Publisert

Mine cravings — Gravid uke 36

Jeg har selvsagt cravings jeg også, som de fleste andre gravide. Helt i starten var det tunfisk, men nå er det dessverre blitt noe som er litt i det dyreste laget.

Fra tunfisk til blåbær og ananas

Jeg merket det på lommeboken da jeg ble gravid. Plutselig var det ekstra penger å rutte med takket være vinen som måtte kuttes ut. Jeg elsker vin og er ganske sær på vin også. Vinen jeg foretrekker skal være økologisk, ha alkoholprosent på minst 13, være fyldig, fruktig, utviklet og samtidig ha sukkerinnhold på mindre enn tre gram per liter. Så det går jo en del penger på vin i helgene vanligvis. De første tolv ukene i svangerskapet var billige for meg. Jeg fikk cravings på tunfisk. Tunfisk er billig mat og samtidig veldig godt når det blandes med jalapenos, litt lettmajones, rødløk og pepper. Det skal sies at vanlig tunfisk kjøpt i fiskedisk kan være skadelig for fosteret, men ikke tunfisk på boks. Det er fordi tunfisken på boks er mye mindre i størrelse og inneholder derfor ikke like mye skadelige miljøstoffer.

Etter hvert ble jeg lei av tunfisk og det gikk en liten stund i økologiske epler. Så plutselig rundt uke 26, så snudde det etter reisen vår til Dubai. Til frokost på hotellet spiste jeg alltid litt frukt og bær. Det kjøpte jeg gjerne også på de luksuriøse supermarkedene på kjøpesenteret. Da jeg kom hjem til Norge fortsatte det slik. Det gikk i jordbær, blåbær og ananas. Frukt utenfor sesongen er jommen ikke billig. Nå har det endt opp med 1-1,5 kg blåbær daglig. På Meny koster 500g med blåbær 79,- kr. Det er svindyrt å holde på sånn hver dag. Akkurat nå som jeg skriver dette begynner jeg å lure på om det kanskje kan være en idé å kjøpe frosne blåbær i stedet og lage smoothie. Mye billigere….jøss…tror jeg fant en løsning nå 😅 Men cravings folkens — det kan fort koste.

Les også: Badeferie midt i smittekaos

Dette er maten det går i daglig. Tre pakker blåbær på 500g per stykk, kan fort spises per dag. Og alltid hele ananasen på en gang.

Trener igjen etter fire ukers sykdom

Som noen kanskje fikk med seg her på bloggen, så har jeg vært syk i flere uker. To av disse ukene har jeg tatt treningsfri. Jeg er fortsatt ikke helt frisk, men har fått beskjed fra legen om at jeg ikke har tegn på infeksjon, virus eller bakterier lenger. Jeg måtte bare ta det rolig og la kroppen få komme tilbake til normalen i sitt eget tempo. Jeg sa at jeg ville begynne å trene litt igjen og det var greit så lenge det var korte økter med lite belastning. Denne uken startet jeg derfor å trene igjen og jeg synes faktisk jeg føler meg bedre etterpå. Det løsner opp bihulene og føles godt. Men så må jeg hvile og sove mye utover dagen og kvelden. Jeg er ekstremt tett i nesen og sliter litt med både energi og tungt hode. Treningsøktene mine varer kun i ca. 15 minutter og jeg presser ikke kroppen til mer enn den er vant til. Mannen min sliter med akkurat det samme etter korona.

Endelig frisk nok til å pynte meg litt igjen ❤

Uke 36 i svangerskapet

Nå er det få uker igjen av svangerskapet. Jeg har stilt meg selv spørsmålet om jeg gruer meg til fødsel. Det rare er at jeg ikke gruer meg, selv om Lorren Karlotta brukte over 20 timer på å komme seg ut av kroppen min, da hun kom til verden. Hun satt nemlig fast med hodet, slik at jeg ikke fikk god nok effekt av åpningsriene. Dette er de vondeste riene og som jeg måtte gå med to ganger lenger enn det som er vanlig. I tillegg var hun stjernekikker, men de klarte faktisk å snu henne med håndkraft mens hun var inni meg. Det var helt sprøtt. Det er ekstra krevende med stjernekikkere (øynene vendt oppover), fordi haken peker opp og krever mer plass i bekkenet og symfysen. Slikt blir det ofte keisersnitt av, noe man ikke ønsker. Ikke nok med det, men Lorren hadde navlestrengen rundt halsen og mistet pulsen opp til flere ganger. Da gikk det en høy alarm og legene styrtet inn. Men alt gikk bra.

Da pressriene endelig kom, var hun ute etter kun tre trykk. Det hele var traumatisk og derfor er det litt rart at jeg ikke gruer meg. Det verste med alt var riene og at jeg ikke fikk epidural før det hadde gått omtrent ni-ti timer. Etter den kom på plass, så var det som å komme fra helvete til himmelen. Denne gangen kommer jeg til å be om epidural umiddelbart. Jeg tror kunnskapen og erfaringen etter første fødsel også er med på å begrense frykten for neste fødsel. Og selvfølgelig spenningen og gleden som venter. Vårt første møte ansikt til ansikt med vårt nye familiemedlem.

Det var en oppsummering fra uken som gikk. Er tilbake neste uke ❤

Publisert

Gravid uke 35 – post covid

Ja, nå har jeg altså gått syk i over tre uker. Jeg er fortsatt ikke helt frisk. Har litt vond hals, hoster, er tett i nesen og blir lett sliten. Det er først nå de siste dagene jeg har klart å komme meg litt ut i frisk luft.

Grilling og slangestell

I helgen grillet vi i skogen og lagde pannekaker. Jeg klarte også å vaske burene til pytonslangene mine — noe jeg har utsatt og utsatt fordi det tar en del timer. De er tre stykker og har hvert sitt bur. Akkurat nå er de skikkelig på tur rundt i buret sitt. Det var visst uvant for dem å få nytt substrat (jorda de har i bunnen) som nå er et par hakk fuktigere enn det de hadde fra før. Slanger er noen merkelige dyr. Heldigvis er de veldig enkle å ta seg av og det blir en god stund til neste gang buret skal vaskes. Når de bæsjer og tisser, så er det harde klumper. Derfor skal det mye til før buret blir skittent. Avføring og den gule harde urinen er bare å plukke ut med papir og kaste i do. Neste gang jeg vasker burene deres er Donatella allerede født ❤

Grilling og pannekake-steking i skogen.
Pytonslangen min Cæsar er ute og utforsker…

Jeg lager smykker av slangeskinnet som slangene bytter ca. hver femte uke. Sjekk ut her: www.majestetene.no

Fem uker til termin

Det er bare noen uker igjen nå til uke 40 starter. Lorren Karlotta ble født i uke 38, så det kan jo godt være at jeg kun går gravid i tre uker til. Jeg har spart på alt av Lorren Karlotta sine babyting. Hun hadde faktisk tre babysenger. En vugge, en vanlig sprinkelseng og en reiseseng. Likevel fikk vi på plass en ny seng i helgen, kjøpt på finn. Den skal kun brukes de første 3-4 månedene. Det er en sånn seng som ligger inntil dobbeltsengen og som gjør det enkelt å amme om natten. Den er veldig fin og det er så koselig å se at den står klar. Nå gjenstår bare å kjøpe noen barnemøbler til det nye barnerommet. Som jeg nevnte i en annen bloggpost, så har jeg ofret studioet mitt. Det blir nå barnerom, mens studioet er flyttet til TV-stuen. Det nye barnerommet skal gå i lyseblått og gult.

