fbpx

Kategori: Familie og barn

Publisert

Har jobben balletak på fedrene?

Ting går ikke på skinner akkurat nå. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg innser hvor utrolig urettferdig samfunnet er som småbarnsmor. Samfunnet er ikke lagt til rette før oss mødre. Heller ikke fedre.

Family building eller team building?

Jeg har vært mye sint og skuffet den siste tiden. Det hele startet med at jeg måtte grytidlig opp på morgenen etter avbrutt søvn to ganger i løpet av natten. Det var første skoledag i 2. klasse for Lorren og det lille spedbarnet måtte også tas hånd om. Mannen var på team building i Stockholm for å stå i planke mot sjefen sin. Det var visst obligatorisk. Jeg kom svett og stresset til skolen for å ta bilder med den ferske 2. klassingen vår og si hei til de andre foreldrene.

Rett etterpå bar det til legen sammen med Donatella for å ta blodprøve. Jeg forklarte sykepleieren at jeg var litt stresset, fordi det var første skoledag og jeg hadde sovet dårlig. At mannen var på jobbreise. Hun smilte medfølende til meg og sa at hun forstår akkurat hvordan jeg har det. Hun sa at hun trodde det var denne småbarnstiden, kombinert med jobb, som tok livet av mange ekteskap. Så sa hun at hun var skilt. Jeg sa jeg var enig. Sykepleieren slet med å få blod ut av årene mine og sa at jeg ikke hadde noe trykk. Hun spurte om jeg hadde spist. Selvsagt hadde jeg ikke rukket å spise…

Lorren sin første skoledag som 2. klassing ❤️

Les også: Den grå hverdagen er tilbake

Stiller fedre nok krav?

Er det fedrene eller er det systemet som svikter oss? Bør ikke arbeidsplassen til fedrene ta hensyn til at far har et spedbarn hjemme? At far ikke sover hele natten, at han må hjem tidligere eller kanskje kommer litt for sent? Kanskje må han ha hjemmekontor i større grad? Kanskje får han slippe unødvendige jobbreiser som liksom er «obligatoriske». For hva er ikke mer obligatorisk, enn å stille opp for familien sin?

Under korona ville det vært mulig, fordi det var unntakstilstand, men det er faktisk unntakstilstand når man har spedbarn i hus. Eller innfinner menn seg i forventningene på jobben, kanskje fordi det er lettere å være på jobb og på jobbreise, enn å være hjemme? Sannelig vet jeg ikke. Kanskje det er en kombinasjon av at systemet ikke er tilrettelagt for fedre og at menn ikke er villige til å kjempe for å kunne stille mer opp hjemme? Uansett er det urettferdig og jeg føler meg sviktet.

Tid til refleksjon og egentid

I morgen kommer svigerforeldrene på besøk fra Island. Vi har ikke sett dem på nesten tre år på grunn av pandemi og sykdom. De skal bo hos oss i 10 dager. Da får jeg endelig fristilt litt tid. Jeg planlegger å lage smykker og ny nettside for en venninne. Faktisk fikk jeg laget to par mansjettknapper i foregårs. De kan kjøpes i nettbutikken min.

Et av parene jeg fikk lagd. Mansjettknapper for menn av ekte hamskinn fra mine pytonslanger 🐍

Jeg kommer til å benytte enhver anledning til å låse meg fast til datamaskinen og verkstedet mitt, mens svigerforeldrene er på besøk. Jeg kommer også til å gå turer i skogen. Jeg trenger pusterom og tid for meg selv. Jeg trenger å reflektere og forstå hvordan alt henger sammen. Hvordan jeg kan sikre meg at jeg får beholde meg og min glede, mens barna vokser opp. Ikke miste meg selv. Ting var annerledes da vi fikk vårt første barn. Da var ikke mannen så forelsket i jobben sin. Han hadde også en annen jobb, hvor han var ferdig klokken 15:00. Det var helt andre tider og de var utrolig harmoniske. Jeg forstod aldri hva kvinnene klagde på i diverse forumer på nett. De beskrev en tung og hektisk hverdag. Det hadde ikke jeg den gang. Nå forstår jeg akkurat hva de klager på og hvorfor de er så frustrerte.

Nå tar jeg en dag av gangen. Jeg er sikker på at jeg kan finne tilbake til lykke og harmoni i livet igjen. Men jeg må gå langt inn i meg selv for å finne svar på hva jeg trenger og hva jeg har behov for, for å ha det bra. Så må jeg være tøff nok til å si fra og til å faktisk gjøre det som er best for meg (og selvfølgelig barna).

Ønsker alle en god helg.

Publisert

Den grå hverdagen er tilbake…

Det har vært veldig godt med ferie selv om det ikke var jeg, men mannen som tok ferie. Jeg har mammaperm og syntes det var en stor lettelse at mannen nå kunne stille mer opp hjemme. Han fikk gjort en del ting han har lovet lenge.

