Jeg har selvsagt cravings jeg også, som de fleste andre gravide. Helt i starten var det tunfisk, men nå er det dessverre blitt noe som er litt i det dyreste laget.
Fra tunfisk til blåbær og ananas
Jeg merket det på lommeboken da jeg ble gravid. Plutselig var det ekstra penger å rutte med takket være vinen som måtte kuttes ut. Jeg elsker vin og er ganske sær på vin også. Vinen jeg foretrekker skal være økologisk, ha alkoholprosent på minst 13, være fyldig, fruktig, utviklet og samtidig ha sukkerinnhold på mindre enn tre gram per liter. Så det går jo en del penger på vin i helgene vanligvis. De første tolv ukene i svangerskapet var billige for meg. Jeg fikk cravings på tunfisk. Tunfisk er billig mat og samtidig veldig godt når det blandes med jalapenos, litt lettmajones, rødløk og pepper. Det skal sies at vanlig tunfisk kjøpt i fiskedisk kan være skadelig for fosteret, men ikke tunfisk på boks. Det er fordi tunfisken på boks er mye mindre i størrelse og inneholder derfor ikke like mye skadelige miljøstoffer.
Etter hvert ble jeg lei av tunfisk og det gikk en liten stund i økologiske epler. Så plutselig rundt uke 26, så snudde det etter reisen vår til Dubai. Til frokost på hotellet spiste jeg alltid litt frukt og bær. Det kjøpte jeg gjerne også på de luksuriøse supermarkedene på kjøpesenteret. Da jeg kom hjem til Norge fortsatte det slik. Det gikk i jordbær, blåbær og ananas. Frukt utenfor sesongen er jommen ikke billig. Nå har det endt opp med 1-1,5 kg blåbær daglig. På Meny koster 500g med blåbær 79,- kr. Det er svindyrt å holde på sånn hver dag. Akkurat nå som jeg skriver dette begynner jeg å lure på om det kanskje kan være en idé å kjøpe frosne blåbær i stedet og lage smoothie. Mye billigere….jøss…tror jeg fant en løsning nå 😅 Men cravings folkens — det kan fort koste.
Les også: Badeferie midt i smittekaos
Trener igjen etter fire ukers sykdom
Som noen kanskje fikk med seg her på bloggen, så har jeg vært syk i flere uker. To av disse ukene har jeg tatt treningsfri. Jeg er fortsatt ikke helt frisk, men har fått beskjed fra legen om at jeg ikke har tegn på infeksjon, virus eller bakterier lenger. Jeg måtte bare ta det rolig og la kroppen få komme tilbake til normalen i sitt eget tempo. Jeg sa at jeg ville begynne å trene litt igjen og det var greit så lenge det var korte økter med lite belastning. Denne uken startet jeg derfor å trene igjen og jeg synes faktisk jeg føler meg bedre etterpå. Det løsner opp bihulene og føles godt. Men så må jeg hvile og sove mye utover dagen og kvelden. Jeg er ekstremt tett i nesen og sliter litt med både energi og tungt hode. Treningsøktene mine varer kun i ca. 15 minutter og jeg presser ikke kroppen til mer enn den er vant til. Mannen min sliter med akkurat det samme etter korona.
Uke 36 i svangerskapet
Nå er det få uker igjen av svangerskapet. Jeg har stilt meg selv spørsmålet om jeg gruer meg til fødsel. Det rare er at jeg ikke gruer meg, selv om Lorren Karlotta brukte over 20 timer på å komme seg ut av kroppen min, da hun kom til verden. Hun satt nemlig fast med hodet, slik at jeg ikke fikk god nok effekt av åpningsriene. Dette er de vondeste riene og som jeg måtte gå med to ganger lenger enn det som er vanlig. I tillegg var hun stjernekikker, men de klarte faktisk å snu henne med håndkraft mens hun var inni meg. Det var helt sprøtt. Det er ekstra krevende med stjernekikkere (øynene vendt oppover), fordi haken peker opp og krever mer plass i bekkenet og symfysen. Slikt blir det ofte keisersnitt av, noe man ikke ønsker. Ikke nok med det, men Lorren hadde navlestrengen rundt halsen og mistet pulsen opp til flere ganger. Da gikk det en høy alarm og legene styrtet inn. Men alt gikk bra.
Da pressriene endelig kom, var hun ute etter kun tre trykk. Det hele var traumatisk og derfor er det litt rart at jeg ikke gruer meg. Det verste med alt var riene og at jeg ikke fikk epidural før det hadde gått omtrent ni-ti timer. Etter den kom på plass, så var det som å komme fra helvete til himmelen. Denne gangen kommer jeg til å be om epidural umiddelbart. Jeg tror kunnskapen og erfaringen etter første fødsel også er med på å begrense frykten for neste fødsel. Og selvfølgelig spenningen og gleden som venter. Vårt første møte ansikt til ansikt med vårt nye familiemedlem.
Det var en oppsummering fra uken som gikk. Er tilbake neste uke ❤