Les også: Champagne i fødebagen

Babybay Bedside Crib

Shopping fra sengen – Chanel og Burberry

Siden jeg for det meste har vært sengeliggende de siste ukene, så har det blitt litt shopping fra sengen. Blant annet har jeg kjøpt meg en lekker Burberry-vintage-veske i lammeskinn. Den har jeg allerede pakket som fødebag.

Les også: Gravid, streptokokker, bihulebetennelse og korona samtidig.

Burberry vintage veske i lammeskinn, som skal brukes som stelleveske.

I dag kom det også en pakke jeg bestilte med vintage fra utlandet. Pakken inneholdt Chanel-veske og et par Chanel-sko. Disse bestilte jeg litt i blinde, fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig informasjon og begrenset med bilder til å vurdere om det var ekte. Til min glede og begeistring var alt ekte og det kom med autentisering, dustbag samt intakte Chanel-koder. Er det noe jeg klarer å vurdere selv, så er det Chanel vintage. Har lest meg godt opp. Nå har jeg to Chanel-vesker og to par Chanel-sko. Det stopper nok ikke med det, hvis jeg kjenner meg rett. Jeg elsker Chanel og da helst vintage, fordi jeg ønsker det som er designet så nær tiden da Gabrielle Chanel faktisk levde. Designet i hennes ånd. Det som er produsert mer mot dagens Chanel (under Karl Lagerfeld) er jeg ikke så begeistret for. Har noen bøker om Chanel og ser at Chanel var best før i tiden. For eksempel var hardware laget med ekte gull. Min første Chanel-veske har gull hardware ❤

Chanel-skoene satt som et skudd!
Chanel-veske, fin til dagligdags bruk.

Det var en liten oppsummering fra sykesengen her. Er glad jeg har mobilen til å surfe, blogge og underholdes. Det er vanvittig kjedelig å være så energiløs. Faktisk tok jeg meg en kort treningsøkt før frokost i dag. Det er fremskritt etter to uker med treningsfri på grunn av sykdom.

Snakkes igjen snart ❤

Publisert

Gravid, streptokokker, bihulebetennelse og korona samtidig!

Jeg går på antibiotika på grunn av streptokokker og bihulebetennelse. Hos legen tok jeg prøver som viste bakteriell infeksjon. Kuren er straks over, men i dag testet jeg positivt på korona.

Syk, frisk og syk igjen…

Datteren min fikk også positiv test i dag. Vi ble smittet av mannen min, som fikk det for åtte dager siden, men jeg har testet negativt hele veien. Jeg har heller ikke hatt samme symptomer som han. Jeg har hatt streptokokker og bihulebetennelse, mens mannen har hatt korona. Siden torsdag har jeg følt meg mye bedre etter å ha startet antibiotikabehandling. Jeg jobbet til og med på torsdag og fredag. Så våknet jeg i dag med rar stemme og stikking i kroppen og tenkte at jeg kanskje burde teste meg igjen. Nå har jeg helt andre symptomer enn de jeg har hatt de siste to ukene. Det er tydelig at mannen var syk på en annen måte enn meg. Han trodde jeg hadde hatt korona som ikke ga utslag på test og jeg hadde smittet han. Det er ikke tilfelle. Jeg har rett og slett hatt uflaks med mange sykdommer etter hverandre. Koronaen ble et faktum først i dag.

Jeg er drittlei av å være syk, sengeliggende og høygravid på samme tid. Likevel er jeg litt lettet for at jeg har korona nå. Da slipper jeg å uroe meg for å være koronasyk under selve fødselen. Jeg har hatt korona før og fikk heldigvis ikke noe alvorlig forløp. Ingen feber heller. Derfor tror jeg det vil gå fint denne gangen også.

Gravid uke 34

Jeg har nå kommet i svangerskapsuke 34 som betyr 33 uker + 2 dager. Ifølge Rikshospitalet er jeg i svangerskapsuke 33. De regner nemlig ikke ut fra siste menstruasjon, men ut fra størrelsen på barnet. Siden hun er mindre enn gjennomsnittet så har de satt terminen en uke senere. Det samme skjedde med min datter Lorren Karlotta. De flyttet terminen hennes også, men hun kom selvsagt rundt den «egentlige» terminen som fulgte min egen syklus. Selv kom jeg en uke for sent da jeg ble født, men jeg var likevel den minste på sykehuset. Vi er bare små i vår familie, så derfor følger jeg ikke den nye terminen til Rikshospitalet. Jordmoren min har også sagt at vi forholder oss til min syklus og at jeg blir satt i gang om jeg skulle gå over den tida.

Gravid uke 34
Gravid uke 33

Krig i Europa

Så ble det krig her i Europa. Jeg er ikke av typen som lar meg uroe så mye, men legger merke til at det er mye hysteri rundt meg med tanke på atomkrig og jod. Jeg hamstret ikke inn noe da koronaen kom og forholdt meg helt rolig til det hele. Dette med jod har heller ikke uroet meg. Siden jeg har vært syk og ligget mye i sengen, har jeg lest en del om Russland, Nato og Ukraina tilbake til 1. Verdenskrig. Jeg trengte å friske opp glemt kunnskap og vurdere ting litt på nytt. Jeg synes det som skjer er helt fryktelig og klarer ikke lese om sivile som blir drept. Jeg har unngått å klikke på saker i media som dreier seg om barn, dyr og sivile. Det blir for vondt for meg. Jeg mister nattesøvnen.

Min familie ved Uzjhorod i Ukraina

En ting jeg har uroet meg for er familien min som bor ved grensen til Ukraina. Her ligger også min mor begravet. Dersom det hadde skjedd en ulykke ved et atomkraftverk i Ukraina ville familien min blitt berørt. De bor kun 34 km fra grensen. Faktisk har vi ukrainsk blod på min mors side. Mamma fortalte meg noen år før hun døde at hun hadde rutensk blod. Rutenerne var ukrainere som bodde blant annet i det tidligere Tsjekkoslovakia, hvor min mor ble født. Hun snakket også flytende russisk. Jeg kan litt selv og har vært i Ukraina og Russland mange ganger.

Et bilde av pappa, jeg og mamma i Tsjernobyl et par år etter ulykken. Foreldrene mine var svært engasjerte politisk. I dag er det faktisk tre år siden pappa gikk bort.