Hei, igjen, kjære lesere. Jeg håper alle har hatt en fin sommer! Vi måtte feriere i Norge, siden Donatella ikke har fått passet sitt enda. Det er like rundt hjørnet. Turen gikk til Kristiansand, Stavanger, Lysefjorden og Setesdal. Venninnen min har kjøpt seg et lite ferieparadis i Risør, så det ble også en tur dit. Det har vært en fin sommer. Donatella har fått rutiner og går som en klokke. Hun bare smiler, prater og sover fortsatt stort sett hele natten. Jeg er veldig takknemlig for det. Hun er et utrolig harmonisk barn. Min lille lykkepille.

Noen bilder fra Norgesturen vår!

Betennelsen i armen min har endelig også nesten gått helt over. Jeg har gått tre ganger til naprapat pluss fått massasjeterapi, blant annet med nåler, hos Heidi i Follo Bedriftsmassasje. Mye bra skjedde i sommer. En annen stor lettelse var at jeg sluttet helt å amme. Endelig har jeg begynt å ta astmamedisinen min og medisinene mot psoriasisen. Jeg har det mye lettere nå og jeg synes faktisk Donatella er mer fornøyd. Grunnen kan nok være at jeg introduserte henne for fast føde da vi dro på ferie. Hun rundet tre måneder da vi reiste og nå spiser hun både grøt og most banan. Forskere mener faktisk at det er bra for babyer å starte tidlig med fast føde: https://www.nrk.no/ytring/gi-babyer-fast-fode-1.16041477

Jeg har begynt å kjede meg

Denne uken begynte mannen på jobb igjen og jeg kjenner at det er som en tung stein som har lagt seg på ryggen min. Jeg frykter å føle meg alene med barna når fokuset ikke hovedsakelig blir rundt barna, slik det var nå i sommer. Jeg har millioner av ting jeg ønsker å gjøre, men nå kommer hverdagen og sluker tiden. Det blir kjedelig prat om arbeidsdagen til mannen, han drar på jobbreiser, spiller golf og kommer hjem sliten og trøtt. Jeg er lei av å sitte hjemme dagen lang. Jeg savner mine egne prosjekter. Med sommerens avlastning og aktivitet fikk jeg overskudd til å jobbe litt for meg selv igjen. Ikke mye, men nok til at jeg følte meg litt produktiv. Bare det å arrangere Lorren Karlotta sin bursdag ga meg stor glede.

Lorren åpner bursdagspresanger ❤️

Ikke misforstå meg, jeg trives hjemme med Donatella. Problemet er når både morgen, dag og kveld (og natt) dreier seg om det samme her hjemme, dag inn og dag ut. Jeg mister gnisten min og begynner å kjede meg. Jeg har alltid vært negativ til Au-pair ordningen. Nå begynner jeg å skjønne at noen virkelig trenger den. Som mamma til to, uten familie i nærheten, ser jeg ingen annen utvei enn en dagmamma, dersom vi skulle fått et tredje barn (det kommer ikke til å skje). I forrige bloggpost snakket jeg om å dyrke kjærligheten og fortelle hverandre hva en trenger for å ha det bra hjemme. I sommer var det rom for dette, men nå kjenner jeg at hverdagen fort kan bli en drapsmaskin for familiens lykke. Når begge foreldrene er veldig lei eller slitne, så er det vanskelig å finne harmoni. Jeg kjenner det kun etter et par dager etter at ferien tok slutt.

Verdens tunge gang

Veldig ofte ligger jeg og drømmer om at livet kunne vært annerledes og mye bedre. Spesielt nå som USA sin økonomi rakner sammen. Konfliktene som intensiveres mot Russland og Kina gjør livet hardt for Europa. Alt blir dyrere og ting blir vanskeligere. Politikerne virker maktesløse, fjerne og uten evne til å bedre situasjonen. Norge bestemmer ikke noe selv lenger. Vi er bare en brikke i et stort maktspill — underlagt USA og EU. Det gjør faktisk at jeg får lyst til å flytte langt vekk. Jeg drømmer om å kjøpe et hus i et billig og varmt land. Starte noe for meg selv. Men det går jo selvsagt ikke. Barna må på skolen og det er en stor risiko å ta. Det er også bare dagdrømming. Uansett er slik dagdrømming ofte et tegn på at man ønsker en forandring i livet. Nå må jeg bare finne ut hva jeg vil endre og hvordan. Jeg er nok, som sagt, bare utrolig lei av å gå hjemme.

Det hjelper ofte å sette seg i Jaguaren min og bare kjøre av gårde. Da har jeg musikken på full guffe ❤️

Først var det korona, så var det graviditeten og nå er det mammaperm. Livet står på en måte helt stille her i huset og jeg har begynt å kjede meg. Det pleier jeg vanligvis aldri å gjøre, fordi jeg alltid finner på noe nytt og spennende. Men det er det ikke tid og rom for nå. Jeg prøver å komme meg ut med Donatella ofte. Finne på ting. Men jeg havner som regel i en tidsklemme, fordi jeg må være hjemme når Lorren Karlotta er ferdig på skolen. Da Lorren Karlotta begynte i barnehagen i 2016, husker jeg hvilken stor befrielse det var å begynne å jobbe igjen og få en mer variert hverdag. Treffe mange mennesker daglig. Kanskje det er alt som må til. Så må jeg bare holde ut, mens hverdagen er som den er. Heldigvis har jeg to lykkepiller av barn. Hadde det ikke vært for den store gleden de tilfører, så ville jeg nok ikke taklet å være mamma.

