Nå har vi kommet halvveis i graviditeten. Ultralyd viser jente, men man vet jo aldri sikkert.
Fortsatt trøtt
Jeg er heldigvis ikke så kvalm lenger, men jeg er fortsatt trøtt. Trøttheten kommer veldig plutselig. Jeg blir som oftest søvnig når jeg kjører bil fra jobb. Så pleier jeg å sove litt når jeg kommer hjem og så jobber jeg videre. Det er viktig for meg å dra fra jobb før rushen begynner. Jeg har flere ganger følt at jeg nesten sovner hvis trafikken står stille. Kan jo heller ikke sitte og holde meg våken med kaffe. Heldigvis har vi fleksibel arbeidstid på jobben, så håper og tror at jeg klarer å jobbe helt frem til fødselen.
Ny ultralyd
Den offisielle ultralyden er gjennomført og på Rikshospitalet kunne jordmor bekrefte det vi fikk høre på første tidlige ultralyd; det er mest sannsynlig ei jente som er på vei. Vi fikk også vite at morkaken ligger bakerst. Det forklarer hvorfor jeg kjenner så mye liv. Jeg vet alltid når babyen er våken eller når den sover. Denne gangen sov hun under ultralyd, så vi måtte vekke henne. Jordmor dyttet magen litt frem og tilbake helt til babyen begynte å bevege på seg. Det var så rørende å se hvordan hun snudde seg og strakk ut armene. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å møte henne og bli kjent med henne. Jeg føler enormt mye kjærlighet allerede.
Hva skal hun hete?
Vi fant navn for en stund siden. Dette er et navn jeg gikk og tenkte mye på, men som jeg ikke nevnte for mannen min. Jeg tenkte at han ville synes det var for spesielt og uvanlig. Kanskje også litt overdådig. Utrolig nok kom han med akkurat dette forslaget omtrent en uke etter jeg hadde lagt navnet bak meg. Jeg ble så overrasket og glad da han spurte «hva synes du om Donatella». Jeg svarte at det var akkurat det jeg hadde gått og tenkt, men ikke trodde han ville gå med på. Så da bestemte vi at om det blir jente, så blir det «Donatella». Både Arnthor og jeg elsker italienske navn. «Lorren» og «Karlotta» er ganske vanlige navn i Italia. Donatella skal også få et navn til, men det får hun først etter fødselen. Så blir mellomnavnet Arnþorsdottir og etternavnet Lejon.
Vi liker «annerledes»
Noen spurte meg her om dagen hva jeg synes om et litt vanligere norsk navn. Da svarte jeg at jeg heter Marika, mannen min heter Arnþór og datteren vår heter Lorren Karlotta. Det er mange nydelige norske navn, men jeg synes kanskje en «Turid», «Ellen» eller «Ingrid» ville vært litt unaturlig sammen med våre navn? Vi har alle vokst opp med et navn ingen andre rundt oss har. Det er noe vi egentlig ønsker å videreføre. Kanskje fordi vi liker å gjøre ting litt annerledes og slik som føles riktig for oss. Samtidig synes jeg det er viktig for samfunnet å gjøre noe nytt og på den måten bidra til å styrke mangfoldet. «Annerledes» og «rart» blir ofte sett på med litt skepsis og usikkerhet. Hos oss er dette ord vi omfavner og som vi setter pris på. Men nettopp fordi navnet «Turid» ville vært unaturlig og rart sammen med våre navn, så utelukker jeg ikke idéen. Kanskje hun kommer til å hete «Donatella Turid». Det gjenstår å se hva det blir til slutt❤
Flere reagerte da vi fortalte verden at vår første skulle hete «Lorren». Noen måtte gjenta navnet og «smake» litt på det. Det var rart og ukjent. I dag er det et helt naturlig navn for alle som kjenner henne. Vår lille Lorren er selv veldig glad i navnet sitt.