Nei til amerikanske baser på norsk jord

Når det gjelder NATO, synes jeg det er skummelt at de risikerer å vekke aggresjon gjennom sine utvidelser. Jeg er også mot militarisering og synes ikke vi i Norge bør ha amerikanske baser på vår jord. En allianse med makt basert på krig og atomvåpen er skummelt og skaper bare mer utrygghet. Det er min mening. Vi har tre stormakter som er livsfarlige for verden dersom noen føler seg truet. Mange land kan bli innblandet, som for eksempel Norge. Det beste er at vi gjennom dialog og avtaler forsikrer hverandre om å holde god sikkerhetsavstand, slik at trusselnivået holder seg nede. Nå har alt skjært seg og det er bare å håpe på at det ikke eskalerer. Akkurat nå synes jeg folk oppfører seg litt på kanten. Jeg observerer mye nasjonalisme, utestengelse, uthenging og skarpe ord mellom folkegrupper i sosiale medier. Jeg kan ikke se hvordan krangel, hat og beskyldninger skal lede til en god utvei for noen parter…

Ok. Det var dagens tanker. Jeg er dårlig og orker ikke skrive mer. Ha en fin uke og la oss be om at det går mot fred!

Publisert

Hva synes jeg om det nye Munchmuseet?

Jeg er en av dem som i motsetning til mange bare ELSKER bygningen til Munchmuseet. I helgen fikk jeg endelig se innsiden. Det var skuffende!

Hvor er uttrykket til Edvard Munch — ekspresjonisten selv?

Jeg har lest og hørt mange kommentarer om det nye Munchmuseet. Det som har gått igjen er at det ser ut som en grå, tung mursteinsblokk som ikke ser bra ut. Jeg er helt uenig og synes bygningen fremstår moderne og unik. Den skiller seg ut og har spennende detaljer. Den ser utrolig flott ut blant de andre bygningene i Bjørvika. Når man tenker på Edvard Munch så er det mye grått og trist han formidler. Det er sykdom, død, angst og lengsel. Likevel formidler han disse tunge og triste temaene på en veldig levende og fargerik måte. Nettopp derfor hadde jeg helt andre forventninger til hva jeg skulle se på innsiden. Jeg forventet en sanselig eksplosjon av farger og følelser som gjenspeiler Munchs indre liv. Det kom ikke til uttrykk i interiøret. Jeg mener interiøret i større grad burde ha representert Munchs personlighet og uttrykk. Ekspresjonisme!

Det depressive i Munch kommer til uttrykk i sterke og intense farger.

Munch sitt skrik…

Både min datter på seks år og jeg ble overrasket da vi kom inn i det lille rommet hvor Skrik hang bak en vegg som åpnet og lukket seg. Vi måtte altså vente til veggen åpnet seg for å se bildet. Mens det var lukket var en annen vegg åpen med en annen versjon av Skrik i tresnitt. Det var til sammen tre vegger som lukket og åpnet seg etter tur. Det tredje rakk vi aldri å se, fordi vi ikke orket å vente i det trange rommet med mange mennesker som ville ta bilder. Dessuten var det veldig mørkt. Mobilen min switchet til nattlys og tok dårlige bilder. Man vet godt at man ikke skal ta bilder med blits i gallerier. Er det så lurt å ha det så mørkt i akkurat det rommet med mesterverket alle kommer for å se? Lorren Karlotta, min datter, hadde helt rett da hun utbrøt at det var rart de hadde et så kjent bilde i et så mørkt og lite rom. Den lange ventetiden for at veggen skulle åpne seg, skapte i tillegg bare kø og trengsel.

Skrik er plassert inni en vegg som åpner og lukker seg.

Kjedelige detaljer og kantinepreg

Vi ble sultne da vi kom til syvende etasje og ville spise i restauranten i tolvte. Ingen bord var ledige, men det gjorde heller ingenting. Det var nemlig ikke så mye spesielt med restauranten. Stolene så vonde ut og det var litt kantinepreg over det hele. Vi bestemte oss derfor for å ta en liten matbit i caféen i første etasje i stedet og heller spise et annet sted i Bjørvika, etter vi var ferdige med alle etasjene. Vi tok heisen ned igjen og bestilte en croissant, en brus og en kakebit for å temme sulten. Det var dyrt i caféen og stemningen var alminnelig. Her satt vi på de samme stolene jeg ikke likte i tolvte etasje. Materialene gikk i industri-stål og treverk. Stemningen var lys, kald og hard. Caféen var enda mer kantinepreget enn restauranten. Det var heller ingen som ryddet bordene. Munch hadde nok skreket om han fikk se dette. Han fortjener så mye mer…

Kantinepreg er uheldig når du besøker en verdensberømt kunstner!

Hva forventet jeg?

Som jeg skrev innledningsvis så forventet jeg Munchs indre liv, sterke farger, intense uttrykk og dramatikk. Altså som en kontrast til det grå og kalde utvendige. Jeg ønsket meg mer varme, mykhet, sentimentalitet, lunhet og menneskelige følelser. Også det bohemske hos Munch burde kommet til uttrykk! I stedet ble vi møtt med stive materialer og lite personlighet innendørs. Jeg likte heller ikke det gul-brune tregulvet inne. Fargen på gulvet burde vært mer nøytral og krasjet ofte med bildene på veggen. Jeg fikk det i hvert fall ikke til å se bra ut da jeg fotograferte. Faktisk passet det helt greit med Munch sine bilder, men ikke med de andre bildene i de andre etasjene som ikke var av Munch.

Ikke kult nok!

Når man reiser til Paris og besøker for eksempel Pompidou, så får man lyst til å henge der. Det er et sted for å dyrke kult og kultur! Man får lyst til å komme igjen og igjen nettopp fordi det er så kult og hipt der. Også restauranten er spesiell. Munchmuseet kommer jeg ikke til å besøke annet enn fordi jeg vil se Munch sine bilder eller en annen spennende utstilling.

Det er alltid en opplevelse å se spennende kunst. En tur til Munchmuseet kan absolutt anbefales sterkt, selv om jeg ikke likte møblene og spisestedene.

Arkitektene bak Munchmuseet er spanske Estudio Herreros. De mener jeg har gjort en god jobb. Hvem som har tenkt alt innvendig er jeg usikker på. Jeg må google litt på detaljene. Det eneste jeg vet er at de kjedelige møblene og benkene der inne er laget av to norske designere. De heter Andreas Engesvik og Jonas Stokke. Jeg har lest at de vant en konkurranse. Tviler meget sterkt på at Estudio Herreros har anbefalt noe som helst av det som utfolder seg i interiøret innvendig.

Så, det var dagens kritikk fra meg. Uansett så vil jeg virkelig anbefale en tur i det nye Munchmuseet. Utsikten er fenomenal, selve det arkitektoniske er unikt og bildene der inne er jo mesterverk. Ta deg en tur! Men maten kan kanskje heller nytes i de veldig mange andre flottere restaurantene i området…

Publisert

Gravid uke 31 — Champagne i fødebagen

Ja, du leste riktig. Jeg har champagne på lista i det som skal pakkes i fødebagen. Det skylte et lite mammaraseri over meg da Lorren Karlotta ble født, og legen kom inn med norsk flagg og bobler.

