkt. Mobilen min switchet til nattlys og tok dårlige bilder. Man vet godt at man ikke skal ta bilder med blits i gallerier. Er det så lurt å ha det så mørkt i akkurat det rommet med mesterverket alle kommer for å se? Lorren Karlotta, min datter, hadde helt rett da hun utbrøt at det var rart de hadde et så kjent bilde i et så mørkt og lite rom. Den lange ventetiden for at veggen skulle åpne seg, skapte i tillegg bare kø og trengsel.

Skrik er plassert inni en vegg som åpner og lukker seg.

Kjedelige detaljer og kantinepreg

Vi ble sultne da vi kom til syvende etasje og ville spise i restauranten i tolvte. Ingen bord var ledige, men det gjorde heller ingenting. Det var nemlig ikke så mye spesielt med restauranten. Stolene så vonde ut og det var litt kantinepreg over det hele. Vi bestemte oss derfor for å ta en liten matbit i caféen i første etasje i stedet og heller spise et annet sted i Bjørvika, etter vi var ferdige med alle etasjene. Vi tok heisen ned igjen og bestilte en croissant, en brus og en kakebit for å temme sulten. Det var dyrt i caféen og stemningen var alminnelig. Her satt vi på de samme stolene jeg ikke likte i tolvte etasje. Materialene gikk i industri-stål og treverk. Stemningen var lys, kald og hard. Caféen var enda mer kantinepreget enn restauranten. Det var heller ingen som ryddet bordene. Munch hadde nok skreket om han fikk se dette. Han fortjener så mye mer…

Kantinepreg er uheldig når du besøker en verdensberømt kunstner!

Hva forventet jeg?

Som jeg skrev innledningsvis så forventet jeg Munchs indre liv, sterke farger, intense uttrykk og dramatikk. Altså som en kontrast til det grå og kalde utvendige. Jeg ønsket meg mer varme, mykhet, sentimentalitet, lunhet og menneskelige følelser. Også det bohemske hos Munch burde kommet til uttrykk! I stedet ble vi møtt med stive materialer og lite personlighet innendørs. Jeg likte heller ikke det gul-brune tregulvet inne. Fargen på gulvet burde vært mer nøytral og krasjet ofte med bildene på veggen. Jeg fikk det i hvert fall ikke til å se bra ut da jeg fotograferte. Faktisk passet det helt greit med Munch sine bilder, men ikke med de andre bildene i de andre etasjene som ikke var av Munch.

Ikke kult nok!

Når man reiser til Paris og besøker for eksempel Pompidou, så får man lyst til å henge der. Det er et sted for å dyrke kult og kultur! Man får lyst til å komme igjen og igjen nettopp fordi det er så kult og hipt der. Også restauranten er spesiell. Munchmuseet kommer jeg ikke til å besøke annet enn fordi jeg vil se Munch sine bilder eller en annen spennende utstilling.

Det er alltid en opplevelse å se spennende kunst. En tur til Munchmuseet kan absolutt anbefales sterkt, selv om jeg ikke likte møblene og spisestedene.

Arkitektene bak Munchmuseet er spanske Estudio Herreros. De mener jeg har gjort en god jobb. Hvem som har tenkt alt innvendig er jeg usikker på. Jeg må google litt på detaljene. Det eneste jeg vet er at de kjedelige møblene og benkene der inne er laget av to norske designere. De heter Andreas Engesvik og Jonas Stokke. Jeg har lest at de vant en konkurranse. Tviler meget sterkt på at Estudio Herreros har anbefalt noe som helst av det som utfolder seg i interiøret innvendig.

Så, det var dagens kritikk fra meg. Uansett så vil jeg virkelig anbefale en tur i det nye Munchmuseet. Utsikten er fenomenal, selve det arkitektoniske er unikt og bildene der inne er jo mesterverk. Ta deg en tur! Men maten kan kanskje heller nytes i de veldig mange andre flottere restaurantene i området…

Gravid uke 30 — Er det tabu å snakke om kjønn på baby?

