Det har vært veldig godt med ferie selv om det ikke var jeg, men mannen som tok ferie. Jeg har mammaperm og syntes det var en stor lettelse at mannen nå kunne stille mer opp hjemme. Han fikk gjort en del ting han har lovet lenge.
Hei, igjen, kjære lesere. Jeg håper alle har hatt en fin sommer! Vi måtte feriere i Norge, siden Donatella ikke har fått passet sitt enda. Det er like rundt hjørnet. Turen gikk til Kristiansand, Stavanger, Lysefjorden og Setesdal. Venninnen min har kjøpt seg et lite ferieparadis i Risør, så det ble også en tur dit. Det har vært en fin sommer. Donatella har fått rutiner og går som en klokke. Hun bare smiler, prater og sover fortsatt stort sett hele natten. Jeg er veldig takknemlig for det. Hun er et utrolig harmonisk barn. Min lille lykkepille.
Betennelsen i armen min har endelig også nesten gått helt over. Jeg har gått tre ganger til naprapat pluss fått massasjeterapi, blant annet med nåler, hos Heidi i Follo Bedriftsmassasje. Mye bra skjedde i sommer. En annen stor lettelse var at jeg sluttet helt å amme. Endelig har jeg begynt å ta astmamedisinen min og medisinene mot psoriasisen. Jeg har det mye lettere nå og jeg synes faktisk Donatella er mer fornøyd. Grunnen kan nok være at jeg introduserte henne for fast føde da vi dro på ferie. Hun rundet tre måneder da vi reiste og nå spiser hun både grøt og most banan. Forskere mener faktisk at det er bra for babyer å starte tidlig med fast føde: https://www.nrk.no/ytring/gi-babyer-fast-fode-1.16041477
Jeg har begynt å kjede meg
Denne uken begynte mannen på jobb igjen og jeg kjenner at det er som en tung stein som har lagt seg på ryggen min. Jeg frykter å føle meg alene med barna når fokuset ikke hovedsakelig blir rundt barna, slik det var nå i sommer. Jeg har millioner av ting jeg ønsker å gjøre, men nå kommer hverdagen og sluker tiden. Det blir kjedelig prat om arbeidsdagen til mannen, han drar på jobbreiser, spiller golf og kommer hjem sliten og trøtt. Jeg er lei av å sitte hjemme dagen lang. Jeg savner mine egne prosjekter. Med sommerens avlastning og aktivitet fikk jeg overskudd til å jobbe litt for meg selv igjen. Ikke mye, men nok til at jeg følte meg litt produktiv. Bare det å arrangere Lorren Karlotta sin bursdag ga meg stor glede.
Ikke misforstå meg, jeg trives hjemme med Donatella. Problemet er når både morgen, dag og kveld (og natt) dreier seg om det samme her hjemme, dag inn og dag ut. Jeg mister gnisten min og begynner å kjede meg. Jeg har alltid vært negativ til Au-pair ordningen. Nå begynner jeg å skjønne at noen virkelig trenger den. Som mamma til to, uten familie i nærheten, ser jeg ingen annen utvei enn en dagmamma, dersom vi skulle fått et tredje barn (det kommer ikke til å skje). I forrige bloggpost snakket jeg om å dyrke kjærligheten og fortelle hverandre hva en trenger for å ha det bra hjemme. I sommer var det rom for dette, men nå kjenner jeg at hverdagen fort kan bli en drapsmaskin for familiens lykke. Når begge foreldrene er veldig lei eller slitne, så er det vanskelig å finne harmoni. Jeg kjenner det kun etter et par dager etter at ferien tok slutt.
Verdens tunge gang
Veldig ofte ligger jeg og drømmer om at livet kunne vært annerledes og mye bedre. Spesielt nå som USA sin økonomi rakner sammen. Konfliktene som intensiveres mot Russland og Kina gjør livet hardt for Europa. Alt blir dyrere og ting blir vanskeligere. Politikerne virker maktesløse, fjerne og uten evne til å bedre situasjonen. Norge bestemmer ikke noe selv lenger. Vi er bare en brikke i et stort maktspill — underlagt USA og EU. Det gjør faktisk at jeg får lyst til å flytte langt vekk. Jeg drømmer om å kjøpe et hus i et billig og varmt land. Starte noe for meg selv. Men det går jo selvsagt ikke. Barna må på skolen og det er en stor risiko å ta. Det er også bare dagdrømming. Uansett er slik dagdrømming ofte et tegn på at man ønsker en forandring i livet. Nå må jeg bare finne ut hva jeg vil endre og hvordan. Jeg er nok, som sagt, bare utrolig lei av å gå hjemme.
Først var det korona, så var det graviditeten og nå er det mammaperm. Livet står på en måte helt stille her i huset og jeg har begynt å kjede meg. Det pleier jeg vanligvis aldri å gjøre, fordi jeg alltid finner på noe nytt og spennende. Men det er det ikke tid og rom for nå. Jeg prøver å komme meg ut med Donatella ofte. Finne på ting. Men jeg havner som regel i en tidsklemme, fordi jeg må være hjemme når Lorren Karlotta er ferdig på skolen. Da Lorren Karlotta begynte i barnehagen i 2016, husker jeg hvilken stor befrielse det var å begynne å jobbe igjen og få en mer variert hverdag. Treffe mange mennesker daglig. Kanskje det er alt som må til. Så må jeg bare holde ut, mens hverdagen er som den er. Heldigvis har jeg to lykkepiller av barn. Hadde det ikke vært for den store gleden de tilfører, så ville jeg nok ikke taklet å være mamma.
Det var dagens lille rant fra en mor som gruer seg til den grå hverdag.