Jeg innså at boblene legen kom inn med, var uten alkohol. For en inderlig skuffelse, spesielt fordi det akkurat hadde kommet nye studier som viste at ammende mødre helt fint kan ta seg et par glass uten at det skader babyen. Så nå er planen å smugle inn Moët på Rikshospitalet. Hallo — man feirer ikke et nytt familiemedlem som har kommet til verden, uten skikkelige bobler! Jeg holder for øyeblikket på å skaffe meg en fødebag. Jeg kikker på en blå fødebag fra Burberry og tenker å skaffe den i løpet av neste uke. Da skal det også pakkes.

Babyklær og forberedelser

Som jeg skrev i et tidligere innlegg, så har jeg sortert alle de gamle klærne til Lorren Karlotta. Vognen hennes er også funnet frem. Det eneste vi manglet var nyfødt-klær i størrelse 50 og en vognpose som passer til våren. Siden det var januarsalg, så ble det en liten handle-bonanza.

Moschino, Versace, Juicy Couture, Ralph Lauren, La Perla, Hugo Boss, Gant — babyutstyr.
Her er litt kjøpt og noe er gaver ❤

Jeg har  kjøpt både i rosa og blått denne gangen. Ikke bare nøytrale farger, slik som jeg gjorde da Lorren ble født. Nå er ikke jeg så glad i rosa, men noen ganger er rosa helt smashing. Spesielt fornøyd er jeg med vognposen i Moschino. Jeg vurderte å kjøpe den i en mer nøytral gråfarge, men den var overhodet ikke like kul som den rosa.

Moschino, Versace, Juicy Couture, Ralph Lauren, La Perla, Gant — babyutstyr.
Litt nye ting til babyen. Vognpose, teppe, smekker, sko osv…

Les også: Er det tabu å snakke om kjønn på baby?

Studioet mitt blir til barnerom

Donatella, som babyen heter, får også sitt eget rom. Det var med litt tungt hjerte at jeg bestemte meg for at vi flytter studioet mitt til TV-stuen. Da får jeg ikke min egen lille hule hvor jeg kan synge for full hals og spille høy musikk. Nå blir jeg nødt til å ta hensyn til de som skal se på TV eller film. Det blir nok da mer bruk av headsett og vokalinnspilling på bestilt tid. Men hvem vet, kanskje det blir lettere å jobbe med musikk når studioet er i TV-stuen, nettopp fordi jeg ofte bare henger der inne sammen med mannen og ser på ting jeg egentlig synes er kjedelig. Vi får nå se…

Marika Lejon i studio hjemme.
Marika i sitt eget studio i fjor sommer.

Neste uke får vi satt opp vår nye badstue. Som jeg har nevnt tidligere så eksploderte glasset på badstuen helt ut av det blå før jul. Derfor har prosjektet stått helt stille og det ligger masse deler rundt omkring i første etasje. Nå blir det endelig ryddet på plass og da kan jeg starte å tenke på hvordan jeg ønsker å innrede rommet til Donatella. En ting vi aldri hadde med Lorren var stellebord og sånn seng uten kant på den ene siden, som kan ligge inntil dobbeltsengen. Det tenker vi også å få på plass.

Hvordan føler den gravide seg?

Jeg føler meg frisk og fin. Jeg trener fortsatt akkurat som vanlig nesten hver morgen. Har 1-2 morgener fri for trening. Jeg spiser fortsatt sunt og det går egentlig mest i jordbær, blåbær, ananas, epler og bananer. Det går også ekstremt mye laktosefri vaniljekesam. Til middag foretrekker jeg rødt kjøtt og masse grønn salat med fetaost. Problemet er bare at jeg ikke gidder å lage mat, så det blir når mannen har tid. Vi har kun faste middager i helgene. I ukedagene går vi i kjøleskapet og bare tar det vi har lyst på. Sånn har det alltid vært. Vi er småspisere hele gjengen.

Sover dårlig og har naturlig anemi

Selv om jeg føler meg frisk og trener bra, så er jeg fryktelig trøtt om morgenen. Jeg har langt mindre energi enn det jeg har til vanlig og sover ikke spesielt bra om natten på grunn av mye tanker og en baby som sparker mye. Det er en grunn til at jeg er ekstra avhengig av koffein nå og har kuttet ut både arbeid med musikk og arbeid med smykkeproduksjon. Dette er aktiviteter jeg har gjort ved siden av jobben min som digital markedsrådgiver. Jeg er født med naturlig lavt hemoglobin som betyr at selv om jeg har mer enn nok jern, så har jeg ikke nok røde blodlegemer til å ta opp dette jernet. De røde blodlegemene tar også opp oksygen til blodet. Dette klarer ikke min kropp så godt, så derfor blir jeg ekstra sliten veldig raskt. Nå som jeg er gravid får jeg ikke bruke medisinene mine, så jordmor har bedt meg sove mer. Det har vært nærmest umulig på grunn av jobben min.

Svangerskapspenger

Det som har plaget meg mye siden nyttår er litt for mye å gjøre på jobben, nettopp fordi jeg er gravid og ekstra sliten. Den dårlige søvnen skyldes også stress og bekymringer knyttet til jobben. Jeg er prosjektleder for splitter nye nettsider på jobb. De sjøsettes straks. I løpet av tiden fra prosjektet startet har vi brått mistet ressurser på jobb. Det har ført til ekstra press i avdelingen jeg jobber i.

En liten smakebit av de nye nettsidene på jobben min.

Det har vært vanskelig å delegere oppgaver og skaffe informasjon knyttet til innholdet på de nye nettsidene. Mye har ligget på meg. Dette var jordmoren min svært bekymret for. Hun ba meg søke om 100% svangerskapspenger frem til fødselen. Siden det akkurat har kommet inn en vikar for meg, så gikk jeg med på 50% svangerskapspenger, slik at jeg i det minste får gitt vikaren min nødvendig opplæring. De nye nettsidene er ganske komplekse og krever bred kompetanse og erfaring med både CMS, innholdsarkitektur, søkemotoroptimalisering og innholdsmarkedsføring. Jeg kan bare si med hånden på hjertet, at det er utrolig vanskelig å forlate jobben min nå, midt i alt det jeg ser jeg egentlig har å gjøre. Men nå skal jeg føde og ha permisjon. Jeg må slippe taket og ansvaret. Jeg må tenke på meg selv!

Nå må jeg stikke. Lorren Karlotta har håndball-turnering. Hun har spilt håndball i et halvt år i regi av sin sportsinteresserte pappa. Jeg har aldri sett henne på banen før, så nå blir det første gangen. Min oppgave er hennes cello-timer og ballettskole. Sporten tar far seg av…

Snakkes snart ❤

Publisert

Gravid uke 30 — Er det tabu å snakke om kjønn på baby?

Er det lov å si at man ønsker seg en jente, selv om man selvfølgelig vet at man blir like glad i barnet sitt uansett? Mange håper på et spesielt kjønn, men snakker ikke om det.