Er det lov å si at man ønsker seg en jente, selv om man selvfølgelig vet at man blir like glad i barnet sitt uansett? Mange håper på et spesielt kjønn, men snakker ikke om det.

3D og 4D ultralyd

Vi har til nå hatt tre ultralyder. En tidlig ultralyd rundt uke 14, en vanlig rutineultralyd på Rikshospitalet rundt uke 18 og til slutt en ultralyd i uke 25. Den siste var 3D og 4D ultralyd hvor vi fikk se med egne øyne at det var ei lita jente i magen. På 3D og 4D ultralyd ser man veldig godt barnets ansiktstrekk og kropp. Til og med hvordan det beveger seg. På alle tre ultralydundersøkelsene sa de at de så ei jente, men understreket samtidig at det ikke alltid er 100%. På 3D så vi det imidlertid selv, så da var det liten tvil. Da jeg var gravid med Lorren Karlotta ville vi ikke vite om det var gutt eller jente. Det var først og fremst fordi jeg ikke ville «kjønne» barnet før det hadde kommet ut. Jeg var redd for at vi skulle skape en rosa eller blå verden.

3D Ultralyd av Donatella ved siden av Lorren Karlotta som nyfødt. De ligner.
3D Ultralyd av Donatella ved siden av Lorren Karlotta som nyfødt. De ligner.

Da Lorren ble født fikk hun et blått teppe. Selvsagt trodde mange at jeg hadde fått en gutt, bare fordi teppet var blått. Det trodde mange også da hun var kledd i blått. Akkurat dette misliker jeg. At vi tildeler kjønn bestemte farger og forhåndsdefinerer egenskaper. Selv om man gjør det i beste mening, så synes jeg man bør være litt forsiktig med å låse barnet fast i slike roller. Lorren gikk sjelden i rosa klær eller typisk jenteklær i barnehagen. Det hun hadde av jenteklær var som regel gaver. Jeg har latt henne få velge selv etter hvert. Hun må jo få lov til å definere seg selv. I dag kan jeg nok si at hun virkelig elsker kjoler og pynt, men hun er ikke glad i rosa. Hennes yndlingsfarge er blå. Vi har prøvd å gi henne alle mulighetene, alle fargene og alle lekene. Ikke pushet henne inn i noe sosialt kjønn. Barna må finne seg selv og sitt uttrykk!

Vi ønsket oss ei jente!

Denne gangen ville vi vite kjønn på ultralyd av praktiske årsaker. Jeg trengte å sortere klær. Har man ei jente, så blir det veldig mye kjoler og sko etter hvert. Planen var at om det var en gutt, så kunne jeg selge alt på finn og bruke pengene på å kjøpe ting vi trengte til det nye barnet. Kjolene og skoene Lorren har, er heller ikke billige så jeg vet jeg ville fått en god pris for det. Men så skal jeg også innrømme at både jeg og mannen ønsket oss ei jente. Det gjorde vi også da jeg var gravid med Lorren Karlotta, men da snakket vi ikke om det før hun kom til verden. Jeg husker jordmoren spurte meg om jeg ser hvilket kjønn barnet er, da hun holdt Lorren opp for meg for første gang. Jeg svarte «ja, det er en gutt». Så sa hun «nei, det er det ikke». Jeg husker jeg ble så utrolig glad. Jeg så bare navlestrengen og turte ikke håpe på en jente.

Gravid uke 30, Marika Lejon
Gravid uke 30.

Ikke vant til menn

Faktisk så har jeg aldri sett for meg at jeg kan være guttemamma. Det virket litt «feil» og » rart» på en måte. Jeg tror det kommer av at jeg ikke har vokst opp med menn. Det var stort sett bare meg og mamma da jeg vokste opp. Mamma var heller ikke så veldig glad i å ha menn for tett innpå seg. Hun var veldig selvstendig og menn ble ofte en forstyrrelse for henne. Jeg syntes aldri det var noen menn som passet min mor heller. Hun hadde en sterk personlighet, sterke meninger og sterk vilje. Menn følte seg ofte truet og var redde av henne. Hun var enslig med meg helt til siste stund. Den eneste mannen jeg synes passet henne var min egen pappa, men de kranglet for mye og pappa var lite hjelpsom. Mamma ble utslitt av han. Slik tror jeg det ble til at jeg har vokst opp i en kvinnedominert verden med lite mannsperspektiv. Å ha guttebarn virker «ukjent» på meg. Likevel må jeg understreke at jeg selvsagt ville blitt like glad i et guttebarn og jeg vet jo at jeg raskt ville blitt vant til å bli guttemamma.

