Midt i Paris satt en hund på Café. Han så på meg fra noen bord unna. Så underlig ulik seg selv i sin stramme majestetiske jakke. Jeg følte at han prøvde å fortelle meg noe. Ved min side satt en liten ugle forkledd som en ulv. Vi drakk vin og spiste, mens vi skrev dikt og tegnet. Hvorfor måtte han skjule sin egen sannhet? Og mens jeg satt der, innså jeg at jeg selv var en løve forkledd som en mus. Det var i Paris jeg forstod at jeg kastet bort tiden min. Men hunden ble meg meg videre i livet, som en påminnelse om løven jeg er.
