Jeg kom til bunns i meg selv. Landet i meg selv. Innså at du som skulle stå meg nærmest tok kontroll over min frihet. Du tok meg da jeg var på mitt svakeste, i stedet for å ta meg imot. Du villedet meg inn i mitt eget mørke, som om jeg hadde valgt det selv. Og i det mørket lette jeg etter deg. Men du var ikke der. Jeg var helt alene. Hvorfor? For å gjøre meg desperat? For at jeg skulle bli redd? Slik at jeg måtte klamre meg til deg?
