Kategori: Familie og barn

Jeg leste nylig i avisen at fattige norske barn ønsker seg akkurat det samme som alle andre barn. Noen blir visst provosert av det.

La barn ønske seg det de vil

Det er rart at barn ikke skal få ønske seg akkurat det de vil. Barn i Norge har de samme forbildene, ser det samme på TV og spiller de samme spillene. At noen mennesker blir provoserte av at fattige barn ønsker seg Nintendo og Juicy Couture-bukser, i stedet for en varm lue, er rett og slett å ikke forstå at fattige mennesker også er helt vanlige mennesker. Selv har jeg donert smykker fra min nettbutikk «Luxury by lions» til mammahjelpen på Facebook. Som en gave fra en mor til sin datter. Ingen trenger smykker, men det kan glede et hjerte. Det er selvfølgelig viktig at barn først og fremst har det de behøver, men det er også viktig for barn å passe inn på skolen, føle seg litt kule og få lov til å henge med på det som barn flest er opptatt av. Dette kan være alt fra mote til spill, sport og friluft. Fattigdom oppstår jo når man ikke har mulighet til å delta i det «vanlige liv». Derfor synes jeg at barn må få lov til å ønske seg akkurat det de vil. Ingen kan klandre en fattig familie som har klart å skaffe barnet sitt en dyr gave.

Betydningen av en gave

Min datter på syv år ønsker seg Nintendo-spill, ny mobiltelefon og merkeklær. Dette er helt vanlig å ønske seg. Noen vil sikkert mene at hun har det «for godt», fordi hun får det hun ønsker seg og enda litt til. Men det viktigste jeg lærer min datter er ikke bare at hun kan ønske seg akkurat det hun vil, men at hun skal være takknemlig. Jeg ønsker på en side å vise henne at det ikke er begrensninger på hva hun kan ønske og drømme om, samtidig som jeg lærer henne at man ikke alltid kan forvente å få det akkurat slik man vil. Og når hun har fått en gave hun kanskje ikke ble så begeistret for, eller ble skuffet fordi vi ikke ønsket å bruke penger på en elektrisk barnebil, så har vi snakket om det. Vi har forklart hvorfor det ikke ble slik og at en gave først og fremst er en tanke. Et uttrykk for å ville gi, fordi man setter pris på forbindelsen mellom mennesker. Da spiller det ingen rolle hva hun får. Det viktigste er at noen faktisk ønsket å gi henne denne tanken. Min datter er takknemlig, så jeg bekymrer meg aldeles ikke for at hun skal bli bortskjemt.

Å passe inn

De fleste med små barn vet hvor takknemlige de er. De setter vanligvis pris på de minste ting. Og når det plutselig kommer et ønske om akkurat «den» genseren eller skolesekken, så vet man at dette handler om skolemiljøet og å bygge identitet. Det er ikke et uttrykk for å være bortskjemt. Slik er samfunnet. Da ønsker jeg ikke å lære barnet mitt at hun ikke kan forvente at hun kan passe inn. Selvfølgelig passer hun inn. Hun skal få lov til å prøve å passe inn akkurat der hun vil. Disse «markørene» de ønsker seg er skapt av oss mennesker for å signalisere tilhørighet. Tilhørighet har ulik pris avhengig av hvilken kultur og klasse man hører til. I stedet for å la oss provosere over fattige mennesker som ønsker seg noe som koster, så bør vi heller provosere oss over at samfunnet vårt tillater at stadig flere faller utenfor det vanlige samfunnet.

Normalisering av fattigdom

Det er ikke noe galt med barna våre og deres ønsker. Det er noe galt med systemet som svikter de menneskene som prøver for harde livet å leve et helt normalt liv. For ja, i Norge er det faktisk helt vanlig at barna våre har skolesekker til over tusen kroner og spill til mange tusen. Vi skal ikke la politikerne få oss til å tro at det er «luksus» å ha nok inntekt til å leve et vanlig liv. Prisene går opp, lønninger går opp og samfunnet produserer de villeste ting. Dagens politiske situasjon gjør at flere ikke har råd til å leve. Å normalisere fattigdom er utrolig farlig vei å gå, for det vil skape enda større skille mellom mennesker. Vi trenger ikke mer fattigdom. Vi trenger et velfungerende samfunn der mennesket får lov til å delta.

God jul ❤️🎄