Det var dagens lille rant fra en mor som gruer seg til den grå hverdag.

Publisert

Den viktige kjærligheten

Snart blir Donatella tre måneder gammel. Jeg har blitt mye bedre kjent med henne og vi forstår hverandre veldig godt nå. Alt blir så mye enklere da!

Å knytte seg til en nyfødt

Jeg knyttet meg lynraskt til Donatella — slik jeg forventet. Det var ikke helt slik med Lorren Karlotta. Jeg hadde null erfaring med babyer den gangen og det tok tid for meg å bli 100% komfortabel og trygg som mamma. Det var først da Lorren begynte å kommunisere med meg at jeg fikk den sterke tilknytningen. Kjærligheten som kom, bare vokste og vokste. Jeg ble helt overbevist om at den kjærligheten jeg føler til barnet må være den største lykken jeg har. Slik har jeg aldri tenkt før. Da fikk jeg også lyst på et barn til. Derfor var det forventet at tilknytningen til Donatella ville komme raskt. Jeg visste hva jeg gikk til denne gangen. Donatella er i tillegg usedvanlig glad. Hun smiler og ler veldig mye. Hun elsker å kommunisere og prate med oss. Jo mer du setter deg inn i barnet og dets behov, desto mer forstår du av barnet ditt. Da vokser også kjærligheten mer og når ren kjærlighet oppstår, blir alt også så mye enklere. Det gjelder faktisk ikke bare kjærligheten mellom barn og foreldre, men egentlig relasjonen mellom mennesker generelt. Kjærligheten mellom mor og far må man heller ikke glemme midt i alt babystyret.

Les også: Bør far være mer hjemme med barn?

Donatella begynner å bli stor og mye lettere å kommunisere med.

Mor og far må også dyrke kjærligheten

De første ukene etter at Donatella ble født var veldig intense. Det er så lett å bli irritert på partneren hvis du ikke har sovet godt, føler deg sliten, utslitt av barnegråt eller bare ikke får nok tid til deg selv. Heldigvis tok mannen og jeg tak i oss selv raskt da vi innså at det ble litt kort lunte her hjemme. Det er nemlig ikke bare barnet du må sette deg inn i for å få et harmonisk liv fylt med kjærlighet — det er også partneren. Det å sette seg ned å snakke ut om hva vi begge trenger, hvordan vi helst bør organisere alt, hvordan vi kan hjelpe hverandre og hvordan vi rett og slett kan bli lykkeligere, det er så vanvittig viktig. Nå har vi funnet en veldig god balanse her hjemme og da går ting lett som en plett. Så skjer ikke ting over natta, så det å gi hverandre tid er også viktig. For meg er det viktigste av alt at alle hjemme er lykkelige og har det bra. Det betyr ikke at det er ulovlig med gråt, sorg eller klaging — det betyr tvert imot at vonde følelser blir tatt på høyeste alvor og aldri blir oversett.

Lorren Karlotta og mor trenger også tid sammen. Her er vi i badstuen.

Søskenkjærlighet

Når vi først snakker om følelser som blir tatt på alvor, så skal det sies at Lorren Karlotta, før Donatella ble født, var redd for at hun skulle bli oversett. Dette snakket vi mye om. Hele tiden har jeg passet på å forklare Lorren situasjoner hvor hun kan føle seg oversett. Hun var forberedt på dette og har lært å kjenne igjen disse situasjonene. Da forstår hun at det ikke er Donatella sin feil, men oss som foreldre — enten fordi vi er veldig slitne, ikke har overskudd og selvfølgelig fordi Donatella er en liten baby som trenger oss mye mer enn det Lorren gjør akkurat nå. Det som har overrasket meg er at Lorren aldri har vist sjalusi ovenfor søsteren sin. I stedet har hun kommet rett bort til en av oss foreldre og sagt rett ut «Nå trenger jeg deres oppmerksomhet». Jeg blir så stolt av at hun klarer å reflektere så godt over følelsene sine. At hun i stedet for å ta frustrasjonen over på lillesøster, kommer til oss og forteller at hun trenger en klem, litt oppmerksomhet eller kjærlighet og komplimenter. Da får hun massevis og vi snakker om alt hun har på hjertet. Så er det så fantastisk å se hvilken søskenkjærlighet hun har. Hun virkelig elsker Donatella og vil helst klemme og dulle med henne hele tiden. Det blir veldig spennende å se hvordan denne søskenkjærligheten utvikler seg med årene. Jeg håper den kjærligheten vokser like mye som det den gjør mellom meg og våre fantastiske barn. Skattene mine — største gleden i livet 🙏

Det var ukens oppdatering. Ønsker alle en riktig god helg med mye kjærlighet ❤️