Marika Lejon

Endelig står bilen her i gata. Min bil! En drøm har gått i oppfyllelse, men jeg har fått litt kritikk også. Det har blitt påpekt at det er en luksusbil og at jeg er med på å øke presset og forbruket. Det kom også en kommentar om uetisk kobolt i el-bilbatterier. Å kjøre bil er heller ikke helt politisk korrekt, fordi man helst bør kjøre kollektivt. Disse tingene er jeg jo smertelig klar over, så hvorfor valgte jeg likevel denne bilen?

Rånejenta fra landet

Jeg har alltid vært veldig opptatt av biler. Som tenåring var jeg en del av rånegjengen i Søgne. Vi kjørte mopeder og fikset på dem selv (da jeg fikk min første bil i 2013, så mekket jeg på den også selv).

Så flyttet rånejenta fra Søgne til Oslo for å studere. Jeg kjøpte min egen leilighet på Grünerløkka i studietiden. Der dukket det opp en bilforhandler som solgte Jaguarer. Jeg ble fryktelig nysgjerrig og gikk inn. De som jobbet der ga meg god hjelp og jeg fikk kartlagt prisnivåene kjapt. Ikke billig, men overkommelig en gang i fremtiden. De lot meg også få prøvesitte i bilene. På den tiden var jeg 22 år. Jeg hadde ikke lappen og var student, men det visste de ikke. Her ble jeg i hvert fall hodestups forelsket i Jaguaren. Vakre former, tøffe lykter, smooth interiør og ikke minst kraftige motorer. Jeg begynte å legge merke til disse bilene, når de en sjelden gang suste forbi. Det irriterte meg at det alltid bare var menn som kjørte dem.

Noen år etterpå

I Oslo trenger man ikke bil, så det var først da mamma hadde litt over ett år igjen å leve at jeg måtte forhaste meg med å ta lappen. Hun klarte ikke gå i butikken selv og jeg måtte flytte tilbake til Søgne for å ta meg av henne. For å få lappen fortest mulig, valgte jeg å ta førerkortet for automatgir. I 2013 fikk jeg både lappen og min første bil. En lekker Mercedes C-klasse. Jeg var 28 år gammel da.

Samfunnets fortellinger

I årene før jeg fikk lappen, har jeg hatt kjærester med veldig fine biler. Faktisk øvelseskjørte jeg en Porsche helt frem til jeg bestod førerprøven og fikk min egen bil. Min største utfordring med å ha kjærester med fine biler, var at jeg følte skam når jeg ble kjørt rundt. Det var som at fortellinger vi har hørt om menn med fine biler, malte et dårlig bilde av meg. En ung jente med stort hår og høyhelte sko, som steg ut på passasjersiden, mens på andre siden kom det ut mann som var litt eldre. Jeg mistrivdes i disse situasjonene. Ikke fordi jeg skammet meg for kjærestene mine, men fordi jeg reproduserte en fordom: «Mannen som alltid kjører den dyre bilen, og som alle antar eier den og med sine penger har kapret en ung jente». Vi vet jo at folk gjerne tenker slik. Dette scenarioet har vi åpenbart sett mange ganger før. Også på film. Da jeg fikk min egen bil, bestemte jeg meg for å vrenge på denne fordømte historien. Jeg kunne ikke la det se ut som at det stemte. Folk måtte se nye scenarioer!

Må være elektrisk

Jeg hadde ikke bilene mine så lenge, fordi jeg flyttet tilbake til Oslo da mamma døde. Jeg solgte derfor både min og mamma sin. Nå flytter vi ut av Oslo og har en stor garasje, så det er praktisk å ha bil. For meg var det ingen tvil om at bilen måtte være helelektrisk. Det er på grunn av forurensning. Jeg har ikke sansen for dårlig luft i byen. Ubehaget kjente jeg veldig på da Lorren var et par måneder gammel og det ble vinter. Jeg trillet ute og hostet på grunn av luften. Ekstra bekymret var jeg for lille Lorren med sine uutviklede skjøre lunger.

Hvilke scenarioer skaper vi?

Det har gått 13 år nå, siden jeg begynte å drømme om Jaguar. I dag ser jeg med stor glede at mange kvinner kjører store flotte SUV’er selv. Nå blir de sikkert kritisert for det, akkurat som meg, men det er veldig interessant å spørre seg — hvilke scenarioer skaper kvinner som kjører slike biler egentlig? Og hva hvis en mann sitter i passasjersetet? Tenker de at mannen ikke har førerkortet, siden han ikke sitter ved rattet? Eller at han har kneproblemer som hindrer ham i å tråkke på pedalene? Hva føler han egentlig selv? En snev av vag skam?

Vi tenker nok ikke om kvinnen som ikke kjører, at hun har kneproblemer, så her er det moro å avdekke våre egne fordommer og forskjeller på måten vi tenker kjønn.

Jeg lover å skrive om det, dersom jeg opplever noen fordommer som eier av Jaguar. Som kvinne har jeg opplevd mange interessante situasjoner. Som når regningen blir gitt til mannen min når jeg er i Øst-Europa. Nå sier jeg klart ifra med et smil: «Hei, det er jeg som skal betale. Er det vanskelig å forholde seg til?». Eller når vi har vært på verksted og de som jobber der konsekvent ser på mannen min når de snakker, og ikke meg, selv om bilen er min.