I foregårs var jeg på TV2-nyhetene og debatterte om etternavn. Jeg har nemlig beholdt mitt etternavn i ekteskapet og skulle fortelle om hvorfor jeg valgte å gjøre det. Forskning viser at halvparten av kvinnene i Norge tar mannens navn.
Tradisjoner kan endres
Jeg debatterte mot Tiril Hartvin som nylig giftet seg og tok sin ektefelles navn. Heldigvis var det ikke noen debatt med steile fronter. Jeg sa på forhånd til TV2 at jeg ikke hadde noen planer om å dømme verken Tiril eller andre som tok mannens etternavn. Det er mange grunner til å bytte navn. Ikke alle liker navnet sitt. Noen vil kanskje bare ha et finere navn. Mange synes også det er koselig at alle i familien har samme etternavn. Jeg ser den! Det er det vi er vant til og det er slik det har vært. Likevel tenker jeg at det er unødvendig, spesielt siden en part vanligvis gir opp navnet sitt for å ikke gjøre det så tungvint. Bindestreker gjør det for eksempel tungvint for barna dersom de igjen gifter seg med noen som også har to etternavn med bindestrek. Heldigvis har de rett til å velge det navnet de selv føler seg mest knyttet til. Derfor tenker jeg — kan vi ikke bare beholde navnet vi har? Må navn definere samhold?
Selv setter jeg pris på tradisjoner og er også en person som liker å vise følelser. Samtidig er jeg opptatt av å fornye tradisjoner og finne bedre måter å løse ting på. Ingen tradisjoner har vart evig. De er dynamiske og endrer seg i takt med tiden. Likestilling er viktig for meg. Jeg har vansker med å gjennomføre noe som føles krenkende, ubehagelig eller begrensende. Det kom nok tydelig til uttrykk i bryllupet vårt.
Ikke mannens eiendel
Før i tiden var det jo slik at et ekteskap var en avtale mellom familier hvor kvinnen ble «gitt videre» til ektemannen (slik er det dessverre fortsatt i noen kulturer). Det er jo derfor vi har tradisjonen med at far følger datteren opp til alteret og «gir fra seg» datteren. Dette ønsket jeg ikke å gjøre i vårt bryllup. Vi snudde det hele på hodet. Jeg kom (etter alles gisp) fra sakristiet før bryllupsmarsjen startet. Så startet orgelspillet og inn kom min mann sammen med datteren vår. Begge i hvitt, som meg. Grunnen til at kvinnen går i hvitt er fordi hun skal markere sin jomfrudom. Mannen trenger ikke markere dette. Det ville jeg heller ikke gå med på, så da det ble selvsagt jomfrudom på mannen også.
Det å gifte seg er en eldgammel tradisjon. I dag blir man heldigvis ikke giftet bort i Norge og tradisjonen handler mer om et elskende par som ønsker å inngå et livsvarig ekteskap. Selvsagt har vi ingen garanti for at ekteskapet vil vare, men vi lover hverandre evig kjærlighet i den beste tro. En annen ting som var viktig for meg med ekteskapet, var å forsikre meg om at dersom ekteskapet skulle ryke, så ville jeg ikke gå tapende ut av det. Jeg er ganske nøye på «mitt» og «ditt» når det gjelder større verdier, som for eksempel kunstsamlingen min. Høres det ikke ganske logisk ut at jeg også ville beholde navnet mitt? 😅 Jeg tenker at vi gikk inn i dette ekteskapet på «lik linje». Jeg ser ikke på oss som «ett». Vi er heller selvstendige individer som sammen er et «team». Det tok forresten flere år før jeg gikk med på å gifte meg. Hvis jeg skulle gjøre det, så måtte det bli på vår egen måte. Slik ble det.
Kvinner usynliggjøres
På TV2 forklarte jeg at en av hovedgrunnene til at jeg valgte å beholde etternavnet mitt er fordi jeg synes det er synd at vi opprettholder og gjentar gamle strukturer i samfunnet. Dette er strukturer hvor kvinners synlighet og viktighet altfor ofte kommer i skyggen av menn. Kvinner kommer ikke dårlig ut bare når det gjelder navn, men også når det er snakk om for eksempel lønn eller arbeidsfordeling i hjemmet. I det offentlige rom er menn overrepresentert på gateskilt og som statuer. Det er nettopp disse strukturene jeg ønsker å bryte. Mitt navn skal ikke usynliggjøres eller komme i annen rekke. For meg er navnet mitt viktig. Jeg gir det ikke fra meg. Det er min identitet, min historie og min stolthet.
Her er en snutt av navnedebatten på TV2: https://www.tv2.no/v2/1703279/
Konklusjonen fra min side er at det å ta mannens etternavn er umoderne. Vi trenger nye og bedre tradisjoner hvor kvinner blir satt mer pris på. Navn trenger ikke definere samhold og kjærlighet. Vi kan erklære kjærlighet uten å måtte frata den andre noe. Moderne kvinner og menn finner nye måter å elske hverandre på og løsriver seg fra fortidens tankesett — som vi så inderlig vel for lengst har insett — er kvinneundertrykkende. Let’s move on!
Og en ting til, kjære moderne kvinner! Ikke vent på at ting skal forandre seg. Ønsker du forandring, så vær selv den forandringen!
Sånn, det var litt kvinnesak fra meg i dag ❤ Nå er det helg! God helg!