3D og 4D ultralyd

Vi har til nå hatt tre ultralyder. En tidlig ultralyd rundt uke 14, en vanlig rutineultralyd på Rikshospitalet rundt uke 18 og til slutt en ultralyd i uke 25. Den siste var 3D og 4D ultralyd hvor vi fikk se med egne øyne at det var ei lita jente i magen. På 3D og 4D ultralyd ser man veldig godt barnets ansiktstrekk og kropp. Til og med hvordan det beveger seg. På alle tre ultralydundersøkelsene sa de at de så ei jente, men understreket samtidig at det ikke alltid er 100%. På 3D så vi det imidlertid selv, så da var det liten tvil. Da jeg var gravid med Lorren Karlotta ville vi ikke vite om det var gutt eller jente. Det var først og fremst fordi jeg ikke ville «kjønne» barnet før det hadde kommet ut. Jeg var redd for at vi skulle skape en rosa eller blå verden.

3D Ultralyd av Donatella ved siden av Lorren Karlotta som nyfødt. De ligner.
3D Ultralyd av Donatella ved siden av Lorren Karlotta som nyfødt. De ligner.

Da Lorren ble født fikk hun et blått teppe. Selvsagt trodde mange at jeg hadde fått en gutt, bare fordi teppet var blått. Det trodde mange også da hun var kledd i blått. Akkurat dette misliker jeg. At vi tildeler kjønn bestemte farger og forhåndsdefinerer egenskaper. Selv om man gjør det i beste mening, så synes jeg man bør være litt forsiktig med å låse barnet fast i slike roller. Lorren gikk sjelden i rosa klær eller typisk jenteklær i barnehagen. Det hun hadde av jenteklær var som regel gaver. Jeg har latt henne få velge selv etter hvert. Hun må jo få lov til å definere seg selv. I dag kan jeg nok si at hun virkelig elsker kjoler og pynt, men hun er ikke glad i rosa. Hennes yndlingsfarge er blå. Vi har prøvd å gi henne alle mulighetene, alle fargene og alle lekene. Ikke pushet henne inn i noe sosialt kjønn. Barna må finne seg selv og sitt uttrykk!

Vi ønsket oss ei jente!

Denne gangen ville vi vite kjønn på ultralyd av praktiske årsaker. Jeg trengte å sortere klær. Har man ei jente, så blir det veldig mye kjoler og sko etter hvert. Planen var at om det var en gutt, så kunne jeg selge alt på finn og bruke pengene på å kjøpe ting vi trengte til det nye barnet. Kjolene og skoene Lorren har, er heller ikke billige så jeg vet jeg ville fått en god pris for det. Men så skal jeg også innrømme at både jeg og mannen ønsket oss ei jente. Det gjorde vi også da jeg var gravid med Lorren Karlotta, men da snakket vi ikke om det før hun kom til verden. Jeg husker jordmoren spurte meg om jeg ser hvilket kjønn barnet er, da hun holdt Lorren opp for meg for første gang. Jeg svarte «ja, det er en gutt». Så sa hun «nei, det er det ikke». Jeg husker jeg ble så utrolig glad. Jeg så bare navlestrengen og turte ikke håpe på en jente.

Gravid uke 30, Marika Lejon
Gravid uke 30.

Ikke vant til menn

Faktisk så har jeg aldri sett for meg at jeg kan være guttemamma. Det virket litt «feil» og » rart» på en måte. Jeg tror det kommer av at jeg ikke har vokst opp med menn. Det var stort sett bare meg og mamma da jeg vokste opp. Mamma var heller ikke så veldig glad i å ha menn for tett innpå seg. Hun var veldig selvstendig og menn ble ofte en forstyrrelse for henne. Jeg syntes aldri det var noen menn som passet min mor heller. Hun hadde en sterk personlighet, sterke meninger og sterk vilje. Menn følte seg ofte truet og var redde av henne. Hun var enslig med meg helt til siste stund. Den eneste mannen jeg synes passet henne var min egen pappa, men de kranglet for mye og pappa var lite hjelpsom. Mamma ble utslitt av han. Slik tror jeg det ble til at jeg har vokst opp i en kvinnedominert verden med lite mannsperspektiv. Å ha guttebarn virker «ukjent» på meg. Likevel må jeg understreke at jeg selvsagt ville blitt like glad i et guttebarn og jeg vet jo at jeg raskt ville blitt vant til å bli guttemamma.

Er jenter roligere barn?

En annen grunn til at vi ønsket oss jente er at vår erfaring med Lorren Karlotta er helt fantastisk. Hun var en sovebaby som var ekstremt enkel å håndtere. Jeg husker at jeg som nybakt mor leste innlegg på sånne mammasider på Facebook. Det var så mange slitne mødre som klaget på lite søvn og vanskeligheter. Jeg kjente meg ikke igjen i noe av det. Jeg synes livet var som før, bare ekstra koselig med en liten baby. Lorren har alltid vært i godt humør. Hun var enkel å samarbeide og forhandle med. Hun er fortsatt like harmonisk i dag. Vi har jo også både sett og hørt at gutter er mer krevende. Selvfølgelig vet vi også at alle barn er forskjellige, uansett kjønn, og du aldri helt vet hva slags barn du får. Det kan godt være det blir et skikkelig problembarn som kommer til å slite oss ut. Men er det lov å håpe på at det blir et harmonisk barn som ikke herjer og sloss? Selv synes jeg det er litt tabu å snakke om akkurat dette. Også dette med kjønn er tabu. Man skal liksom ikke si at man ønsker seg mer enn gutt enn en jente, eller omvendt.

Lorren Karlotta Arnthorsdottir Lejon som baby.
Da Lorren Karlotta ble født, likte jeg best å kle henne i naturlige jordfarger.

Oppdratt sånn eller født sånn?

Det er også vanskelig å si hvorfor gutter ofte oppfattes som mer bråkete og vanskelige. Og det finnes variasjoner og forskjeller også blant gutter. Gutter som for eksempel er veldig rolige og helt uproblematiske. Man kan også begynne å lure på om vi som foreldre har mye skyld i hvordan vi former barna våre. Litt slik som jeg nevnte, at vi putter de inn i kategorien blått og rosa helt fra før de blir født. Kanskje vi tillater mer herjing hos gutter, fordi de allerede er definert som mer ustyrlige som kjønn? Kanskje vi tillater mindre herjing fra jenter, fordi de skal inn i kategorien som «rolige» som kjønn?

Det er vel en grunn til at menn er overrepresentert i fengsler og i bruken av vold. Grunnen kan være både biologisk, arvelig og tillært. La oss si at biologisk og sosialt sett kan egenskapene generelt vise seg å være litt ulikt mellom de to kjønnene. Bør vi ikke da bli mye mer reflekterte i måten vi oppdrar barna våre på? For eksempel lære gutter mer omsorg, da dette viser seg som en svakhet hos menn generelt. Og kanskje lære jentene å teste ut sine grenser ytterligere, da vi ser at dette er en generell svakhet hos kvinner? Noen ganger blir det jo for mye av det gode også. Bør man regulere oppdragelsen etter vissheten om biologi og sosiologi — samtidig som man tar høyde for personlige egenskaper som både kan redusere og forsterke det biologiske, sosiale og arvelige? Vi ønsker jo å oppdra barna så godt vi kan — at de er best mulig rustet i livet.

