Marika Lejon

Det er egentlig ikke helt offisielt enda, men jeg har en ny utgivelse på vei. Det er tolv år siden jeg ga ut musikk sist.

En sang om kjærlighet

Jeg skal ikke røpe for mye, men jeg gir ut en ny sang som er skrevet med to andre folk. Faktisk er det litt tilfeldig at jeg nå kommer med ny singel. Kanskje det var meningen.

Jeg fikk et utkast til en låt på e-post i fjor og vi spilte den inn i studio etter å ha jobbet litt mer med den. Nå er den ferdig mastret. Sangen handler om kjærlighet, et tema som nærmest alle låtene jeg har gitt ut handler om. Vi planlegger også å lage musikkvideo.

Jeg har har ingen release-dato på sangen enda. Akkurat nå jobber jeg med å få tilgang til min gamle distribusjonsavtale. De jeg hadde avtale gjennom, har blitt kjøpt opp av Sony, så det er en liten jobb å få tilgangen opp og gå igjen.

Tilbake til musikken?

Jeg har egentlig ingen planer om å vende tilbake til musikken, bortsett fra at jeg kjenner at det føles riktig å jobbe litt med musikk igjen. Denne utgivelsen vil på en måte bli en lakmus-test på om dette er noe jeg har behov for å fortsette med.

Jeg har laget flere låter på de tolv årene jeg har lagt musikken på hyllen, og har forsåvidt nok låter til et nytt album. Men det er jo en jobb som krever mye, og da er det ekstra viktig at det føles givende.

For meg handler ikke det å være musiker om å tjene penger og leve av sine kunsteriske påfunn. For meg handler musikken om behovet for å skape og uttrykke noe. Musikken min og tekstene mine skriver jeg, fordi jeg har et behov for å uttrykke meg. Så er det litt opp til meg selv hvor langt jeg ønsker å ta det.

En kommersiell musikkbransje

Jeg har vokst opp med kunst. Min mor hadde eget galleri og jeg har selv alltid likt å uttrykke meg gjennom ulike kunstformer. Jeg har for eksempel eksperimentert med foto, film og digitale uttrykk siden jeg var barn. I tillegg har jeg jobbet mye med dikt og tekster som jeg helt siden seksårsalderen komponerte musikk til.

Det som irriterte meg aller mest, da jeg ble en del av musikkbransjen på 2000-tallet, var at det var fryktelig mange som skulle mene noe om musikken min og hvordan jeg burde utvikle meg videre. Slik var det jo ikke i kunstverden som jeg kjente til. Jeg var vant med kunstnere som hadde sine egne uttrykk og sine egne måter å gjøre ting på.

I musikkverden var folk opptatt av sjanger og at de skulle like musikken de hørte på. Jeg ville aldri tilhøre noen sjanger. Jeg var heller ikke opptatt av at musikken min skulle bli likt av flest mulig. For meg var det viktig å lage det jeg selv hadde lyst til å lage. Jeg var ikke så opptatt av å være kommersiell, men radiostasjonene, TV-programmene og andre aktører rundt meg — de tenkte først og fremst kommersielt. De var redde for at noe skulle bli altfor nytt og altfor rart. Hva er en kunstner når kunstneren ikke får tenke selv, og må rette sitt arbeid etter marked og forespørsel?

Nå vil jeg synge slik en kunstner ville gjort

Hva er det som er så spesielt med kunsten egentlig? Jo, det er at kunsten er fri. Kunsten har ingen grenser og kan derfor være grensesprengende. Dette skrev jeg mye om i et blogginnlegg i februar. Du trenger ikke like kunst. Poenget er at kunsten skal utfordre oss.

Jeg ser ingen mening i å skape noe med formålet om at andre skal ønske å kjøpe, se eller høre. Det har jeg ikke behov for å bruke tid på. Da kan jeg heller kopiere noe som funker for det formålet, men det er jeg altså ikke interessert i. Det jeg som skaper har behov for, er å formidle noe med de tanker og følelser jeg har. Gi mitt indre liv en fysisk form. Et språk.

Nå gleder jeg meg til å gjøre dette igjen etter 12 års pause. Og det er vidunderlig befriende å tenke at nå gjør jeg dette for meg. De lenkene som bandt meg fast før i tiden, de er borte. Skal jeg drive med musikk, så må det være fordi jeg trenger musikken. Ikke fordi noen trenger å tjene penger. Musikken min skal være som kunsten — FRI!