Uansett hvor jeg gikk, tenkte jeg bare på det samme. Syk av savn. Sulten og trett. Pustet som en varm hund med tungen ute. Forstod ikke at jeg bare kunne slippe taket. Til jeg gjorde det. Som i et isbad ble kroppen min vekket til live av et voldsomt adrenalin . Jeg var fri. Ikke visste jeg hvor veien gikk nå, men atmosfæren spilte på lag med min sjel. Jeg kunne pakke kofferten. Reise til mitt alt og intet. Endelig kunne en pølse bare få være en pølse.