Det er mye å tenke på. Uansett gleder jeg meg så inderlig til å bli kjent med vår nye datter. Jeg er spent på hvem hun er og hvilke egenskaper hun har. Det blir gøy å få en ny personlighet inn i familien. Uansett hvem denne lille krabaten er og hva hun foretar seg, så vil vi elske henne over alt på jord — akkurat som Lorren Karlotta. Vi vil gjøre vårt ytterste for at hun skal få de verktøyene hun trenger for å leve et godt liv og være lykkelig. Hun vokser opp i ren kjærlighet.

Publisert

Gravid uke 29 — siste trimester

Det har vært krevende og hektisk de siste ukene. Ikke bare er kroppen blitt tung og stor, men jeg har mye å gjøre på jobben og har stresset mye med litt andre viktige ting som kom litt uventet.

Stress er ikke bra for gravide

Det å styre så mye fra morgen til kveld med jobb og saker som må ordnes og fikses — det er ikke moro for meg nå. Jeg sover dårlig om natten også. Det har vært ganske mye å gjøre i utleieleiligheten min og jeg er helt utslitt. I tillegg har jeg en pågående sak rundt et kjøp, etter at en ny badstue her hjemme eksploderte helt uten videre. Kan ikke si at jeg er verdens lykkeligste menneske for tiden. Psykisk negativt stress er det verste jeg vet (positivt stress liker jeg). Visstnok kan stress ha negativ virkning på fosteret, så jeg gjør hva jeg kan for å tenke positivt og stresse minst mulig. Det roer seg nok snart…

Marika Lejon gravid i uke 29
Gravid i uke 29

Jeg tenker mye på hvor mye jeg gleder meg til babyen kommer ut og jeg kan bruke tiden på bare meg selv og familien. Det som holder humøret oppe er alle forberedelsene på alt det fine som kommer.

Lysere for hver dag og baby-forberedelser

Nå går det heldigvis mot lysere tider. At strømprisene har vært så høye har gjort det litt mørkt her i huset vårt helt siden vi kom hjem fra Dubai. Jeg har holdt motet oppe og fått vasket Stokke-vognen som jeg har tatt vare på siden Lorren Karlotta brukte den. Den er fortsatt like fin! Akkurat nå ligger noen av trekkene fortsatt i vaskemaskinen, men her er gamle bilder av vognen. Den har parasoll og koppholder. Gleder meg til å bruke den igjen.

Les også: Badeferie midt i smittekaos

Lorren Karlotta Arnthorsdottir Lejon i Stokke barnevogn.

Jeg har også gått gjennom alle de gamle klærne til Lorren Karlotta. De er nå sortert etter størrelse, lagt i plastbokser og klare til å brukes på nytt. Det er godt å vite at både klær og sko kan gjenbrukes. Det er mange dyre merkeklær som Burberry, Armani, Versace, Moschino, DKNY og Marc Jacobs. Da er det ekstra flaks at det også er en ny jente på vei. Mye er selskapssko og kjoler. Jada — jeg vet jeg er litt fashion-freak. Det som er bra er at slike klær som regel blir gjenbrukt mange ganger, så lenge man er flink til å ta vare på de. Luksuriøse merkeklær tar man vanligvis litt ekstra vare på, så da er det bra for miljøet! Det hjelper på samvittigheten.

Ny epoke i livet

Det er utrolig deilig å vite at en ny epoke starter i livet. Vi har enda ikke tenkt noe særlig på hvordan vi skal fordele permisjonen. Jeg skal ta stilling til det i løpet av uken. Dessuten kan man jo alltids endre på hvordan man ønsker å fordele fellesperioden. Skulle jeg trenge mer eller mindre tid hjemme så lar det seg gjøre. Det eneste som bekymrer meg litt, er hva vi gjør fra permisjonen er over og frem til Donatella starter i barnehagen. Vi må nesten ha en dagmamma eller noe slikt. Kanskje besteforeldrene fra Island kan komme og bo hos oss. De er nå begge pensjonister. Det ordner seg nok…

Det som er sikkert er at jeg nå skal bruke permisjonen min til å tenke nøye gjennom og planlegge hva jeg vil gjøre med livet mitt de neste fem årene. Jeg har tenkt mye på å ta tilleggsutdanning i markedsledelse på deltid til høsten. Dessuten har jeg lagt både musikkplanene og smykkeproduksjonen min på hylla etter at jeg ble gravid. Nå er det tid for å tenke over hvor mye jeg skal legge i dette fremover. Det er tid for å kjenne etter. Hva vil jeg videre? Hva har jeg mest lyst til? Hvor vil jeg være om fem år?

Nå er det leggetid. God natt, drøm søtt og vi sees her igjen snart!

Publisert

Badeferie midt i smittekaos

To år har gått siden sist vi var på ferie og en ting slår meg. Verden er slett ikke den samme. Spontanitet, glede og menneskelighet er byttet ut med kontroll, munnbind og qr-koder. Vi fløy med verdens beste flyselskap, men det var skuffende dårlig service sammenlignet med tidligere reiser før pandemien. Det er følelsen av at de ikke strekker til, fordi det er for mange restriksjoner. De vennlige smilene er skjult under masken og øynene avslører stresset.

Det samme gjentok seg da vi kom frem til Dubai. Taxisjåførene som jobber 12 timer dagen, livredde for å bli smittet og miste ti dager med lønn. Resepsjonistene og housekeeping som ble urolige dersom vi spurte om noe ekstra, da de var altfor få på jobb. Room service kom altfor sent med mat, kaffe og toalettpapir. Ofte glemte de oss. De fikk ikke alltid ryddet rommet, kastet gammel mat og søppel. De var rett og slett for få mennesker på jobb og de måtte unnskylde seg hele tiden. Når gjestene må betale ekstra dyrt for et 5‐stjerners hotell som ikke kan levere, så blir ingen fornøyde. Vi kan ikke lykkes med dette presset og stresset. Alt kneler.

Vi ble aldri sinte på de som jobbet på hotellet. Vi klagde heller ikke på dem. Det var ikke deres feil. De jobber under umenneskelige forhold og press. Hotellene trenger å tjene penger, særlig etter å ha tapt mye. Det går svært hardt ut over de som må jobbe for å tilfredsstille gjestene.

Marika Lejon og Lorren Karlotta Lejon, Room Service, Dubai.
Room service i Dubai

Høye priser og frykt — er det verdt det?

Vi diskuterer mye om det har verdt å reise. Vi klarte ikke helt å glede oss før avreise, fordi vi fryktet positiv PCR test og unngikk å treffe venner, avlyste middager og isolerte oss ganske mye i tiden før jul. Denne reisen er nok også den dyreste vi har hatt. Dyrere enn Maldivene som vi reiste til i 2018. Både hotell- og flypriser har steget betraktelig, spesielt i Dubai. Det er færre flyavganger og mindre konkurranse.