Er jenter roligere barn?

En annen grunn til at vi ønsket oss jente er at vår erfaring med Lorren Karlotta er helt fantastisk. Hun var en sovebaby som var ekstremt enkel å håndtere. Jeg husker at jeg som nybakt mor leste innlegg på sånne mammasider på Facebook. Det var så mange slitne mødre som klaget på lite søvn og vanskeligheter. Jeg kjente meg ikke igjen i noe av det. Jeg synes livet var som før, bare ekstra koselig med en liten baby. Lorren har alltid vært i godt humør. Hun var enkel å samarbeide og forhandle med. Hun er fortsatt like harmonisk i dag. Vi har jo også både sett og hørt at gutter er mer krevende. Selvfølgelig vet vi også at alle barn er forskjellige, uansett kjønn, og du aldri helt vet hva slags barn du får. Det kan godt være det blir et skikkelig problembarn som kommer til å slite oss ut. Men er det lov å håpe på at det blir et harmonisk barn som ikke herjer og sloss? Selv synes jeg det er litt tabu å snakke om akkurat dette. Også dette med kjønn er tabu. Man skal liksom ikke si at man ønsker seg mer enn gutt enn en jente, eller omvendt.

Lorren Karlotta Arnthorsdottir Lejon som baby.
Da Lorren Karlotta ble født, likte jeg best å kle henne i naturlige jordfarger.

Oppdratt sånn eller født sånn?

Det er også vanskelig å si hvorfor gutter ofte oppfattes som mer bråkete og vanskelige. Og det finnes variasjoner og forskjeller også blant gutter. Gutter som for eksempel er veldig rolige og helt uproblematiske. Man kan også begynne å lure på om vi som foreldre har mye skyld i hvordan vi former barna våre. Litt slik som jeg nevnte, at vi putter de inn i kategorien blått og rosa helt fra før de blir født. Kanskje vi tillater mer herjing hos gutter, fordi de allerede er definert som mer ustyrlige som kjønn? Kanskje vi tillater mindre herjing fra jenter, fordi de skal inn i kategorien som «rolige» som kjønn?

Det er vel en grunn til at menn er overrepresentert i fengsler og i bruken av vold. Grunnen kan være både biologisk, arvelig og tillært. La oss si at biologisk og sosialt sett kan egenskapene generelt vise seg å være litt ulikt mellom de to kjønnene. Bør vi ikke da bli mye mer reflekterte i måten vi oppdrar barna våre på? For eksempel lære gutter mer omsorg, da dette viser seg som en svakhet hos menn generelt. Og kanskje lære jentene å teste ut sine grenser ytterligere, da vi ser at dette er en generell svakhet hos kvinner? Noen ganger blir det jo for mye av det gode også. Bør man regulere oppdragelsen etter vissheten om biologi og sosiologi — samtidig som man tar høyde for personlige egenskaper som både kan redusere og forsterke det biologiske, sosiale og arvelige? Vi ønsker jo å oppdra barna så godt vi kan — at de er best mulig rustet i livet.

Det er mye å tenke på. Uansett gleder jeg meg så inderlig til å bli kjent med vår nye datter. Jeg er spent på hvem hun er og hvilke egenskaper hun har. Det blir gøy å få en ny personlighet inn i familien. Uansett hvem denne lille krabaten er og hva hun foretar seg, så vil vi elske henne over alt på jord — akkurat som Lorren Karlotta. Vi vil gjøre vårt ytterste for at hun skal få de verktøyene hun trenger for å leve et godt liv og være lykkelig. Hun vokser opp i ren kjærlighet.