Jeg har en norsk venninne som jobber med shipping i Dubai. Vi skulle egentlig treffe henne, men hun fikk omikron. Hele familien hun hadde på besøk fra Norge ble smittet og nyttårsfeiringen ble holdt i isolasjon. Vi ble litt engstelige for omikronen og at vi måtte oppholde oss ti dager i isolasjon, så vi tenkte det beste var å være mest på stranden og ved bassenget. Til slutt lot vi ikke frykten styre oss mer.

Les også: Nok en koronajul truer

Jeg skal innrømme at jeg faktisk er ildsint for at myndighetene kan påføre mennesker så mye frykt, arbeidsstress, konkurser og økonomisk belastning. Nå utsetter de spredningen av omikron så mye de kan, og jeg har en følelse av at det er for å få vaksinert enda flere. Omikron er etter det jeg har lest og hørt veldig mild. Venninna mi ble raskt frisk og det var bare en forkjølelse. Ved å la folk få omikron, så vil immuniteten fungere bedre enn vaksinen. De taxisjåførene vi snakket med i Dubai kunne fortelle om fæle bivirkninger etter vaksinen, som de er pålagt å ta for å jobbe i Dubai. De hadde fått varige plager, hårtap og hudproblemer blant annet. De fleste hadde fått AstraZeneca. Ble de syke, tapte de inntekten sin. Arbeidsforholdene har alltid vært dårlige for arbeidere i Emiratene. Nå er det mye verre.

Det må sies at jeg har vært i Emiratene mange ganger og hadde ingen planer om å vende tilbake. Grunnen til at vi dro hit igjen, var kun fordi det var enklest med tanke på at vi unngikk karantene og strenge restriksjoner. Flyselskapet Emirates hadde også en covid-forsikring som ville dekke alle våre kostnader om vi ble smittet. Det var rett og slett det tryggeste reisemålet vi fant.

Marika Lejon gravid uke 25, Dubai
Gravid uke 25, Dubai

De tjener penger på oss

Jeg forstår godt at legemiddelindustrien vil lykkes med ny vaksineteknologi, men jeg synes det går for langt. Altfor langt. Verden er under omfattende kontroll hvor folk har mistet friheten sin, jobbene sine, livsverk og ikke minst psykisk helse. Det merkes at folk sliter og ikke har det bra. Andre tjener fett på pandemien. Vi måtte ta PCR-test før hjemreisen tilbake til Norge (og før avreise…svindyre fordi det må være hurtigtest). Vi fikk prøvesvaret for sent og måtte igjen betale for nye hurtigtester på flyplassen. Pengene går rett i lommene til private klinikker som ikke leverer resultater til avtalt tid. Vi fikk tatt nye tester og ble til slutt kjørt til gaten i flyplass-taxi, fordi vi hadde dårlig tid. Vi hadde aldri rukket flyet uten denne taxien. Hjelpen vi fikk på flyplassen var bare fordi jeg var gravid. Jeg rakk heller ikke ta ut mine tax-free penger for alt jeg hadde shoppet. Mange penger har altså gått til spille på denne turen på grunn av strenge regler som skaper unødig kaos og vanskeligheter for reisende. Vi fikk høre i køen til hurtigtestene på flyplassen at vi ikke var de eneste som fikk prøvesvarene våre for sent. Dermed må nye tas lynraskt for å rekke hjem. Jo hurtigere du må ta testen, desto dyrere er den. Det tjener klinikkene store penger på.

Lorren Karlotta Lejon i Dubai, Palm Jumeirah
Lorren Karlotta sa hver dag: «Dette er den beste dagen i mitt liv»

Konklusjonen

Så, la meg prøve å svare på om det var verdt å reise. Jeg sier JA! Vi har vært hjemme i Norge i to år. Jeg står opp hjemme, spiser hjemme, jobber hjemme, sover hjemme og livet har blitt fryktelig ensformig. Jeg treffer ikke mennesker lenger. Det første året var ok. Jeg klarte å fylle tiden med nye hobbyer og vi jobbet med å innrede vårt nye hus. Nå derimot går det ikke mer, fordi jeg blir deprimert. Jeg har spurt meg selv hva alternativet ville vært om vi ikke reiste. Vi hadde sittet som vanlig foran mobilen eller med arbeid alle sammen, i huset vårt, slik vi har gjort hele veien. I stedet har vi nå fått åtte fantastiske dager i varmen og nye inntrykk. Lorren har lært å svømme. Min gravide kropp har fått sol og ro ved sjøen. Vi har hatt en ekstraordinær nyttårsfeiring med fyrverkeri og helt vanvittig god mat. Vi traff også mennesker og har fått snakket litt med andre enn oss selv. Det aller viktigste er at Lorren er fornøyd. Hun har smilt, ledd, vært så spent og virkelig fått være skikkelig barn igjen. Hun har selvsagt vært preget av avstanden og isolasjonen de siste to årene. Hun ville ikke forlate Dubai.

Denne friheten som er tatt fra oss, den savner jeg. Jeg er glad jeg fikk kjenne litt på den, selv om det ikke var helt det samme som før. Verden rakner sakte men sikkert. Jeg håper jeg snart kan våkne fra dette marerittet vi lever i. Det var i hvert fall fint å ha en liten fin drøm så lenge den varte…

Publisert

Gravid uke 23 — Nok en koronajul truer

Ny nedstenging

Siden sist jeg skrev har koronaen skutt i været. Det var over 6000 smittede på ett døgn. Jeg er drittlei av restriksjoner og er bekymret for å  havne i karantene i julen. Noe som irriterer meg for tiden er alle som driver og retter fingre mot spesielle grupper. De beskylder hverandre for å ha skyld i pandemien. Folk har blitt gærne. Det hyles fra alle kanter. Det som har skjedd er at vi har fått en polarisert debatt hvor nyanser blir borte. Vi har mistet det store bildet. Det virker også som folk er så overbeviste om «rett og galt» i denne pandemien at mange ikke våger å stille spørsmål eller åpne for forståelse for ulike synspunkter i frykt for å havne på en pol. Vi troller hverandre i filler.

Da jeg gikk på videregående skole var det lov å diskutere det meste. Jeg husker at vi tenkte veldig fritt og at vi respekterte ulike meninger. I dag er det ikke helt slik. Nå er det ganske tydelige linjer som skiller rett tenkning fra gal tenkning. Korrektheten er slående. Det finnes som oftest et svar med to streker under, så er man gjerne en idiot eller kunnskapsløs om man tenker annerledes. At alt er relativt — det finnes liksom ikke lenger. Så henger man ut hverandre fordi man har ulike meninger. Når mediene og politikere bidrar til denne polariseringen, da begynner jeg å stille spørsmål til hva slags demokrati vi egentlig lever i. For er det noen som tjener på det, så er det nettopp de mektigste. Ved å splitte folk, er det enklere å herske. Definisjonen på splitt og hersk er: Politikk som splitter (grupper av) folk og skaper uenighet dem i mellom (for lettere å kunne kontrollere dem).

Gravid midt i smittebølgen

Jeg er ikke redd for korona. Jeg har gjennomgått delta-varianten sammen med resten av familien og tror ikke at en reinfeksjon vil bli noe verre enn sist. Dessuten skriver FHI at reinfeksjon er sjeldent og gir enten ingen eller lite symptomer. Det jeg frykter er at juleferien ryker. Vi har inviterert min kusine og familien hennes. Forrige jul var annerledes. Da var vi bare oss tre. Vi hadde svigerforeldrene på FaceTime fra Island.

Denne julen ønsker jeg mer sosiale forhold. På grunn av strenge regler på Island reiser vi ikke til familien der i år heller. Det har akkurat vært fødsel hos dem. Min svigerbror har fått en ny sønn, så da er det naturligvis best for svigerforeldrene å bli hjemme. De kommer til Norge når jeg skal føde i april.

Geavid uke 22
Gravid uke 22 (forrige uke)

Får vi reise?

Vi har funnet et varmt sted vi kan reise til nyttår hvor smitten er lav og det kun kreves negativ test for innreise. Jeg tør ikke si noe om det, fordi jeg ikke tør å håpe. Vi må holde oss friske for å få lov til å reise. 10 dager til må vi holde ut. Alt av besøk, middager og samlinger er avlyst. Jeg går med dobbelt munnbind. Et FFP2 munnbind og tøymunnbind over der igjen. Vi skal ta test i forbindelse med reisen om ni dager. Først da vet vi om vi får godkjent attest og prøve. Det er nervepirrende. Jeg synes ikke det er trivelig å leve sånn. Jeg synes det er for galt at vi må ty til så drastiske tiltak bare fordi systemet vårt kneler. Det koster samfunnet altfor mye. Det river samtidig i stykker tillit, demokrati og samhold.

Selv ønsker jeg meg strenge tiltak nå som smittetallene øker, men det er jo bare fordi isolasjon og utestengelse i juleferien skremmer meg. Slik alt er lagt opp nå så er det skapt et system hvor karantene, isolasjon og dårlig kapasitet på sykehus er det vi frykter. Ikke først og fremst selve viruset. For noen få mennesker er selvsagt også viruset skremmende, men det er ikke mange. Og de fleste av dem i risikogruppen (og ellers) er også vaksinert. Likevel truer maktene samfunnet med videre utestengelse, mer kontroll og enda strengere regler. Det er ufattelig og rett og slett en farlig utvikling.

Lille babyen i magen

Babyen har det fint. Den vokser — og jeg vokser. Forrige uke hadde jeg gått opp fem kg. Babyen sparker og Lorren Karlotta elsker å ha hendene på magen og kjenne. Jeg er mye trøtt fremdeles, men vi klarte å komme oss ut på skitur forrige helg. Vi skal på ski på søndag også. Utrolig nok passer jeg fortsatt skitøyet mitt og skiene. Jeg får nyte det så lenge det varer.

Gravid Marika Lejon og Lorren på skitur.

Ellers trener jeg også fem ganger i uken på morningen når jeg står opp. Den rutinen har jeg bestemt meg for å holde helt frem til fødsel, slik jeg gjorde med Lorren.

Neste gang jeg blogger er jeg enten i Norge på grunn av smitte eller så er jeg i utlandet for første gang på to år. Hva tror du?

Publisert

Gravid uke 20 — Skal vi røpe navnet?


Nå har vi kommet halvveis i graviditeten. Ultralyd viser jente, men man vet jo aldri sikkert.

Fortsatt trøtt

Jeg er heldigvis ikke så kvalm lenger, men jeg er fortsatt trøtt. Trøttheten kommer veldig plutselig. Jeg blir som oftest søvnig når jeg kjører bil fra jobb. Så pleier jeg å sove litt når jeg kommer hjem og så jobber jeg videre. Det er viktig for meg å dra fra jobb før rushen begynner. Jeg har flere ganger følt at jeg nesten sovner hvis trafikken står stille. Kan jo heller ikke sitte og holde meg våken med kaffe. Heldigvis har vi fleksibel arbeidstid på jobben, så håper og tror at jeg klarer å jobbe helt frem til fødselen.

Ny ultralyd

Den offisielle ultralyden er gjennomført og på Rikshospitalet kunne jordmor bekrefte det vi fikk høre på første tidlige ultralyd; det er mest sannsynlig ei jente som er på vei. Vi fikk også vite at morkaken ligger bakerst. Det forklarer hvorfor jeg kjenner så mye liv. Jeg vet alltid når babyen er våken eller når den sover. Denne gangen sov hun under ultralyd, så vi måtte vekke henne. Jordmor dyttet magen litt frem og tilbake helt til babyen begynte å bevege på seg. Det var så rørende å se hvordan hun snudde seg og strakk ut armene. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å møte henne og bli kjent med henne. Jeg føler enormt mye kjærlighet allerede.

Lorren Karlotta Arnthorsdottir Lejon viser frem lillesøster i magen. Ultralyd Marika Lejon
Lorren Karlotta viser frem sin lillesøster.

Hva skal hun hete?

Vi fant navn for en stund siden. Dette er et navn jeg gikk og tenkte mye på, men som jeg ikke nevnte for mannen min. Jeg tenkte at han ville synes det var for spesielt og uvanlig. Kanskje også litt overdådig. Utrolig nok kom han med akkurat dette forslaget omtrent en uke etter jeg hadde lagt navnet bak meg. Jeg ble så overrasket og glad da han spurte «hva synes du om Donatella». Jeg svarte at det var akkurat det jeg hadde gått og tenkt, men ikke trodde han ville gå med på. Så da bestemte vi at om det blir jente, så blir det «Donatella». Både Arnthor og jeg elsker italienske navn. «Lorren» og «Karlotta» er ganske vanlige navn i Italia. Donatella skal også få et navn til, men det får hun først etter fødselen. Så blir mellomnavnet Arnþorsdottir og etternavnet Lejon.

Vi liker «annerledes»

Noen spurte meg her om dagen hva jeg synes om et litt vanligere norsk navn. Da svarte jeg at jeg heter Marika, mannen min heter Arnþór og datteren vår heter Lorren Karlotta. Det er mange nydelige norske navn, men jeg synes kanskje en «Turid», «Ellen» eller «Ingrid» ville vært litt unaturlig sammen med våre navn? Vi har alle vokst opp med et navn ingen andre rundt oss har. Det er noe vi egentlig ønsker å videreføre. Kanskje fordi vi liker å gjøre ting litt annerledes og slik som føles riktig for oss. Samtidig synes jeg det er viktig for samfunnet å gjøre noe nytt og på den måten bidra til å styrke mangfoldet. «Annerledes» og «rart» blir ofte sett på med litt skepsis og usikkerhet. Hos oss er dette ord vi omfavner og som vi setter pris på. Men nettopp fordi navnet «Turid» ville vært unaturlig og rart sammen med våre navn, så utelukker jeg ikke idéen. Kanskje hun kommer til å hete «Donatella Turid». Det gjenstår å se hva det blir til slutt❤

Flere reagerte da vi fortalte verden at vår første skulle hete «Lorren». Noen måtte gjenta navnet og «smake» litt på det. Det var rart og ukjent. I dag er det et helt naturlig navn for alle som kjenner henne. Vår lille Lorren er selv veldig glad i navnet sitt.